Soikkainen
Tidligere var det bosettininger av finner i dalene i Sverige, rundt vassdrag og på lettdyrka sletter mens de store skogene sto urørte.
Man räknar med att 10 000–15 000 finnar i huvudsak från Savolax och norra Tavastland, många från Rautalampi, flyttade till Värmland, Dalarna, Västmanland, Hälsingland, Medelpad, Ångermanland och södra Lappland från 1570 och fram till början av nästa sekel.
Mange slo seg ned i de store skogene i Värmland. De ble kalt skogsfinner eller svedjefinner.
Många Skogsfinnar bosatte sig även i skogarna på den norska sidan om gränsen, och området på båda sidor gränsen kallas Finnskogen. År 1686 fanns något över 1 200 finnar i Norge.
Rett innenfor grensa mot Sverige i Värmland ligger Bogen i sørenden av Varaldsjøen som ligger på norsk side. Bogen er nå en del av Gunnarskogs församling i Arvika kommune. Flere slektsforskere har prøvd å finne bevis for at Johan Persson Soikkainen (1615-1707) var sønn av Per i Bogen uten å lykkes.
Det som er klart, er at Johan ble født av finske foreldre ca. 1615 i Arvika i Värmland.
Han var svensk skogsfinne. I 1640-årene gikk han over grensa til Norje og slo seg ned på Varaldskogen ved Varaldsjøen i Austmarka og lengst øst i nåværende Kongsvinger kommune. Fra Bogen kirke til Lebiko på svenskegrensa er det 16 km. Det tar en time å gå fra Lebiko til Varaldskogen. Han var omtrent 25 år og hadde med seg sin yngre bror Tomas. Her ryddet de en gård, og fikk noen husmenn rundt seg.
Varaldskogen ligger sør på Finnskogen i Kongsvinger kommune. Her var det barskog i slake lier og åser på 170-400 moh. Myrer og tjern bryter opp skoglandskapet. Varaldskogen var en øde plass og langt fra annen bosetning. Slike plasser hadde ikke blitt gjort krav på av de lokale bøndene. Området lå under Danske Kronen på den tiden. Varaldskogen ble tidligere brukt til utslått og utmarksbeite for gårdene Fagernes og Solberg.
Vi antar at Johan giftet seg 32 år gammel, for hans første barn Klemet ble født året etter i 1647. Kona het Kari, for det var tradisjon blant finnene å kalle opp første fødte datter etter første kones død. (Det var Kari Johansdatter Soikkainen født i1695.)
I tidsrommet fram til 1675 kom det fire finske familier til Varaldskogen. Finske innvandrere og deres etterkommere ble ført opp i manntall i 1686. Det ble registrert ni finske personer på Varaldskogen da. Fra å være ett bruk i starten, økte befolkningen, og på 1850-tallet var det 37 boplasser på eiendommen. De aller fleste bruka var husmannsplasser under Varaldskogen Nordre, men noen bruk var selveide i korte perioder. De fleste nybrottsmennene på Varaldskogen var etterkommere av de første finske innvandrerne.
Skogsfinnene brukte svedjebruk. Det er å brenne skog for å få næringsrik aske til å dyrke rug, bygg, og neper. Tradisjonelt svedjebruk hadde flere formål: forbedre beite og produsere mat. Mange svedjer ble også brent for å skaffe fôr til husdyrene, først gress, deretter lauv. Kun et begrenset areal i skogen hadde kvalitet nok til svedjebruk. Svedjebruk krevde også store områder med nok skogsvirke på frodige plasser. Varaldskogen var stor og strekte seg helt inn til svenskegrensa.
Her var det nok skog å ta av, slik at Johan Persson Soikkainen fikk godt grunnlag for sin familie. Han og Kari fikk barna
• Klemet Johansen Soikkainen (1647–1704)
• Peder Johansen Soikkainen (1648-1681),
• Mathis Johansen Soikkainen(1650–1698),
• Tomas Johansen Soikkainen(1656–1728)
på Varaldskogen.
Johan bygslet Varaldskogen sammen med Harald Solberg av futen Christen Jensen i 1648. De betalte hver 30 riksdaler for bygselen. Men Varaldskogen lå utsatt til. Familien ble utsatt for kvegtyver, og i 1656 kjøpte han Fagernes i Austmarka for 250 riksdaler. Det var en stor sum penger som han hadde skaffet seg gjennom arv eller skikkelig arbeid.
