Oldemor 104 år

Klara og døtrene Ragna og Gidsken i 1964

Vi fikk karbonader med poteter, grønnsaker og saus til middag. Hun hadde kokkelert en stund for det var 6 personer til bords i andre etasje i huset på Heimdal. Hun svinset rundt oss og ba oss sitte i ro, for hun skulle servere så langveisfarende folk selv. Vi barna syntes det var en gammeldags stue med et stort middagsbord og massevis av stueplanter. I hjørnet hadde hun kosekroken sin med en god stol, leselampe og et førstørrelsesglass for synet begynte å skrante som hun sa. 
Jeg ble 12 år det året, og oldemor var 99 år. 

Klara Moe ble født som Klara Haldorsdatter Hellan 20.mars 1865 på Frosta. Foreldrene var Anne Marta Steffensdatter Hellan (1830-1914) og Haldor Larsen Logtun-Donsbakk (1817-1877). De hadde giftet seg 4.april 1853 når Haldor var 35 år og Anne Marta var 22 år. Anne Martha og Haldor fikk 7 barn.  De drev Helltrøa på Frosta i Nord-Trøndelag, som seinere fikk navnet Hellan Søndre. Begge foreldrene var fra gamle slekter på Frosta. Morens slekt kom fra Logtun der tinghaugen for Frostatinget ligger. Farens slekt kom fra Viken. Logtun og Viken var to av de tre første gårdene på Frosta. De blir kalt stamgårder. Viken er allerede nevnt i Aslak Bolt sin jordebok i 1445, der han gir bort gården til en frende. Men gården eksisterte lenge før det.

Helltrøa

Helltrøa 1935

Ved folketellinga i 1865 var Haldor husmann med jord på Helltrøa og hadde 2 kuer, 3 sauer og en gris. De dyrket bygg, havre og poteter på gården. Helltrøa lå under Hellan vestre som morens bror Jens Steffensen drev. Hellan vestre var en stor gård med fire hester og 7 kuer.  

Helltrøa lå pent plassert ovenfor Hellan vestre og opp mot skogen på Hellåsen. Nedenfor var det fruktbart jordbruksland ned til Viken og utover forbi Logtun til sørspissen av Frosta. Frosta blir kalt Trondhjems spiskammer. 

Her er barna til Anne Martha og Haldor:

• Lucie Haldorsdatter Helltrø (1853-1903) 

• Steffen Haldorsen Helltrø (1856-1923)

• Lars Haldorsen Hellan (1858-1929)

• Ole Haldorsen Hellan (1861-1937)

• Klara Haldorsdatter Hellan (1865-1969) 

• Hanna Haldorsdatter Hellan (1869-1953)

• Søren Haldorsen Hellan (1871-1949)

I 1875 giftet den eldste datteren Lucie seg, og flyttet ut. De andre barna bodde fremdeles på gården. Haldor døde i en ulykke da han var 60 år i 1877. Anne Marta var da 47 år og fortsatte driften av gården. 

Anne Martha

Anne Martha var en streng og bestemt dame. Alt skulle være ryddig. Men Anne Martha var også en høyt respektert og avholdt dame i bygda. Hun hadde en galte som alle ville ha som stamfar til sine grisebesetninger. 

I 1891 hadde sønnen Steffen tatt over gården. Anne Martha var føderådskone, og de andre barna var flyttet ut fra hjemmet, og bosatt seg i Trondheim. I folketellingen fra 1900 ser vi at Anne Martha fremdeles var føderådskone på Helltrøa. Gården ble drevet av sønnen Steffen Haldorsen og hans kone Petrine Johannesdatter med barna Mette og Anna. 

Anne Marta døde 84 år gammel i 1914 av tæring. 

Det er sagt at Anne Marta går igjen på gården helt fram til våre dager. Hun er fremdeles streng og flytter på ting og smeller i dører når hun er misfornøyd.

Skole og konfirmasjon

Klara var nummer 5 i rekken av barn. Hun fikk en god barndom på en god gård og med slekt som naboer. 

Klara ca.1905

Den første fastskolen ble satt opp på Presthus i 1864. Det var en toetasjers lafta tømmerbygning på 27x10 alen. Hågen Einersen var utdannet som lærer ved Klæbu Seminar i 1841 og var lærer i Moksnes-grenda. Skolekretsen besto av Moksnes, Viken, Revlan, Vinnan, Kvarme og Hellan. Einersens beste fag var religion og norgeshistorie. Skoletida var 10 uker hvert skoleår fra 1.oktober til utgangen av april. Han var også ordfører da skolen ble bygd og brukte loftet som kommunestyrelokale. Einersen var lærer til 1886, gårdbruker på Vangberg, og fungerte som klokker. I tillegg var han forlikskommissær, formann for bygdas første bibliotek, og styremedlem i Frosta sparebank. Da gamle Einersen gikk av som lærer 72 år gammel og med en tyngende gjeld til kommunen, var det mange av bygdefolket som flirte, når de tenkte på hvor nidkjære lærerne var i forhold til ungene deres. Spanskrøret satt løst, og fraværsprosenten ble regnet ut på desimalen.  

Det var to kilometer etter veien til skolen for Klara og søsknene. Det var godt å ha storebror Ole med seg på veien, og snart møtte de kusine Olava og fetter Stephen fra Hellan vestre. Olava gikk ut av folkeskolen sammen med Klara i 1878. 

Klara ble konfirmert 3.okt 1880 i Frosta kirke på Presthus. Konfirmasjonen var en merkestein i livet og kanskje det viktigste som hendte i tidlig ungdomstid. Forberedelsene startet året før hos Einersen på Presthus skole. Klara var en flink jente og fikk karakteren 2+. Da den store dagen kom hadde Klara på seg den nye kjolen og gikk et kvarter før hun kom fram til kirken. Skikken var at alle måtte stå rundt alterringen til alle var ferdig med utspørring og kirkelige handlinger. 

Klara og Theodor

Klara Haldorsdotter Hellan fra Helltrøa på Frosta kom til Trondheim som nykonfirmert i 1880 og ble «boutikjomfru» i fiskeforretningen til Theodor Moe i Nedre Bakklandet 2. Den dagen hun reiste hjemmefra lyste klart hos Klara hele livet: «Mine minner fra barneårene på Frosta vil aldri bli visket ut, og det var en lang reise til byen.»

