Kalvene

Siver i bukta blir ikke beita ned mere

I 1954 satt farfar opp et gjerde mot hestene og seinere mot kalver og kviger. De første årene sto gjerdet fra båthuset og tvers over odden, for så å følge odden et par meter ut i vannet fram til Vaskeplassen, eller Bleikeplassen som vi kaller den idag. Trådgjerdet holdt kvigene ute i kjølige sommere. Men var det varmt, vasset kvigene langt uti Stubberudlia, ja så langt at vannet rakk opp mot ryggen. Kvigene likte å gå i land på odden og ligge der ute i svak bris og tygge drøv uten å bli plaget av fluer. Hver sommer satte vi opp igjen deler av trådgjerdet, som isen hadde brutt ned.

Ti år seinere flyttet vi gjerdet til grensa og slik at det gikk i rett linje utover Stubberudlia til det møtte gjerdet mot Bjølverud halvveis over mot Mohrodden. Det holdt dyrene ute til de lærte å bryte ned gjerdet. Vi forsøkte også med strøm på gjerdet uten at det var til noen hjelp. Sivet i vannet var altfor saftig og fristende for kvigene.

Vi endte opp med å jage ut dyrene. Men kvigene var stridige. De kom tilbake gang på gang når været var varmt. Den beste metoden vi fant på var å bruke en liten planke i et tau som vi slengte rundt over hodet vårt, omtrent som rotorene på et helikopter. Slyngen lagde en summelyd som fra veps. Andre ganger måtte vi rett og slett gi opp kampen og jage kvigene ut på odden, der de lå i fred og tygde drøv. Likevel hendte det at dyrene snek seg tilbake til hytta for å ete opp en vaskeklut som hang til tørk eller skubbe ned bord og stoler. Om natta var det verst når kvigene sto og skubbet seg inntil hytta. Etter hvert aksepterte vi okkupasjonen og trivdes faktisk godt med det også. De ga god underholdning når vi lærte dem å kjenne, og alle kurukene ga god jord og gjødsel til rabarbraen. Og kanskje det viktigste: for barna var kvigene og kalvene kjæledyr.  Vi tok ned gjerdet for godt i 1985.

Men nå etter tusenårsskiftet, er det plutselig stille på Stårikholodden. Det er ingen kalver eller kviger som beiter der. Etter noen få år har graset og lyngen tatt nye tak, og det er fint og grønt. Men vi lurer på hva som har skjedd med landbruket i fjellbygda? Har bøndene dyrka opp mer innmark, drives jorda mer intensivt eller er beitet for dårlig på Stårikholodden i forhold til dagens krav?