Bare året etter ble Varaldskogen plyndret av svenskene under Krabbekrigen. Den norske hæren hadde stort sett fremgang under Krabbekrigen, men ved freden i Roskilde 26. februar 1658 måtte Danmark-Norge avstå landområder som blant annet Båhuslen og Trondhjems len til Sverige. Plyndringen var trolig grunnen til at Johan og Kari tok med seg familien og flyttet til Fagernes.
170 år seinere dro Uppsala-studenten Carl Axel Gottlund ut på sin reise til de svensk-norske grensetrakter for å undersøke utvandrede finners leveforhold og kultur. Han fant fire gårder ved Varaldskogen og alle talte rent finsk og røykstuene var like store som i Finland. Her bodde ennå blant andre folk med familienavnet Soikkainen.
 |
| Fagernessjøen 1750 |
Johan var nå 42 år med kone og 4 barn. De to eldste barna var arbeidsføre og det kom godt med på den store gården Fagernes. Det var en mil over Møkeråsen til Fagernes i Austmarka. Fagernes ligger på neset på vestsiden av elva som renner mellom Møkeren og Fagernessjøen. Det var en gammel fullgård på tre huders landskyld. Det var mange husmannsplasser som hørte inn under gården. Fagernes grenset i vest mot Pramhus i Eidskog, i nordvest mot Skinnarbøl ved Vingersjøen og i nord mot Hokåsen i Brandval. Det var to mil vestover til kirka på Matrand i Eidskog. I 1667 kunne Fagernes fø 2 hester og 18 storfe. Gården sådde 12 tønner korn, hadde kvern, humlehage og store skogområder til tjærebrenning og bråteland. Fagernes hadde sommerbeite ved Møkeren.
Naboene i sør var Skullerud og Solberg. Sørover var det 14 km forbi Åserud, Bottilrud, Brødbøl og Håkerud til svenskegrensa.
Johan og Kari skulle få flere barn på Fagernes:
• Mari Johansdatter Soikkainen(1666–).
• Lisbet Johansdatter Soikkainen(1666–1743).
• Anne Johansdatter Soikkainen(1668–1732)
• Ole Johansen Soikkainen(1669–1696).
• Johan Johansen Soikkainen(1672–1742).
Drifta gikk bra på Fagernes og i 1671 kjøpte Johan 8 kalveskinn i Varaldskogen. 12 skinn tilsvarte en hud, og tilsvarte en god gård. 3 huder tilsvarte landskylda på en fullgård. Han ga skjøtet til sønnene Peder og Mathis som flyttet dit. Også Johans bror Per kom til Varaldskogen, men bodde der bare i 5 år før han slo seg ned på Øyeren i Brandval.
Mathis giftet seg i 1675 med Marte Grellsdotter Kavalainen.
Når Peder døde i 1681, var det Mathis og hans familie som satt alene med Varaldskogen.
Sønnen Tomas giftet seg i 1676 med Kari Grellsdotter Kavalainen. De flyttet inn i Hamarstua på Fagernes og drev deler av gården.
Johans kone Kari døde i 1683 på Fagernes.
Skogen fikk verdi
Til å begynne med var forholdet mellom de finske innvandrerne og bygdefolket godt og uten store konflikter. Det var fordi skogsdriften fremdeles hadde liten kommersiell betydning. Men dette forandret seg utover på 1600-tallet. Voksende trelasthandel i Kristiania og Fredrikstad gjorde det lønnsomt å hogge tømmer for fløting på Glomma. Da kom motsetningsforholdet mellom eierne og de bruksberettigede bøndene på den ene siden og finske brukere på den andre siden. Mange finner hadde ennå behov for store arealer til rugdyrking. Snart ville norske myndigheter skaffe seg kontroll over finnene i Austmarka. Ett slikt tiltak var det såkalte Finnemanntallet i 1686, en folketelling som var ment å omfatte alle slags finner i Norge.