Theodor Moe 1898

Theodor Moe (1840-1905) var født 24.mai 1840 på Bakklandet. Han ble døpt i Bakke kirke i Bakklandet sogn i Strinda prestegjeld. Han var sønn til Gidsken Marie Wigendahl (1806-1882) og Ole Thorvaldsen Moe (1808-1890). Faren var fra Røros og døpt Ole Tarvaldsen fra Glasmagervolden, men hadde etablert seg som handelsmann ved Bybrua i Trondhjem. 

I folketellingen 1885 som var registrert i desember, var det 13 personer som bodde i Nedre Bakklandet 2. Det var handelsmann Theodor Moe, hans butikkjomfru Klara Hellan, hans handelsbetjent John Berg og hans tjenestepike Sofie Johannesen. Her bodde Theodors far og forhenværende handelsmann Ole Thorvaldsen Moe med husholdersken Anna Pedersen og pleiesønnen Johan Olaf Sivertsen som nå var kadett ved den Kongelige norske krigsskole. Leietakerne var enkemadam etter brennevinshandler Lie, Ellen Jørgine Lie på 76 år og hennes datter Ella Lie, det var enkemadam etter skipskaptein Nielsen, Emilie Nielsen på 46 år og hennes datter Magdalene Nielsen, det var tjenestepike Lovise Haugan og det var jordmor og enkemadam Maren Hammer. 

Selv om Klara var fjernt fra hjemmet på Frosta, var det nok en livlig tid med 7 personer i 20-årene i samme hus.  

Da Theodor fikk en vakker jomfru fra Frosta i sin forretning, tok det ikke lang tid før han forelsket seg. Men før de giftet seg skjedde det noe rart som kirkebøkene ikke gir svaret på. Klara var registrert på adressen Nedre Bakklandet 2 i Trondheim ved folketellingen i desember 1885. Når de giftet seg på høsten året etter, var hennes bosted Værnes Prestegard i Stjørdal. Klara hadde tatt tjeneste hos Sogneprest Karl Theodor Rode. 

Hvorfor flyttet hun og likevel giftet seg med Theodor høsten 1886?  

Anna Lovise Nergaards familie ca 1945

Var dette et resultat av at Klara oppdaget at Theodor var far til et uekte født barn?

17.jun 1874 fikk Theodor datteren Anna Lovise med 36 år gamle Anne Lucia Hallen fra Røros. Anne Lucia var tjenestepike på Bakklandet, og reiste fruktsommelig opp til Moholt plass i Strinda der hun fødte. Det ser ikke ut til at ungkaren og handelsmannen Theodor Moe seinere hadde noe å gjøre med datteren. Hun var pleiedatter hos Elen og John Frigaard på husmannsplassen Jonsplads under Belbuan. Jonsplads lå under Åsvang skolekrets på Moholt. 

Anna Lovise Moe fra Moholt giftet seg i 1895 med kusken Levion Martin Olsen Nergaard født på Hamarøy i 1871. De får etter hvert 5 barn i Trondhjem: Jenny i 1895, Aslaug i 1897, Klaus i 1900, Odd i 1904 og Alma i 1912. 

Da skiller de lag og Levion Martin får to barn med Birgit Stene, gifter seg og flytter til Grong der han arbeider som steinarbeider. Levion Martin døde i en bilulykke i 1933. Han kom med bil fra arbeid i Overhalla og gikk ut av bilen ved en forretning. Da han sto i bildøren for å betale for skyssen, kom en fiskebil kjørende, rev Nergaard over ende og kjørte med begge hjul over brystkassen hans.   

Anna Lovise bodde etter skilsmissen hos sin datter Jenny Øiås og hennes familie i Øvre Kristianstensgate 3. Hun livnærte seg som vaskekone. Anna Lovise døde i 1958. 

Klara og Theodor giftet seg 2. okt 1886 i Bakke kirke på Bakklandet. Klara var 21 år og Theodor var 46 år. Forloverne var Theodors far Ole Thorvaldsen Moe og Klaras bror Lars Hellan som bodde i Øvre Bakklandet 60 med familien sin. Det var rett over bybrugata og i huset ved siden av Ole Thorvaldsen Moe. 

Bakklandsbrygga

Nedre Bakklandet 2 i dag

Bakklandsbrygga med adressene Nedre Bakklandet 2 og 4 er en av de eldste bryggene på Bakklandet, hvor noen rom kan være oppført like etter 1718. Her ligger Kaffebrenneriet i dag, og som er en meget godt besøkt kafe i nr.4 ligger serveringsstedet Antikvariatet.  I Øvre Bakklandet 60 tvers over gata ligger serveringsstedene Rive Gauche, Den Gode Naboen og Sabrura Sticks og Sushi.

 

Handelshuset Theodor Moe og Johan Frithjof Helberg ble startet i 1869. Etter Gregus Jacobsens død i 1875 kjøpte Theodor Moe Nedre Bakklandet 2 og 4 og bodde selv i nummer 2, hvor han drev en meget stor forretning i 40 år. Hovedforretningen var omsetning av klippfisk og andre fiskeprodukter. Dessuten drev firmaet engrosforretning i kolonial og deltok i handelstrafikken på de nordlandske markeder. Moe oppførte egne handelsboder på markedsplassene, og kjøpmann Helberg reiste ofte selv med og bestyrte denne gren av husets affærer.

Johan Frithjof Helberg (1842-1907) var født i Trondhjem og gift med Karoline Dahl. De bodde i Fjordgata 35 nord i byen. Hans kone døde i 1884, men han giftet seg om igjen i 1889 med Ragna Torbersen. Theodor var forlover ved bryllupet. Helberg var skipper og drev båtvirksomheten sammen med Theodor.

Theodor var en driftig handelsmann som bygde seg opp fra tomme hender til å eie en betydelig virksomhet med 4 bryggerhus, flere jekter som handlet med nordlendingene og jekter som fraktet sild rundt Norge og helt opp i Bottenviken til svenske husmannsplasser.

Han fikk innpass handelsstanden i byen, deltok i foreningsliv og ble valgt inn som representant i Formannskapet i Trondheim kommune. 

Gamle Bybro 1905 - Nedre Bakklandet 2 t.v.

Bakklandet 2 var et våningshus med forretningslokale og pakkhus.  Familien bodde i leiligheten, og det var to kvistværelser der tjenestepikene bodde. Bakklandet 4 var en sidebygning på bryggen med pakkhus, pakkbod med pakkloft og stall.

