Krigen

Fra hytteboka
22.04.1940. Herr Kielland med familie!
’Ja, eg må dessverre få gjere Dykk oppmerksam om at når Dykk kjem hit til Solstua igjen, so antar eg det hev hendt mykje her rundt omkring. Eg kan trygt segja at denne fine hytta hev sett ei masse unge soldater, norske soldater i godt humør. Her i dag har det vore ei masse flygemaskiner som hev bomba rundt omkring, og skote på oss og hytta med maskingevær. So det hev vore spendande dagar. Eg vil inderlig vone at denne krigen tek slutt snart, so Dykk får feriere på Solstua i hygge og fred som før. Eg vil herved få lov å takke Hr Kielland med familie for denne hyggelege stund vi har havt her. Tusen takk.
Soldat nr.13744 Mauritz Grytebust, Ellingsøy om Aalesund.

Etter at Grytebust ble sendt videre med sitt kompani til kampene ved Tretten, overtok Landvernbataljon/IR 11, Lvkp 4, Tropp 3 under Sersjant Olav Monge vakten.

Vaktliste:
Vesthus/Otterholm 10-12
Gamsgrø/Mo 12-02
Davnes/Misund 02-04
Yrke/Nerland 04-06

Vi har plukket glassplinter fra bakken alle år. Og det er mer igjen. Splinter fra bomber ble plukket ut fra hytteveggene, og alle vinduer ble raskt satt inn igjen. Far har fortalt at han grov ned ammunisjon og krigsutstyr et sted ute på odden. Vi har lett, men aldri funnet noe. Men vi fant brannbomber i gjørma på grunt vann over på andre siden og rundt odden. Vi fikk strenge formaninger om ikke å plukke dem opp.
Når vi besøkte Hope-hytta fikk vi barna sitte oppe i Hopeflyet, eller Gloster Gladiatoren, som de hadde tatt vare på og restaurert i et hus der.

Gladiatorene
Gloster Gladiator
Klokka er tre om morgenen, og det kunne ha blitt en fin dag. Det er klart og pent aprilvær og sørpesnøen i tunet er frosset. Bygdefolket går nedover mot vannet og møter snart naboer og flere andre som skal samme vei. Tause og spente etter en natt med lite søvn. Ved bensinlageret inne i skogen på Høyholen møtes alle. Folk kommer tidlig. Nerland som akkurat har tatt over vakta sammen med soldat Davnes ved maskingeværstillingen på Kiellandhytta, ser små flammer og glør i kikkerten. Bygdafolket tar fram engelske sigaretter og småprater i korte setninger. Spente. Det lysner over Gruvuhøe.
Bygdafolket starter å lempe tunge kanner med flybensin over på sledene. Hestene pruster hvit damp. Det er femten kuldegrader og skaresnø. Det engelske bakkemannskapet har begynt å hakke is. Det viser seg at alle flyene som står kamuflert innmed landråka har frosset fast i issørpa fra i går. Hjulene sitter ned i mer enn ti centimeter hard is. En løytnant kommer bort til oss og spør om de har biler med. Han vil låne strøm fra bilbatterier for å få startet opp flyene. Alle batteriene er utladet i løpet av natten. Flere av bygdefolket får hastverk for å hente biler og batterier. Alle vet at de første bombeangrepene kommer i sjutiden. Tyskerne er svært punktlige.

I flere dager har Nevland ligget vakt på hytta sammen med troppen på i alt ni mann. Folk gikk mann av huse etter at lensmannen rekvirerte arbeidskraft til ryddig av flyplass den 20.april. Dette var et ledd i en hemmelig alliert plan om flystøtte for transport av store mengder sprengstoff til tunnellen ved Dombås. De allierte ville sprenge tunnellen for å hindre tysk framrykking forbi Dombås, og lage en front i Norge. Alle som deltok i arbeidet trodde imidletid at nå skulle engelskmennene komme for å redde Norge. Nevland har sett tre brøytebiler, flere hester med sleder og 200 mann med spader og annen redskap rydde flyplassen på 750×70 meter fra Stubberudlia innmed hytta forbi Tanterholmen og fram til Buholmen. De har ryddet tilførselsveier, plass for bensinlagre på isen, plasser for utstyr til flyene, vei inn til Stein og luftvernbatterier. Nerland har sett at folk kom seg i sikkerhet når alarmen gikk. Når et hvitt laken ble hengt opp på sydveggen på Uppistugu Bjølverud varslet det tyske bombefly. Lars Slettum var en av speiderne og varslet videre alle som arbeidet på isen.

Det var kraftig bombing hver gang. Men heldigvis konsentrerte tyskerne seg om jernbanelinjen og veien. Likevel har flyene ved flere anledninger skutt med mitraljøser mot hytta. Den 23.april kom 100 engelske bakkemannskap og satte opp depoter for reservedeler, ammunisjon til fly og antiluftskyts. Om kvelden laster de av sju jernbanevogner med bensin ved Stein og kjører det til depotene. Ved middagstid den 24.april var endelig flyplassen klar til å ta imot fly etter at 200 mann fra bygda og 100 engelske bakkemannskap hadde arbeidet i 4 lange dager under stadige bombeangrep.