Johan og hans bror Tomas måtte kjempe en ubrutt kamp med myndigheter og spekulanter som prøvde å få tak i de verdifulle rettighetene til skogen og tømmerhandelen. Johan fikk aldri skjøte på Fagernes, selv om han var den rettsmessige eier. Både Johan og hans sønner fikk flere ganger motstand fra Jørgen Andersen Vinger som var fullmekig under futen Steinkuhl. I 1689 ble det holdt rettsak mot Lisbets ektemann, Jakob Pedersen fra Vittjärn, og Johan Grellsen fra Bogen. De skulle ha truet med å brenne ned fogden Johan Stenkuhls hus og slå ham i hjel.
Proviantforvalter Jens Sørensen kjøpte Varaldskogen i 1695 og bygde Varald og Merild sager. Det ga konkuranse om tømmeret. Skogeierne som Johan på Fagernes og hans sønner kom i et avhengighetsforhold til kjøperne. De tok opp lån som forskudd på det tømmeret de hadde levert, og sageierne ga gjerne et forskudd mot pant i Fagernes. Den gang var det ikke våre lave bankrenter, men renter på private lån på opp mot 20%. Det endte som hos de fleste i Vinger og Eidskog, eiendommen ble overtatt av sageiere eller spekulanter for uoppgjort gjeld. Johan og hans sønner ble leilendinger.
Men det utrolige skulle skje vel 100 år seinere i 1825 da grev Johan Herman Wedel Jarlsberg utparsellerte hele Fagernesgodset til salg til 40 leilendinger og husmenn på gården tilsvarende den del av eiendommen som de brukte. Brukerne ble igjen eiere av sine gårder.
 |
| Skogfinske flagget |
På Fagernes bodde det 13 mennesker:
Johan var 70 år gammel og enkemann. Klemet var 39 år gammel og tjente som soldat i kaptein Hirschis kompani på 13.året. Marie var 20 år, Anne var 18 år, Johan var 14 år og Ole var 8 år gammel. Tomas var 30 år og gift med den 26 år gamle Kari Grellsdotter Kavalainen som kom fra Varaldskogen. Tomas og Kari hadde to små barn: Mathis Tomassen 2 år og Karen Tomasdatter 4 år.
I huset bodde også Johans bror Tomas Persson 67 år gammel og ugift og som var kommet fra samme sted i Sverige som Johan. Johans tjenestedreng Anders Eriksen var 9 år og var født av finske foreldre i fra Sunne socken, Fryksdals härad, Värmland. Johans tjenestepike var Kari Eskildsdatter på 13 år.
På Varaldskogen bodde 9 mennesker:
Johans sønn Mathis Johansen som var 36 år og født i Norge. Mathis bodde på gården Varaldskogen og hadde vært «kunnskapsmann» eller spion under Krabbekrigen. Nå var han ute i soldattjeneste. Mathis overtok Varaldskogen etter faren. Hans kvinne var Marte Grellsdotter Kavalainen 31 år og født i Norge. De hadde fem barn: Kari Mathisdatter 7 år, Johan Mathisen 6 år, Marte Mathisdatter 5 år Ole Mathisen 4 år og Anne Mathisdatter 3 år. Nils Brynildsen, 20 år og født i Sunne socken av svenske foreldre, var tjenestedreng og bodde hos Mathis.
Søster til Mathis, Lisbet Johansdatter var 20 år, og hennes mann Jakob Pedersen var 26 år var husmenn hos Mathis. Jakob var reservesoldat da han ble gift i 1685 med Lisbet.
Ellers bodde det finske familier på Kolbjørnsrud, Åserud og Løvhøyden i Austmarka.
Giftemål
Grell Olovsson Kavalainen eller Greger Olsen på norsk, ble født 1610 i Rantasalmi sogn, i Kavala, Savolax, Finland. Hans kone het Anne. Grell kom via Øyern i Brandval Finnskog til Varaldskogen. Her fikk han minst tre døtre som alle tre ble gift med sønner til Johan Persson Soikkainen:
- Mathis ble gift i 1675 med Marte Grellsdotter Kavalainen.
- Tomas ble gift i 1676 med Kari Grellsdotter Kavalainen.
- Klemet ble gift i 1686 med Anne Grellsdotter Kavalainen.
Også Lisbet ble gift med en kar med finske foreldre. Hun giftet seg i 1685 med Jacob Pedersen fra Vittjärn i Lekvattnet, V̈ärmland.