Bakklandsbryggen og hadde forbygde svaler og en liten krambod. Nedre Bakklandet 2 var under eie av Trondheim kommune ved århundre-skiftet 1800 og ble benyttet som tollkontor. Grunnen til at den ble benyttet som tollkontor var at det var kun over Gamle Bybro man kom seg inn til sentrum. De som kom fra Innherred, måtte stoppe for å tolle inn varene de skulle ta med seg inn til sentrum. Det var også bygget et utkikkstårn som stod midt ut i elva for å passe på at ingen tok seg over brua ulovlig med varer. 

Theodor Moe eide til sammen 4 brygger i området rundt Bybrua: 

• Kjøpmannsgata 7 på vestsida av Bybrua

• Øvre Bakklandet 62 like sør for Bybrua, som han kjøpte av faren.

• Nedre Bakklandet 2

• Nedre Bakklandet 4

Galeasen ved bryggen i Nidelven

Han eide følgende fartøyer: 

• Galeas «Moder» med skipper John Halvorsen Moe, 

• Jakt «Rask», 

• Jakt «Rikta» med skipper  Ole Myhre,

• Jekt «Augusta» med skipper Gerhard Olsen,

• Jekt «Tre Brødre» med skipper Joh. F. Helberg. 

Galeasen var en skarpseiler av rang, og en populær båt i Nordsjøfarten. Båten hadde en god lasteevne. Galeasen «Moder» seilte med skipper Jon Halvorsen Moe fra Melhus på Lofoten under lofotfisket, og ble brukt som kjøpefartøy for fisk.

Nordlandsfarten

De fire jektene og galeasen til firmaet Moe & Helberg tok inn salt, varer og gjorde seg klar til Lofot-tur i januar. Helberg førte selv en av skutene, mens Theodor var hjemme i Trondheim og passet forretningene. Så snart lasten var lastet opp og vinden blåste fra land, hev de ankrene og reiste nordover.

Krambua til Moe & Helberg i Lofoten

På nordlandsturen var skutene lastet med alle slags varer. De hadde kaffe, tobakk, sukker, mel, gryn, erter og andre kolonialvarer, samt smør, gammelost og flesk. De hadde nødvendighetsvarer som jernvarer, tauverk, fiskeredskaper, manufaktur, kortevarer, strømper, vanter, lær, skotøy, tresko, vadmel, ullgarn, papir og kortstokker. Alle varer ble solgt eller byttet bort i Lofoten eller i Finnmarken. Til last for hjemturen kjøpte båtene inn råfisk, som ble saltet løst i lasterommet. Fisken ble losset ute i distriktene og tørket til klippfisk.

I juni måned sendte Moe & Helberg sine skuter på nytt på handelsturer til de Nordlandske og Namdalske markeder for å selge varer av alle slag. Det første marked begynte i juni på Stokmarknes, der firmaet hadde egen salgsbod. Når dette marked var slutt, fortsatte de til markedene på Sleipnes i Helgeland, Bjørn på Dønna, Tyldrum ved Brønnøy, Rørvik og Mehlen ved Namsen i Overhalla. 

Galeasen Moder stevner mot Nordland

Det var alltid bare 8 dager mellom hvert marked. Derfor var disse markedsturer mange ganger meget anstrengende for mannskapene om bord. Det gjaldt å komme fram i rette tid. Hvis det inntraff blikkstille vær, var det ingen annen utvei enn å sette seg i båten, ta årene fatt og ro jektene fram til bestemmelsesstedet. I slike tilfeller måtte jektmannskapet ofte sprengro flere døgn i sommervarmen så svetten rant fra buksebaken. Efter hjemkomsten fra Lofoten og markedsturene ble fartøyene bredd, malt og oppusset. 

I juli, eller i begynnelsen av august dro man atter på Nordlandsferd. 

I 1870-årene tok forstander Anton Sand initiativet til notbinding som arbeidsaktivitet på Reitgjerdet. Det ga inntekt for anstalten og ble støttet av en utenforstående entreprenør: Theodor Moe på Bakklandet.

I 1898 var han med å stifte Aksjeselskapet Trondhjems Kulkompani.

I 1900 deltok han i komiteen som skulle legge fram forvaltning av Titranfondet.

Faktura-heading med medaljer

Theodor Moe var med i komiteen som arrangerte Fiskeriutstillingen i Trondheim i 1887. Her stilte han ut prøver av de fleste sorter tørket og saltet fisk som forekommer i handelen, og sild og emballasje. Blant annet fikk han to ganger hederlig omtale ved Fiskeriutstillingen i Berlin, og sølvmedalje ved fiskeriutstillingen i London 1883. 

Theodor Moe er beskrevet som en stillfarende, human og en mann med hjertelag. Han sto last og brast med sine ansatte, og kunne gå blant sine arbeidere som en kamerat. De ansatte har beskrevet ham som ærlig og rettskaffen.

Familien

Den første jordmor som var bosatt på Bakklandet var enkemadam Maren Hammer i 1885, hos handelsmann Theodor Moe i Nedre Bakklandet 2. Det var beleilig for nå kom barna.

Gidsken Marie ble født 16.juli 1887. Klara og Theodor døpte henne 14.august i Bakke kirke med handelsfullmektig Mons Moe og hustru Hanna og Løytnant Johan Olaf Sivertsen og hustru Elen som faddere. Johan Olaf Sivertsen var stebror til Theodor. Han hadde vært pleiesønn hos Theodors foreldre. Mons Moe var Theodors fetter.

Johan Olaf Sivertsen på Edvards Minde 1900

Johan Olaf Sivertsen (1862-1937) var sønn til Oline Elisabet Moe (1837-65) og megler Frantz Anton Sivertsen. Oline var søster til Theodor. Men da moren døde så tidlig ble han pleiesønn hos faren til Theodor. Johan Olaf Sivertsen hadde giftet seg to måneder tidligere med Elen Marie Lie i Bakke kirke. Da var Theodor Moe forlover. Da kona døde av tuberkulose i 1897, giftet Johan Olaf Sivertsen seg på nytt med Sara Kristine Flor Strøm også nå med Theodor Moe som fadder. 

