Frost og forvitring på Tverrfjellet

Frost og forvitring i høgfjellet eller tidlegare brelandskap, vert kalla periglasial geomorfologi på fagspråk.

Frost og forvitring pregar landskapet på Tverrfjellet i dag. Frysing og tining av bakken og fleirårig frossen bakke eller permafrost, er typisk for landformer i området. Frost varierar med klima, berggrunn, vegetasjon, overflatemateriale og permafrost. Dette endrar sakte men sikkert landskapet. Permafrost finst dersom bakken har ein temperatur som held seg på 0 °C eller lågare gjennom minst to år. Klima er den viktigaste faktoren for permafrost. Deretter styrer lokale variasjonar permafrosten. Permafrostgrensa ligg truleg mellom 1550 og 1630 meter over havet, noko som kan indikerast basert på feltmålingar av temperatur ved bakken under snødekket vinteren 2009.

Solifluksjon

Solifluksjon er både ein prosess og form. Dette er ein treig massebevegelse som skjer ved ulike kombinasjonar av frost og tining, til dømes når isen i jorda i ei skråning smeltar om våren slik at jorda blir ”for tung for seg sjølv” og beveger seg nedover på grunn av tyngdekrafta. Bevegelsen kan variere frå millimeter til fleire centimeter. Solifluksjon er utbredt i kalde områder og formane kan kjennast igjen som tunger, lober, tepper eller terrasser i morenedekka skråningar. Ved hjelp av flyfoto og 3D-kart har det vorte registrert over 1000 lobar i området nord for Halvorshø og vestover mot Skjellflye og Grjothø.

Nivasjon

Nivasjonsformer er som solifluksjon vanleg og pregar heile Tverrfjellsområdet. Nivasjon kan definerast som erosjon av underlaget til ein snøflekk. Nivasjonsområder får ein ljos karakter og oppstår der snøflekkar smeltar bort utover sommaren eller der fleirårige snøflekkar har smelta heilt bort. Nivasjon i lausmassar eroderar i underlaget og lager karakteristiske groper. I blokkmark ser nivasjonsformer meir ut som benkar eller terrasser. Landskapet får ein spesiell karakter med uregelmessige uthulinger i hellande terreng. Nivasjon skjer ofte i kombinasjon med solifluksjon.

Pløyeblokk

I skråningar finn du ofte pløyeblokker. Det er stor stein som har pløgd seg nedover skråningar i jordsmonnet, som resultat av frost og tining av bakken. Bak pløyeblokka finn du ofte eit nedsenka spor, mens det kan danna seg ein voll i framkant.

Strukturmark og jordlappar

Strukturmark er overflater av stein eller grovare materiale som er sortert i polygonar, sirklar, striper eller nettverk. Vi får strukturmark i kalde miljø med frysing og tining av bakken.

Jordlapp i Grjotådalen

Jordlappar finn vi berre i flate blokkmarksområder rundt 1500 meter over havet og høgare. Dette er små øyer av finmateriale mellom stor stein og blokk som har blitt heva til overflata ved frostsortering.

Striper

Når sirklar og polygonar blir dratt ut i hellande terreng, dannar dei stripar i overflata. Du finn dei ofte nedanfor snøflekkar der det er mykje tilgang på smeltevatn gjennom sommarsesongen.

Jordsirklar

Du kan finne runde lappar utan vegetasjon på kanten av Tverrfjellsflya mot dalen.  Dei ligg ofte i klynger og der vinden tek særleg godt. Dei kan være 1-2 meter i diameter med ei relativt jamn overflate.

Steinbre

Steinbrear har høge og bratte frontar med grovt materiale av stein og blokkar i overflata. Dei vert kalla steinbrear fordi dei liknar brear i form og bevegelse. Ein steinbre kan utviklast frå ei steinur med høgt isinnhald som byrjar å krype nedover skråninger. Steinbreen har grovt morenemateriale med høgt isinnhald eller at den er ein tidlegare bre som har blitt dekka av materiale frå ulike skredprosessar. Steinbrear treng høgt isinnhald for å opretthaldast, og dermed er permafrost ein styrande faktor for at steinbrear finst.