Rett over Fagernessjøen lå storgården Solberg. I 1688 giftet Anne seg med enkemann Ole Andersen Solberg på søndre Solberg og året etter giftet Johan seg med datteren Mali Amundsdatter Solberg fra nordre Solberg. Det var gode gifter og familiene styrket båndene med fadderskap og forlovere.
Flere barn
Johan fikk flere barn på sine eldre dager. Mange gamle finner ble blinde på sine eldre dager. For å skille ham fra sønnen med samme navn ved barnedåpene, skrev presten vanligvis Johan den blinde om faren og Johan yngre om sønnen i kirkeboka. Vi kjenner ikke hvem Johan den blinde fikk barna med:
- Peder Johansen Soikkainen (1687-1752).
- Kari Johansdatter Soikkainen (1695-).
- Marthe Johansdatter Soikkainen (1698-1734).
- Ole Johansen Fagernes (1700-).
Gravferd
Folk på Austmarka måtte helt til Matrand for å begrave folk, gifte seg eller konfirmere og døpe barn. Noen gikk også over grensen til kirkene i Lekvatnet og Bogen. Det var kortere for folk, spesielt på Varaldskogen. En tur til Matrand tok 3 dager med to overnattinger underveis fra Varaldskogen. Folk var godt utrustet med mat og brennevin på turen. Første overnatting var ved Bjørndalen på vestsida av Varaldsjøen. Det ble ofte festet til langt på natt før videre ferd.
Folk fra Fagernes møtte folket fra Varaldskogen ved Sagteppa på Austmarka. Dit var det 14 km fra Varaldskogen og en drøy kilometer fra Fagernes. Herfra gikk de sørover til Åserud. Her vadet de elva og gikk om Kirkelien og til Klemmetsbråten der de måtte over åa. Denne veien var 24 km lang.
Det var også en annen kirkevei over Kjellerholet nord for Nordre Billingen. Denne veien var 17 km lang. Det er flere minner om disse veiene i form av navn i dag: Kirkelien, Gravlien og Brurstein. En brustein ligger i Fagernesjøen like ovenfor Skullerud bru. Her blir det sagt at det en gang druknet en brud som var på tilbaketur fra Matrand. En likstein mellom Solberg og Solbergvangen er godt synlig langs stien. Den er lang som et bord og passet å hvile en kiste på.
På vinterstid var det lettere å frakte likkista over islagte vann og myrer. De brukte to hester som avlastet hverandre på de strabasiøse turene. De kjørte kisten på langsleip, som var laget av to seige graner. Disse var festet sammen som et par skjeker med toppene bakover. Kisten ble så surret fast like bak hesten. Det hendte at de kjørte seg fast, eller at kisten ble full av vann ved vading , og det kunne bli vond lukt i varmt vær. Det hendte at de gravde ned liket og dekket det med torv og mose. Da kom de til Matrand med tom kiste, fylt med jord like før kirken og holdt begravelse som om ikke noe hadde hendt. Begravelsen ble holdt som regel uten at presten var til stede i annekskirka på Matrand. Presten gjorde jordpåkastelse seinere ved første høve. For å kunne få jorda ned på kista, satte folk ned en stake på lokket før jorda ble lagt tilbake. Når så presten skulle gjøre jordpåkastelsen, ble stauren dratt opp og seremonien kunne avsluttes.
Johan døde på Fagernes og ble gravlagt 13.feb 1707 ved Midtskog Anekskirke i Eidskog. Presten har skrevet at Johan da var 100 år og 6 mnd gammel. Men presten var som regel svært unøyaktig i sin angivelse av alder, så det er trolig mer rett som Johan selv har sagt i Finnemanntallet, altså utregnet til ca. 90 år da han døde.
Etter at faren var død giftet Peder Johansen Soikkainen seg i 1710 med Valborg Mathisdatter Ampiainen og ble leilending på Fagernes 70/20.
Marthe Johansdatter Soikkainen giftet seg i 1730 med Ole Henriksen Vastaberget og ble gårdbrukere på Mellom Pramhus.
Etterkommerne
Slekta etter Johan Persson Soikkainen giftet seg oftest med folk i nabolaget og bosatte seg i Austmarka og til nabosokn. Alle gådene lå innenfor 15 km fra Fagernes, med unntakt av gårdene i nabosognene Vinger og Fryksände.
Den starter med Johan Persson Soikkainen (1615-1707) og Kari som fikk sønnen Johan.