Sivertsen var ikke noen hvem som helst i Trondhjem. Han hadde startet Trondhjems private Middelskolekurs med 89 elever i 1886, og i 1889 åpnet han Trondhjems Handelskurs og ble en mye benyttet foredragsholder i byen. Nesten ukentlig var hans foredrag omtalt i byens presse før og etter århundreskiftet. I 1902 var Sivertsen med og kjøpte Trondhjems Omnibusselskap. De nye eierne overtok 14 hester, 3 vogner og 3 sleder for ruten i Ila ved Hjorten og på Lademoen ved Buran. Men heste-omnibussen gikk konkurs samme år da sporveien var framtiden og at Øya var lite befolket. Sivertsen hadde kjøpt Edvards Minde på Valene i 1893 og bodde her med familien. Det var en eiendom på 50 mål på en liten halvøy ved Nidelven sør for Øya, der stallen for omnibussen ble bygd. Sivertsens andre kone døde i 1902 og han giftet seg for tredje gang med Anna Rise som var husbestyrerinne på Edvards Minde. Noen år etter giftemålet flyttet han til Fredrikstad og startet Sivertsens Handelsskole i 1911. Sivertsen døde 75 år gammel i 1937.

Thora (1889-1953) ble født 30.juli 1889 på Bjørkholt. Nå var Ludvig Strøm og hustru, Johan Frithjof Helberg og hans søster Laura Helberg faddere. 

Kongens gate ved Hospitalkirken 1893

Dette var året som Klaras bror sersjant Lars Hellan kjøpte Kongens gate 66 etter bankkasserer Gabriel Kirsebom Kielland. Tvers over gaten bodde Sara og Jacob Kielland med sin unge familie, med de flyttet året etter til Dronningens gate 28 og deretter opp på Singsaker. Gidskens mann Adolph Kielland ble født i huset tvers over gaten.

Lars Hellan flyttet inn med sine to sønner og en datter. Kona Ida ble smittet av tuberkulose og døde bare 29 år gammel samme år som de to yngste sønnene. Lars hadde giftet seg i 1883 i Domkirken i Trondheim med lærerinne Ida Birgitte Brurok (1859-1888) fra Moholt på Lade etter forevisning av Bataljonens giftetillatelse. Lars var da artillerisersjant, og de bodde i Korsgaden 79. I 1885 var han sersjant og kontorbetjent hos sakfører Bergesen i Trondheim, og bodde i Øvre Bakklandet 60. Han var da nabo til Klaras familie i Nedre Bakklandet 2. 

Året etter giftet Klaras bror Ole Hellan seg med Thea Hofstad (1865-1949) og flyttet inn hos sin bror Lars i Kongens gate 66. Thea var født på Øygjerdet under Øyan i Stjørdal.

Ole var sersjant ved 4. Artilleribataljon og kom fra leilighet i Øvre Bakklandet 15. Ole og Thea kjøpte nabohuset Kongens gate 64 i 1893 og flyttet inn der med sin familie som i løpet av 10 år vokste med 6 barn.

Det var rike år for Klara med voksende familier flere steder i Trondhjem. Også yngstebroren Søren Hellan kom til Trondhjem og utdannet seg som snekker. Søren giftet seg i 1899 i Domkirken med Emma Oline Breiseth (1872-1953). Emma var født på Bakklandet. De bodde i Gyldenløves gade 21 i 1900, men i 1921 bodde familien i Kongens gate 55, som lå på skrå over gata med nr.66 og nr. 64 der brødrene Lars og Ole bodde.

Ole Thorvaldsen Moe

Theodors far bodde hos Klara og Theodor de siste årene, etter at Theodors mor Gidsken døde av hjertesvikt i 1882. 28.nov 1890 døde Ole Thorvaldsen Moe av alderdomssvakhet som det står i kirkeboka. Han ble 82 år. 

I folketellingen i januar 1891 bodde det 11 personer i Nedre Bakklandet 2. Gidsken var 3 og et halvt år og Thora var 1 og et halvt år, og Klara hadde mer enn nok å gjøre med småbarna nå som hun gikk høygravid. Familien hadde tre tjenestepiker, gamle Fredrikke Paaske som husbestyrerinne, hennes datter Marie som hjalp moren og den andre datteren Andrea som var lærerinne. Theodor hadde John Berg som betjent i kolonialen med sild og fisk. 

Ragna Oline (1891-1992) ble født 24.mars 1891. Klaras bror Sersjant Lars Hellan og hans familie hadde nå flyttet til Kongens gate 66 etter Kielland-familien. Han var fadder sammen med Teodors fetter handelsmann Thorvald Moe. 

Hanna Hellan

Karl Theodor (1893-1973) ble født 15.juli 1893. Fadderne var skolebestyrer Johan Olaf Sivertsen og hustru, Handelsfullmektig Gustav Eggen og fru Ragna Helberg. 

Det ble folksomt i huset nå. Skipper Gunerius Hammer med datteren frøken Vara og sønnene tekniker Johannes og sjømann Bernt flyttet inn. Det gjorde også konstabel Ole Aasved, jordmor Emma Aasved og bryggemann Sivert Skjevig. 

Trygve (1896-1983) ble født 9.februar 1896. Faddere var sersjant Ole Hellan, Hanna Hellan, handelsfullmektig John Berg og hustru Aagot. 

I 1899 bodde og arbeidet Klaras søster Hanna Hellan som butikkjomfru i Nedre Bakklandet 2. Da hadde Hanna vært fire år i Malvik og drevet handel i Arbeidersamfunnets lokale. Hanna ble bare et år hos sin søster før hun dro til Kristiania for å starte på utdannelsen som diakonisse hos Cathinka Guldberg på Lovisenberg sykehus. Hanna var ugift.

Familien Moe i 1898

Folketellingen 1900

Familien bodde i leiligheten i andre etasje. Gidsken var alt 13 år, mens minstemann Trygve ennå bare var 4 år. Familien hadde to tjenestepiker hos seg. Det var Sofie Johannsen som hadde vært med familien i alle år og ungjenta Karen Haugen på 17 år. I første etasje der butikken lå, hadde enkefru Sara Johannsen og datteren Marie leilighet. Marie Johannsen var ekspeditrise i en bokhandel i byen. 

