Ankomst

Stien utover Storrikholodden

 Vi fikk en pastellblå folkevogn i 1960. Vi parkerte vi på Hopestranda, og gikk stien bort til hytta. For oss små barna var det alltid langt fram til kloppen over Stårikholet. Rundt St.Hans var den støtt vanskelig å forsere på grunn av mye vårvann. Men kloppen kunne også være ute av stilling etter vinteren og isgangen. Det var spennende saker for smågutter. Og så var det kjedelig igjen helt til vi kom dit hestene lekte seg. Derfra kunne vi skimte hvite vinduskarmer i det fjerne mellom furuene. Å ta av vinduslemmene, flytte ut alt utstyret, sette ut båten og ro til Hopestranda for å hente bagasjen var en lek. Og minner fra siste år sto og ventet bak hvert et gjøremål.
Den moderne tida startet i 1966. Da kjørte vi bilen helt fram til hytta på ny skogsbilvei. Stokke bygslet resten av Stårikholodden, bygde hytte og la ny vei. Siden nabohytta lå på vår adkomststi fikk vi bruke veien som ny adkomst.