Johan Johansen Soikkainen (1672-1742) giftet seg med Mali Amundsdatter Solberg (1667-1747) og drev halvdelen av Fagernes. Mali eller Malene som hun også ble kalt var datter til Amund Eriksen Solberg og Dorthe Ambjørgsdatter på Solberg.
Johan overtok alt av løst og fast i Fagernes fra onkel Tomas Persson Soikkainen i 1694. Lokalt ble gården kalt Fang’nes, Solberg ble kalt Søll’ber.
Skogsfinnene på Fagernes hørte til samme bearlag som nabogårdene Solberg og Skullerud, og ble knytta sammen gjennom ekteskap og fadderskap. Finneslekta ble akseptert og inkludert i et fellesskap med norske familier.
Som vi har sett før kom Johan Persson og hans barn i et avhengighets-forhold til skogspekulanter og mistet eiendomsretten til Fagernes. De ble leilendinger.
Fagernes ble delt i to i 1723. Johan brukte en hud, og på den andre delen brukte brødrene Ole Johansen, Tomas Johansen og svogeren Jakob Pedersen 4 kalvskinn hver. Skjønnet i 1723 sa at gården lå i sollia og var litt tungbrukt og tørrlent. Dessuten var Johans gård vanbrukt. Det var skog til husbruk og noe sagtømmer. Fagernes hadde utslått med 6 høylass, en seter med godt beite og slåtter på to lass høy i Mengen setermark. Hjemme på Fagernes kunne Johan høste 9 lass med høy, så fire skjepper blandakorn og 2,5 tønne havre. De hadde en hest, 6 storfe, 5 sauer og 8 geiter.
Sønnen Ole Johansen Fagernes (1692-1773) giftet seg i 1717 seg med Lisbet Hansdatter Sagen (1694-1774) som var datter til Hans Sagmester ved Merildsagen.
Ole og Lisbet
Hans Sagmester var forlover ved giftermålet og det første barnet ble oppkalt etter ham. Barnet Hans Olsen døde i Sagen og ble jordfestet 30.okt 1718, bare 12 uker og 3 dager gammel. Senere fikk de et barn som fikk samme navn, Hans Olsen Sagen (1722-1777) som jeg slekter på. Ole og Lisbet fikk til sammen 14 barn, men så langt jeg kan se er det bare 6 barn som vokste opp.
Ole og Lisbet bodde først på Fagernes og var de første på Sagteppa fra 1740 en knapp kilometer nord for Holmen. I dag heter plassen Lund. Plassen ligger på vestsida ved utløpet av Fagernessjøen ved Skullerud bro.
Da Ole og Lisbets datter Kari Olsdatter Soikkainen (1728-1804) giftet seg med Daniel Ebbesen Sagen(1734-1774) i 1754, overtok de Sagteppa. På sine eldre dager bodde Ole og Lisbet hos sin sønn Peder Olsen Sagteppen på Fagernesbakken som nå heter Bakken 70/42 og er nabo til Holmen.
Hans Olsen Sagen
Hans ble altså født på Sagteppa under Fagernes og døpt 19.okt 1722 i Midtskog Annekskirke på Matrand i Eidskog.
Han vokste opp på vestsiden av utløpet av Fagernessjøen og brua ved Skullerud. Som alle andre barn, måtte han tidlig ut i arbeid. Trolig arbeidet han ved Merildsagen. Han ble seinere også ble kalt Merildsagen.
Merildsagen
Holmenåa som nå heter Sagåa, renner ut i søndre ende av Fagernessjøen ved Skullerud bru og ender i Holmenvika 900 meter lenger nede. Omtrent midt i åa ved Holmen, ligger Jutholmen med et Jutfossen nedenfor. Her ble det bygd en dam på slutten av 1500-tallet som ble ombygd flere ganger.
Merildsagen er det som i dag heter Holmen mølle. Austmarka Historielag har delvis restaurert mølla. Nåværende mølle ble bygd på 1700-tallet, men det var vært kvern her i mer enn 500 år.
Det ble dyrket korn på Austmarka helt siden vikingtida. Like lenge har det vært kverner som lagde mel av kornet. Det første kverner var enkle håndkverner av to flate steiner, og seinere fikk de bekkekverner. I 1661 var det 6 bekkekverner og i 1723 var det 11.