Klara og Theodor var opptatt av boklig lærdom. De bygde opp et leie-bibliotek i sitt hjem, der alle ansatte kunne leie bøker og familien lese det de ville. De mente at lesing var en forutsetning for å kunne tilegne seg kunnskap på alle områder. Dette preger også barna og senere barnebarn og oldebarn, som alle fikk utdannelse. Gidsken avskrev sitater og dikt fra bøker som fenget henne, og langt seinere fikk Thora laget sitt eget exlibris-merke som hun klebet inn i alle sine bøker. Thora var den som forsynte familien med bøker i form av gaver på fødselsdager. Klara leste også, og hun deltok blant annet i en stor lesesirkel på 25 damer i 1925. 

Bjørkholt

Bjørkholt ca 1900

Bjørkholt lå på Vikhammar i Malvik, der hvor Vikhammar Motell og camping ligger i dag. Theodor kjøpte Bjørkholt for 6 000 kroner. Tomta var på 8 mål. Klara solgte eiendommen for kr.10 000 i 1908. 

Bjørkholt var landstedet til familien. Det var en pen hage rundt et tun med bolighus og uthus. Villvin og humle vokste oppetter veggene på huset og hagen var full av blomster og busker. Utenfor porten på neset mot øst ved Vikhammaren, var det et stort jorde. Fra 1891 bodde Serine Paulsdatter Sandtrø her og arbeidet med innhøsting om sommeren og håndarbeid om vinteren. Hun var omtalt som ugift dagarbeider. I dag er deler av jordet båndlagt med kulturminnevern på grunn av funn av gravhauger.  

Sommeren var en travel tid for Theodor med klargjøring av de 5 seilskutene for Nordlands-ferder både i juni og i juli, samtidig som forretningene i Trondheim skulle drives.

Da var det nok Klara som tok med seg barna til landstedet etter at de sluttet skolen for sommeren. Det var 16 km til byen og Bakklandet, så de brukte hesteskyss for å reise ut til Bjørkholt. 

Innhøsting på Bjørkholt

Det var et herlig sted i landlige omgivelser bare en kort tur fra byen. Det var lett adkomst til sjøen ved Vikhammarløkka og likevel usjenert bak en knaus mot jernbanen og en imponerende barhekk mot veien. Eiendommen var bevokst med gran, edelgran og beplantet med frukt og bærtrær. Våningshuset var på 114 kvm i 1,5 etasje med fire rom og kjøkken i første etasje og tre rom i annen. Kårstua var på 22 kvm i bindingsverk med to vedbuer og do. Dukkestua som var til stor glede for jentene, var 15 kvm i bindingsverk og med to rom. 

En vanlig morgen

Theodor, Ragna, Thora og Gidsken

Kjøpmannens frue våknet om morgenen av at deres hushjelpere Sofie Johannesen og Karen Haugen våknet i etasjen under. Klokken var seks om morgenen. Det var 15 minusgrader ute. Deres første gjøremål var å tenne opp i den store ovnen som sto i butikken. Deretter skulle de gå opp i familiens leilighet for å få varme i kakkelovnen på kjøkkenet slik at det var varmt og godt når mann og barn skulle stå opp. Klara lå og tenkte gjennom alle dagens gjøremål: 

-De eide sitt eget to etasjes hus, med kvistværelser i tredje etasje, forretning i første og en leilighet på flere rom og kjøkken i andre som skulle gjøres i stand. 

Guttene og jentene hadde hvert sine rom, Klara og Theodor det tredje mens det fjerde rommet var dagligstua. Inventaret i leiligheten var noe luksuriøs, og av god standard. I taket på stua hang det en fem-armet brisme lysekrone. I de andre rommene var det lamper med skjerm. I dagligstuen var det utenom et spisebord, også en salong i plysj. Pikene Sofie og Karen tok seg av det meste av husarbeidet, mens Klara måtte få barna på skolen. På forhånd hadde tjenestepiken ordnet med skoleklærne til barna. De måtte se respektable ut når de kom på skolen. Gidsken gikk på middelskolen om dagen, Thora, Ragna og Karl gikk i folkeskolen, mens Trygve ennå var for ung til skolen. 

Ex-libris

Klara selv skulle foruten noen gjøremål i leiligheten hjelpe sin mann i butikken med ekspedering av kunder. Det var bare en uke til jul slik at det var mye å gjøre. Hun måtte også på julehandel i midtbyen for å kjøpe julegaver til familien og slekt og venner. Når tjenestejentene var ferdig med husarbeidet kom de ned i butikken for å hjelpe til med å ekspedere kundene. Om ettermiddagen skulle Klara i kaffeselskap hos en annen kjøpmannsfrue på Bakklandet. 

Klokken hadde blitt syv, og nå har det blitt varmt i hele leiligheten. Det var tid for å stå opp og lage frokost til familien, og så vekke mann og barn. 

Samfunnsengasjement

Theodor Moe satt i Formannskapet for Høyre i Trondheim 1898-01, men nektet gjenvalg og satt i Representantskapet. Han var medlem i komiteen til Behandling av Øl- og Vinandragender. En sak som opptok ham og som han kjempet for, var brannstasjon på Bakklandet. Theodor hadde vokst opp i en tid da brannene på 1840-tallet slukte store arealer av Trondhjem. Storbrannen på Rosenborg i 1899 satte fart i saken om brannstasjon i de østlige bydeler. En bystyrekomite med tunge folk som arkitekt Karl Norum, redaktør Haakon Løken og Thorvald Moe foreslo å opprette en bistasjon for de østlige bydeler ved Buran for en besetning på 15 mann og en underbrannmester. Brannstasjonen ble opprettet 1.nov 1900.

Theodor Moe betegnes som en snill mann. Han støttet barnehjemmet på Bakklandet, eller barneasylet som det ble kalt den gangen, som faren Ole Thorvaldsen Moe hadde vært med å etablere. 

Klara satt i styret for barnehjemmet. De startet med å samle inn og gi klær og sko til fattige barn så de ikke skulle forsømme skolegangen av mangel på dette.

 

Sport

Øya stadion ca.1895

Før han giftet seg, satt Theodor i styret for Trondhjem våpenøvelsesforening som gjorde et banebrytende arbeid for skiløping. Arbeidet resulterte i stiftelse av Trondhjem skiløberforening i 1877. Det første virkelige langrenn i Norge med premier ble arrangert av Trondhjem skiløberforening i 1884. Bestemann brukte 52,04.

Theodor satt også i styret for Trondhjem skøyteklubb i 1877-78. Klubbens første nasjonale mester og verdensmester var Peder Østlund. Han ble verdensmester i 1898.

Klubben har i sin historie bygget hele fire skøytebaner for byens innbyggere. Det begynte fra starten av på Ytre Kongsgård på plassen mellom Erkebispegården og Prinsens gate. Banen fikk navnet "forlovelsesbanen" på folkemunne. 

Kongsgården ble brukt bare de tre første årene, og den ble i 1878 etterfulgt av en bane på Gassverkstomta, bak arbeiderboligen i Sverres gate. Her ble det også reist en musikkpaviljong for orkesteret. Denne banen ble brukt fram til 1889, da klubben kjøpte en tomt på Museumsplassen i parken bak Vitenskapsmuseet. Det fjerde prosjektet ble "Skøitebanen på Øen", eller Stadion på Nidarø som den offisielt het. Stadion var byens skøytearena til Leangen overtok.

Nye innfartsveier

I 1887 sto den nye trebrua i Strandgatens forlengelse ferdig der det gamle fergeleiet var. Den nye Bakke bro ledet trafikken østfra rett inn i byens sentrum og slo foten under sjøbodtrafikken for Bakkelendingene. Kommunen overtok også NSB sin jernbanebru, og gjorde den om til ferdselsbru. Med den nye Elgseter bru, mistet Bakkelendingene også trafikk inn sørfra på Klæbuveien. I 1901 passerte 30 000 personer Bakke bro, 10 000 over Gamle Bybro og 6800 over Elgseter bro hver dag.

Dampskip og jernbane konkurrerte ut jektene. I 90-årene ebbet lofotekspedisjonene også ut, og mange Bakkelendinger avviklet sine forretninger, eller gjorde bryggene om til lagerplass for andre av byens kjøpmenn. Likevel var det 14 handelsmenn på Bakklandet som hadde en inntekt på over 4 000 kroner i året i 1891. Eller 280 000 kroner i dag. 

Dampskipene overtok konkurransen fra nye grosserere som eksporterte til Sverige. De som startet med eksport til innlandet i Sverige, fikk et enormt oppsving i sildehandelen. Tidligere måtte de eie eller ha part i båter for å eksportere. Den gamle eksport til Østersjøområdet med båt, ble avløst av eksport via Meråkerbanen. Eksportørene kunne selv reise over grensen og knytte forbindelser med avtakere og akkedere om prisen. De startet også med små pakninger istedenfor store tønner. Det ga bedre pris og reduserte risikoen.

Theodor Moe døde 26.januari 1905 av kreft. Etterkommere holdt på med denne handelen helt til 1907 som en av de siste på Bakklandet. Theodor Moe’s etterkommere leverte inn konkursbegjæring 30.12.1908 og konkursboet solgte bryggene for 40 000 kroner, eller 2,5 mill.kr. i dag. Nå ligger Kaffebrenneriet i Nedre Bakklandet 2.

21 skudd fra Kristiansten

Kongeskipet i Trondhjem 1906

Unionen med Sverige ble oppløst ensidig av Norge den 7. juni 1905. Så snart budskapet kom til Trondhjem om hva som var skjedd i Stortinget, begynte soldater som stod i linjene i Trondheim å gjøre forberedelser. Det ble kjøpt proviant til familien for et lengre tidsrom, og mange planla å sende kone og barn på Tautra, for alle var enige om at der ute ville det ikke bli noe slag.

Når man så postbudet komme i sin faste rute, trodde man hver dag at mobiliseringsordren kom. Folk i byen ble vitne til at flere av byens kjøpmenn og håndverksmestre og gårdbrukere fra bygdene kom gjennom byens gater iført gammeldagse infanteriuniformer med hatt og dusker. Det var gammelkaran, eller landstormen, som var mobilisert og ble sendt ut for å holde vakt ved Norges grense. 

Folk gikk hele sommeren 1905 og utover høsten i spenning og ventet på ordre. Mange tok et lettelsens sukk den 18. november kl. 6 om kvelden da 21 skudd fra Kristiansten kunngjorde at prins Karl av Danmark var valgt til Norges konge.

Rød taftkjole 

Kroning 1906

Seks hundre år var gått siden den dag, da en egen norsk konge ble kronet i Norge. Det var som om gammel og ny tid hadde gitt hverandre hånden. Den spenning som hadde hersket under krisen i 1905 var overvunnet, til tross for at det så mørkt ut. 

Kongen og dronningen kom til Trondheim tirsdag den 19. juni med «Heimdal», eskortert av panserskipene «Norge» og «Harald Hårfagre». 9 dampskip fulle av glade mennesker forlot Trondheim i et herlig vær og seilte utover fjorden for å møte kongeskipene. Nå kom et uforglemmelig øyeblikk. Festningen og skipene åpnet en voldsom kanonade. Etter salutten fortsatte hele flåten med kongeskipet i spissen inn den historiske fjord, i samme kjølvann hvor Haraldættens fyrster i middelalderens dager hadde stevnet frem til den gamle kroningsstad ved Nidelvens munning, der en stor folkemengde ventet ved Stiftsgården.

Kroningsdagen 22. juni kjørte kongeparet i sin egen kroningskaret fra Stiftsgården til Domkirken der flere tusen mennesker ventet inne og ute. Klara Moe var invitert og deltok inne i kirken pyntet i en rød taftkjole.

Kongen og Dronningen forlot sin plass etter tur og gikk ledsaget av hoffsjefen opp mot alteret og tok plass på tronen som var reist foran alteret. Her ble de salvet og kronet av biskop Wexelsen. 42 skudd fra Kristiansten og alle krigsskip på havnen forkynte at Haakon VII var kronet som Norges konge. Til slutt gikk stortingspresident Thorne fram og uttalte: «Nu er kong Haakon VII og dronning Maud kronet til Norges konge og dronning. La oss forene oss i ønsket: Gud bevare Kongen, Gud bevare Dronningen». Norges gamle kongestol var igjen besatt. 

Lykkens Portal

Lykkens portal

Hjemmet lå midt i Bakklandets hjerte. Mot øst gikk Brubakken opp til Kristiansten festning. Her ved nede endte Brubakken i Gamle Bybro som førte over til Midtbyen. Den første broen på stedet ble bygd i 1685 som et resultat av Cicignons byregulering. Broen i dag er tegnet av stadsingeniør Carl Adolf Dahl. Gamle Bybro er et av de viktigste landemerkene i Trondheim. Portalene kalles også Lykkens portal. Det henviser til den velkjente sangen «Nidelvens stille» og at broen er et yndet sted for svermeri. Når du går over broen kan du ikke unngå å legge merke til alle hengelåsene som er festet til gjerdene langs siden av kjærestepar som symbol på evig kjærlighet. 