Når elvestryket i Sagåa fikk dam ved Holmen, kom Holmen mølle og oppgangssager på begge sider i drift.
Merildskogen heter nå Mørkeåsen og ligger mellom Fagernes og Varaldsjøen. Det var proviantforvalter Jens Sørensen som kjøpte Varaldskogen, Fagernesskogen og Merildskogen og bygde dammer ved Varalden, Møkeren og Holmen. Merildsagen på Fagernes sin grunn ble bygd i 1691 og Holmen sag ble bygd på Åseruds grunn på østsiden av Sagåa. Sørensen bygde en lignende sag i Sikåa mellom Møkeren og Varaldsjøen i 1702. Konsesjonen var på 290 000 bord. Han eide Merildsgen og saga i Sikåa og leide saga på Åserud. Til tross for at sagene gikk dag og natt, fikk han skåret bare 220 000 bord. Så kom den store nordiske krig som endte ved Fredriksten festning i Halden der Karl XII ble drept om natten 11. desember 1718 mens han var i løpegraven foran festningen. Sagmestere og bakgutter var svenske og rømte sagene under krigen. Så kom svenske soldater og brant opp lagrene og sagene ved Sagåa. Da gikk Sørensen konkurs og sagbruksdrifta ble lagt ned en tid. Det må ha vært før 1719, for Jens Sørensen sagmester ble gravlagt 25.jun 1719.
Sagene og møllene ble bygd opp igjen og i 1730 leverte sagene 22 500 malmfuruplanker ved Strømmen. Lasten ble kjørt til Vingersjøen vinterstid og fløtet videre ned Glomma til Øyeren. Mye farefullt og slitsomt arbeid ble det både for fløterne og for frakterne som rodde plankene i de opp til 20 meter lange prammene fram til Masterudlandet. Det var Svend Olsen som var sagmester og notskjærer på Mirildsagen. Sønnen Ole Svendsen Sagen 1706-1775 giftet seg med Kari Olsdatter Bottilsrud og arbeidet seinere på Mirildsagen.
På kart fra 1781 ligger både Merlid- og Varaldsagen på østsiden av Sagåa på Åserud sin grunn. Da brukene ble solgt til det Ankerske Fideikommis i 1767, var det arbeiderboliger ved bruket. Arbeiderboligene ble solgt for 223 riksdaler, så det var snakk om store bygninger og en stor arbeidsstokk. Etter hvert ble det et industrielt preg over sag- og mølledriften, og Ankerfamilien drev forsøksdyrking av potet på Holmen gård.
Familien
Her vokste altså Hans Olsen Sagen opp og arbeidet ved Mirildsagen. Han var 24 år da han møtte Berte Johansdatter Kirnuinen fra Femoen i Brandval Finnskog. Hans fikk barn med Berte og sønnen ble døpt Johan Hansen Soikkainen 14.mai 1747 i Brandval i Grue. Ved forlovelsen med Maren Olsdatter Fagernes i februar 1751, har presten notert i kirkeboka at Hans Olsen Mirildsagen hadde et uekte født barn med Berte Johansdatter Kirnuinen fra Femoen i Brandval Finnskog.
Hans giftet seg 20.jun 1751 i Midskog Annekskirke på Matrand med Maren Olsdatter Fagernes. Kan presten ha skrevet feil navn og dette var Marthe Olsdatter Varildlien?
Det var en kvinne til fra Fagernes som hadde samme navn, men hun var datter til Ole Thomasen Soikkainen og Karen Olsdatter Solberg, og gift i 1753 med Hans Bergersen Mengen under Fagernes.
Vi vet ikke mer om Maren enn at hun var på Fagernes ved giftemålet, og at hun hadde fått en uekte datter med Ole Andersen Fagernes: Marthe Olsdatter Ampiainen ble døpt 28.sep 1749 i Midskog Annekskirke på Matrand, Eidskog. Ole Andersen Hamar som han het før han kom til Fagernes, kom fra Ampian og Hamar på Kolbjørnsrud. Han var gift med Karen Olsdatter Fagernes alt i 1739.
Ole Gulbrandsen var husmann på Holmen fra 1751 til han ble sagt opp i 1755. Hans og Maren bosatte seg først på husmannsplassen Holmen under Fagernes der Hans hadde slektskap før de bosatte seg på Merildsagen.
Her fikk de flere barn:
- Ole Hansen ble født på Holmen i mars 1751, men døde bare 16 uker gammel.
- Olia Hansdatter Sagen ble født på Holmen og døpt 16.jun 1752 i Midtskog Annekskirke på Eidskog.
- Hans Hansen ble født i desember på Merildsagen og døpt 6.jan 1755 i Eidskog.
- Mari Hansdatter Mirildsagen ble født på Merildsagen og døpt 6.nov 1757 Midtskog Annekskirke.
- Ole Hansen Mirildsagen ble født 3.mai på Merildsagen og døpt 12.mai 1761 Midtskog Annekskirke.
Det siste som jeg kjenner til om Hans Olsen Sagen og Maren Olsdatter fra kirkebøkene i Eidskog og Vinger er når Mari ble introdusert 17.jun 1761 etter dåp av siste kjente barn Ole Hansen Mirildsagen. Da var Hans Olsen Sagen 38 år gammel.
Barna vokste trolig opp på Austmarka, for alle ble gift i området: Åserud, Merildsagen, Pramhus og Sikåa. Ingen av barna fikk foreldrene som forlovere ved forlovelsen.
Hvor ble de av; Hans Olsen Sagen og Maren Olsdatter Fagernes?
Olia Hansdatter Sagen
Olia vokste opp Merildsagen.
Dagfinn Gulbrandsen Skullerud var bygselsmann på Bottilsrud som lå 3 km lenger sør i Austmarka. Han var gift med Kari Tomasdatter Soikkainen. Dagfinn var 70 år i 1759. Da ble bygselen delt og hans bror Ole Gulbrandsen Skullerud fikk den ene halvparten. En av Oles sønner var Tord Olsen Bottilsrud (1745-1800), som fikk seg arbeid på Merilsagen. Her møtte han Olia Hansdatter Sagen. Olia var 23 år når hun trolovet seg 25.sep 1774 og giftet seg 5.jan 1775 med Tord.
Barn
- Olea Torsdatter ble født på Bottilsrud og døpt 5.okt 1775 i Midtskog kirke, Eidskog.
- Dødfødt pikebarn gravlagt 30.sep 1777.
- Mari Tordatter ble født på Bottilsrud og døpt 13.sep 1778 i Matrand kirke I Eidskog.
- Johanne Tordatter ble født på Bottilsrud og døpt 4.jun 1781 i Matrand kirke I Eidskog.
- Ole Torsen ble født på Bottilsrud og døpt 19.sep 1784 i Midtskog kirke, Eidskog.
- Marthe Torsdatter ble født på Åserudmoen og døpt 13.jun 1790 i Midtskog kirke, Eidskog.
- Tore Torsdatter ble født på Åserudmoen og døpt 28.mar 1793 i Midtskog kirke, Eidskog.
Det var Dagfinns Gulbrandsens slekt som overtok på Bottilsrud og Olia og Tord fikk seg husrom på Åserudmoen like ved sag- og møllebrukene i Sagelva i slutten av 1780-årene. De ble innerster på Åserud og Tord arbeidet som løsarbeider.
Den store Åserudmoen lå mellom Åserud og Skullerud. Åserudmoen var et bureisingområde, og her slo folk seg ned, bygde hus og pløyde opp jord. Her bodde Tord og Olia sammen med de to yngste døtrene Marthe og Tore ved folketellinga i 1801. Da var det 105 personer som var bosatt på Åserud gård med bruk, husmannsplasser og andre boliger. De andre barna var flytta ut fra hjemmet. Tord døde på Nytorpet 20.aug 1800 av lungebetennelse bare 55 år gammel.
Rundt 1810 flytta Olia inn hos datteren Johanne på Nytorpet eller Kartbråtan som det heter i dag. Plassen lå inne på åsene innpå Åserud Finnskog med utsikt mot Varaldsjøen. Johanne hadde giftet seg 26.des 1808 med husmannen Berger Olsen Nytorpet.
Olia døde som legdslem 24.okt 1835 på Nytorpet.