Gidsken og Adolph

Hver dag gikk Adolph Kielland fra Øvre Singsaker, ned Jonsvannsveien, over Bybrua og til ingeniørskolen. På veien hadde han stor sjanse for å treffe Gidsken som bodde ved Bybrua. I 1903 var Adolf 20 år. Han traff Gidsken når hun var 16 år. De hadde fast følge til de giftet seg. Siden Adolph dro til USA fra høsten 1905, ble giftemålet først tre år senere. Adolph giftet seg med Gidsken Marie Moe 31. desember 1908 i Trondheim, og bosatte seg like ved Bislett i Kristiania. Gidsken og Adolph er mine besteforeldre, og de fikk tre gutter.

Thora (1889-1953) vokste opp i Nedre Bakklandet 2 sammen med de andre barna. I unge år var hun telefonistinne. Hun reiste til Bodø i 1914 og disiplinerte på apotek der. Etter utdannelse i Trondhjem ble hun først ansatt som farmasøyt på Støren Apotek i 1921. Hun var også på flere apotek rundt i Norge, før hun kjøpte Heimdal apotek. Thora var ugift til tross for et livlig humør og utstråling.

Ragna (1891-1992) var kontordame før hun giftet seg i 1916 med banksjef John Ludvig Sivertsen (1879-1970), født på Byåsen. De bosatte seg på Møllebakken Solsæter på Ila i Trondheim og fikk to døtre.

Trygve og Karl Theodor

Karl Theodor (1893-1973) bodde hjemme til 1925 da han ble erklært umyndig i Trondhjems Vergemålsrett og satt under vergemål. Senere bodde Karl Theodor hos Ingeborg og Kristian Eggen i Selbu til han døde. Han hadde det vanskelig I barndommen, og etterhvert ble det klart at han led av T.Y.Lin som det het ved århundreskiftet. I dag heter det kronisk utmattelsessyndrom. Den gang ble sykdommen behandlet med forandring i livsførsel og hvile. I dag brukes det i tillegg psykoterapi og beroligende medisiner. Han var ugift. 

Trygve (1896-1983) giftet seg i 1919 i Domkirken med Anna Greger (1895-1979). Anna var datter av kaptein Johan Rikard Greger og Anna Barbara Weie. Fra 1922-36 underviste han i mekanikk ved NTH. Denne tiden bodde de flere steder i Trondheim. De flyttet til Horten i 10 år, så tilbake til Trondheim før de endte opp i Oslo i 1955. Anna og Trygve fikk to jenter.

Trygve var alltid skøyeraktig og hadde et lurt glimt i øyet. Det fortelles at ved et besøk hos en pertentlig vennefamilie, satte han alle bildene i stua noen centimetere ut av horisontal stilling, mens vertskapet forberedte middagen. Det skapte stor oppstandelse, men også mye latter.

Kongens gate 66

Kongens gate 66 i dag

I 5 år etter at Theodor døde, bodde Klara med familien i Nedre Bakklandet 2.  Både Thora og Ragna hadde fått seg eget arbeid, og Gidsken giftet seg med Adolph Kielland og flyttet til Kristiania. 

Butikken besto ennå i 1908, da Klara oppga til Trondhjem Adressebok: Moe, Theodor, Kolonial-, Sild-, Fisk- og Melforretning, telefon 430. Men bedriften ble erklært konkurs og solgt året etter. 

Ved folketellingen i 1910 finner vi igjen familien i Kongens gate 66 i Domkirken sogn. Klara flyttet inn i andre etasje der hun bodde sammen med sine fire barn. Leiligheten var på fire rom og kjøkken. Husleia var på kr.700. På kvisten i leiligheten var det et rom. Her bodde farmasøyt Wilhelm Wang. Han var enslig losjerende hos familien. Familien bodde i gården til Lars Hellan som bodde i leilighet 1 i første etasje med sin familie på 7 barn.   

I første etasje i leilighet 4 bodde kjøpmann med musikkinstrumenter Olaf Ranum med kona Emma og bankassistent Theodor Floer. I andre etasje bodde enkefru Petra Hartmann og hennes tre voksne barn i leilighet 2, og på kvisten bodde gårdsarbeider Ole Rønning med kona.

I nabogården i Kongens gate 64 bodde Thea og Ole Hellan med sine 6 barn. Til sammen var det 17 søskenbarn hos de tre søsknene Klara, Lars og Ole.  

Ragna

I 1916 giftet Ragna seg med John Ludvig Sivertsen som var bankassistent i Trondhjems Sparebank og bodde på Fagertun, Byåsen, Strinda. De bosatte seg på Byåsen. Trygve var ferdig på Trondhjem Tekniske skole og reiste til Hamar i sin jobb ved Statens jernbaneverksted og ved Kverner Brug i Kristiania i 1918. Nå var Klara alene igjen med sin sønn Karl Theodor som var bud. 

Men alt 2 år seinere kom Thora tilbake som farmasøyt og Trygve tilbake som kontorfullmektig med Anna Greger. Han hadde truffet henne i Kristiania og de forlovet seg i 1918. Anna bodde på Lysaker og var ansatt i telegrafen. De giftet seg året etter i Trondhjem. Anna og Trygve bodde i Kongens gate 66 et par år før de flyttet opp til Tyholtveien 15.

Fotpleie

Klara reiste til Kristiania i 1921 og kom hjem igjen og åpnet antiseptisk fotpleie i Kongens gate 66. Ennå bodde Karl Theodor hos henne, og hun hadde mye familie i nærheten. Både familiene til Ole og Lars bodde her. Så Karl flyttet Karl Theodor til Selbu i 1925. 

Klara var nå 60 år, og bodde ennå her i 15 år.

I 1931-34 bodde Jacob og Arvid Kielland hos Klara. Barnebarna studerte begge på NTH. De var to av Gidskens sønner.  

Krigen

Orkdal Apotek

Bare en måned før krigsutbruddet i 1940 satte Klara inn en annonse i Dagsposten Trønderen om at hun sluttet med fotpleie og takket alle sine pasienter.