Mari Torsdatter
Men det var usikre tider og stadige provokasjoner fra svensk side. Austmarka lå mellom svenskenes base i Eda og Kongsvinger festning. Danmark-Norge og Sverige var blitt dratt inn i Napoleonskrigene på hver sin side, og en svensk brigade under ledelse av general Armfeldt, rykket 15. april 1808 over grensen ved Magnor med kurs for Kongsvinger. De norske styrkene trakk seg tilbake for å stoppe svenskene ved Lier skanse, bare 3 km fra Kongsvinger.
Mari kom til Leiren i Kongsvinger i tiden før invasjonen. Hun var en ung dame i 20-årene. Her traff hun Gunder Rolfsen og ble gravid med ham høsten 1807. Gunder var underjeger i kaptein Todsens kompani på festningen. Når Olia ble født som uekte barn i 1808, var det en merknad i kirkeboka om at det skjedde på hennes soverom, og at det var hans 1.leiermål.
Fødested er oppgitt til Børslunghøyden. Olia ble døpt 5.jun 1808 i Vinger kirke. Barnefaren var den 30 år gamle Gunder Rolfsen. Han var ungkar og jeger og kom fra garden Aslerud i Hobøl der han bodde med sin mor og en bror. Olia Gundersdatter Børslunghøyden ble konfirmert i Eidskog kirke 6.nov 1825, og bodde da hos mormoren Olia Hansdatter Sagens søster Mari Hansdatter Mirildsagen. Hun var gift på Grønnkjølen under Pramhus med Ole Andersen Mellom Pramhus.
Olia giftet seg 26.des 1833 med Henrik Toresen S.Pramhus (1799-1883). De tok over Korphullåsen under Pramhus og fikk 5 barn. I FT1875 hadde de overlevert Korphullåsen til svigersønnen og datteren. Olia døde 27.okt 1894.
Ole Gulbrandsen ble født på Føsker i Vinger, og døpt 5.nov 1786 av Gulbrand Olsen Gjermshus (1755-1833) og Ingeborg Johansdatter Føsker (1761-1787). Familiene hadde sittet på Nedre Gjermshus og Føsker/Lier i mange generasjoner. Men moren døde av lungebetennelse et halvt år etter at Ole ble født. Faren giftet seg på nytt med Inger Kaspersdatter og kom til Holeråa søndre under Holer. Ole vokste opp på Holeråa, men flyttet tilbake til Føsker som ungdom og tjente hos sin tante Eli Johansdatter til han ble konfirmert. Han ble konfirmert mens han bodde på Føsker i 1802. Farens andre kone fikk tuberkulose og døde i 1806. Da giftet Gulbrand seg for tredje gang med Tore Olsdatter på Malmermoen. Gulbrand døde på Malmermoen i 1833.
Det var krigstider, og mange gårder sør for Leiren evakuerte tidvis til Kongsvinger festning. Føsker under Lier lå i sentrum for striden mot svenskene. Ole traff Mari Torsdatter i Leiret, og de ble gift 19.jun 1817 mens Ole bodde på Føsker. Mari og Ole flyttet sammen og fikk husrom hos gamle skolemester Petter Ferneblad i Leiret. Sønnen Gulbrand ble født i Færnebladstuen på gården Nor.
Barn:
- Gulbrand Olsen, *19. jul 1819 Færnebladstuen, Nor, Vinger. Døpt 8.aug 1819 Vinger. Konfirmert 1836. Gift 17. nov 1842 Vinger, Hedmark med Kirsti Embretsdatter (44). Husmann på Ellingsrudseter. Gulbrand døde 1. mar 1848 Ellingsrudseter, Vinger, Hedmark, gravlagt 9. mar 1848 Vinger kirkegård
- Ole Olsen, født 21.jan 1822 Ellingsrudsæter, Vinger, Hedemark. Gift 4.des 1845 med Lisbeth Olsdatter, født 22.okt 1819 på Slåtten under søndre Rustad, Vinger, Hedemark. 5 barn. Ole døde av lungebetennelse 26.jan 1894 Ellingsrudsæter, Vinger, Hedemark. Lisbeth døde 21.des 1898 Ellingsrudsæter, Vinger, Hedemark.
 |
| Ellingsrudseter i dag |
Mari døde 14.mar 1855 på Ellingsrudseter i Vinger.
Ole døde 13.apr 1851 i Ellingsrudseter i Vinger.
Gulbrand Olsen og Kirsti Embretsdatter er mine tipp-oldeforeldre.
Kommentarer
Legg inn en kommentar