9. april var det en merkbar uro blant befolkningen på Orkanger og også ellers i kommunen. Mange tok kontakt med hverandre for å utveksle informasjon. Det kom også en del fra Trondheim som hadde evakuert byen. Etter som dagene gikk, roet folk seg ned og livet gikk stort sett som før krigsutbruddet. De formaninger som ble gitt av de nye styresmaktene ble i hovedsak fulgt opp med en noe lunken holdning.

Situasjonen ble noe mer spent etter den første sabotasjeaksjonen og den påfølgende unntakstilstanden i Trøndelag. En person bosatt i Orkdal ble arrestert og skutt på Falstad sammen med 34 andre trøndere.

Thora og Hanna

Da krigen kom, evakuerte også Klara til Orkanger og datteren Thora. Thora arbeidet ved apoteket i Orkanger. Under krigen var det umulig å få tillatelse fra tyskerne til krysse fylkesgrenser uten bevitnelse for arbeid eller skolegang. Trygves datter Ragnfrid tok da gårdsjobb i Orkanger om somrene, Klaras søster og diakonisse Hanna Hellan besøkte familien på Orkanger og Gidskens sønn Ragnar flyttet fra Flåm til Orkanger under krigen og tok artium i 1942 på reallinja på Orkdal landsgymnas. 

Apoteket var en stor bygning sentralt på Orkanger med fire leiligheter i andre etasje. Apoteket lå i gangavstand fra Orkdal landsgymnas på Follo. Det er rimelig å tro, uten at vi vet det, at også Ragnar losjerte hos sin tante Thora.

Klara var omgjengelig, men tydelig i sine meninger. Hun hadde mye humor og likte å drive pek med familien. Hanna var det samme og tullet ofte med sine nære. Det var Klara som lagde maten i huset. Ragnfrid og Hanna var i Orkanger i 1944.  

Okkupasjonstida var en vanskelig tid for Orkdal landsgymnas på Follo. Med 330 ungdommer samlet fra hele landet var det et stort ansvar for skoleledelsen. Det lå en stor garnison på flere tusen tyske soldater i bygda, og det var svært viktig for det nye tyske styret å komme inn på Follo med foredrag om nazismen og rekruttere elever til NS-lag ved skolen og til hirden. De ville også bruke lokalene på Follo til hird-øving og for annen bruk for tyskerne. Allerede ved skolestart høsten 1940 kunngjorde rektor forbud mot politiske lag ved skolen. Men Follo kristelige gymnasiastlag var unntaket og holdt møter på Follo med mer eller mindre kjente foredragsholdere fra hele landet. 

Lektor Nødtvedt, som også var sekretær ved landsgymnaset, ble bedt av tyskerne om å styre skolen under nazistisk rektor, men dette nekta han. Nødtvedt har skrevet mye om hvordan lærerne og elevene saboterte pålegg fra tyskerne. 

Rektor Arne Salveson ble i 1942 avsatt og sendt til Falstad fangeleir for å ha motarbeidet nazifiseringen av skolen. NS-laget ved skolen hadde da skrumpet fra 44 medlemmer i 1940 til to høsten 1941.

Elevflokken var sammensatt av unge med ulik bakgrunn, alder og hjemplass. Noen kom som 16-åringer med framhaldsskole, eller folkeskole av ulik kvalitet. Andre var velvoksne med erfaring fra flere år i arbeidslivet. Mange kom fra Orkdal kommune, en del kom fra grannebygdene, men det var også mange som kom fra plasser langt unna. 

Det var imponerende at kokken kunne skaffe elevene middagsmat med de begrensede muligheter som kjøkkenet hadde i krigsåra. Det ble litt for ofte sildesuppe og klippfisk, men mat fikk elevene. Utenom middagen fikk elevene ordne seg så godt en kunne. Det gikk nok greit for Ragnar som hadde bestemor i Apotekerhuset.

Heimdal

Klara 100 år og Trygve

I 1946 var Klara 81 år gammel, og hun flyttet til Heimdalsvegen 37 i 2.etasje på Heimdal apotek hos sin datter Thora. Men det skulle bare gå 7 år før Thora døde. 

Klara fortsatte å bo på Heimdal, og hun fikk ofte besøk fra familien. Blant andre kom tidligere diakonisse Hanna og søster til Klara og feiret sin 80 års dag hos moren i 1949. Klara lagde mat hver dag, og favoritten var karbonader og tyttebærgrøt.  Flere i familien har sagt at de følte seg som en favoritt hos Klara. Det var slik hun var; hun levde seg inn hos deg og du følte deg spesiell.

  

Klara fikk dårlig syn. Hun hadde grå stær. Det ble holdt familieråd om det var lurt å operere. Den gangen ble det gjort i narkose. Hun ble operert da hun var 100. Etterpå heklet hun gardiner til sine barnebarn Gerd og Ragnfrid. 

 

Adresseavisen skrev i september 1965: »Klara Moe ble litt av en sensasjon på valglokalet i Sanitetens Hus på Heimdal i går da hun sirlig og pent antrukket kom spaserende for å avgi stemme ved Stortingsvalget. Hun er ennå i en alder av 100 år levende interessert i det som skjer både her hjemme og ute i verden. Hjemme har hun et kjempestort atlas hvor hun følger med i det som skjer ulike steder i utlandet, ikke minst i østen. Hennes hobby er stueplanter som hun daglig steller med den største flid.»

Da Klara var 102 falt hun ned kjellertrappa på Heimdal og fikk lårhalsbrudd. På grunn av sin høye alder torde ikke legene å operere henne. I stedet lå hun i strekk i 6 uker, og overlevde. 

Lik-kjolen

Klara var helt åndsfrisk. Det var etter disse 6 ukene i seng at hun flyttet til Zion pleiehjem på Brøsetflaten like ved Tyholt, "med de andre gamlingene» på 70-80 år, som hun sa. 

En vinterdag fikk hun magesmerter. Legene opererte fordi de var redd det var blindtarm. Klara døde av nyresvikt etter operasjonen. 

Før dette hadde Klara brodert ferdig lik-kjolen sin. Hun innså at nå nærmet det lange livet seg slutten. Hun hadde lagt lik-kjolen klar under sengen. Oldebarnet Toril Nygaard kunne fortelle at hun som ungpike besøkte Klara på slutten og Klara sa: «jeg kan godt dø i morgen eller om 5 år. Jeg er mett av dage.»  

For en ungpike var dette underlig utsagn. Klara døde 104 år gammel i 1969.