Klokka fem om ettermiddagen denne dagen kommer 18 Gloster Gladiator i to formasjoner og lander på flyplassen så vannspruten står. Solvarmen hadde fått smeltevann fra brøytekantene til å renne ut på rullebanen. Jagerne har lettet fra hangarskipet Glorius utenfor Ålesund seint på grunn av trusler fra tyske fly. Det blir hektisk aktivitet for å få flyene inn mot land ved Høyholen og kamuflert dem.

Heldigvis, tenker Nerland, bakkemannskapet lar 4 fly stå i beredskap ute på rullebanen, og han ser at to av dem holder motoren i gang. Nerland har også sett at innmed landråka er det issørpe som fryser til i løpet av natten. Han ser at flyverne tar med seg utstyr og rusler i samlet flokk mot Stein og blir transportert bort for losji. Etter hvert stilner det av, og det er bare vaktposter igjen i skumringen.

Nå har han overtatt vakta fra fire til seks den 25.april. Endelig letter de to første Gladiatorene kvart på fem om morgenen. De skyter ned en Heinkel over Bjorli som har bombet Bjorli stasjon.

Klokka blir kvart på fem. Da hører han det, en svak men tung dur langt borte. Han ser at lakenet er hengt opp på Bjølverud. Det blir voldsom aktivitet på isen. Bygdafolket lesser på bensinkanner på sledene i rasende fart. Det engelske bakkemannskapet hogger is som besatt. Flyduren øker og alle vet det er for seint. Flyene er frosset fast, de har ikke strøm på batteriene, forgasserne har frosset og flyene må tankes opp. Bare to Heinkeler dukker opp og slipper lasten sin over flyplassen uten å gjøre nevneverdig skade. Så er det stille igjen. Skal de likevel greie det? Skal engelskmennene redde Norge?

Men det tar tid å få liv i døde batterier og få vekk is. Før noen får pusten igjen ser Nerland laknene på nytt blir hengt opp og en tyngre flydur i det fjerne. Nå er det alvor. Klokka sju dukker over 30 bombefly opp over Lesjaverk i sør. Nesland varsler kameratene og kommer seg i skjul. I hovedangrepet slipper tyskerne 50 000 bomber over flyplassområdet. Nerland ser en voldsom eksplosjon da hovedbensinlageret går opp i flammer, og vanvittige og uryddige salver når Gladiatorer blir truffet og ammunisjonen går av.
Det blir så stille etterpå, men karene ser at aktiviteten fortsetter på isen. Alt klokka ni får bakkemannskapene utrolig nok startet sju fly. Fire Gladiatorer patruljerer over Lesjaskog mens tre drar mot fronten ved Kvam i Gudbrandsdalen.

Midt på dagen får de se en lang og livlig luftkamp som ender med at en Gladiator skyter ned en Heinkel. Litt senere hører de et fjernt drønn i sør da Heinkelen slipper bombelasten samlet sør for Lora. Klokka halv ett er ti av de atten Gladiatorene ødelagt. En halv time seinere får tilskuerne se nye luftkamper over vannet. Flere Heinkeler slipper sprengbomber mot resten av flyene på isen. De som arbeider med flyene må søke ly, og tar opp kampen med luftvernsmitraljøser. Siden de har sporlysammunisjon blant skarp ammunisjon ser de hvor de skyter, og kan justere seg inn på meget presis skyting. I pausen som Heinkelene må ta, får engelskmennene opp to Gladiatorer som skyter ned to Heinkeler.

Herbert Scmitt-Cotta hadde fylt 21 år og satt ved frokostbordet i Schleswig da han fikk ordre om å angripe en luftvernkrysser ved Åndalsnes. På veien tilbake over Lesjaskog treffer han på to Gladiatorer som skyter en motor i brann og gjennomhuller telegrafisten. Cotta nødlander på en sandbanke i Rauma og Heinkelen fylles halvfull av vann. Cotta henter hjelp for telegrafisten på gården Fiva. Men telegrafisten får tak i en pistol og skyter seg. Mannskapet blir tatt til fange og ført til den engelske krysseren York og seinere til fangeleir i Canada. Cotta opplevde på en dag å spise frokost i Schleswig, nedskyting i Romsdalen og middag på York utenfor Ålesund.

Utpå kvelden var alt tapt. Fjorten Gladiatorer var ødelagt og rullebanen hadde 132 hull etter sprengbomber. Den dagen hadde 60-70 bombefly til sammen sluppet 100 000 bomber over Bjølåsbotn. Menge av dem var brannbomber, men også sprengbomber ble brukt.

Gloster Gladiator var blant de sist produserte jagerfly av typen dobbeltdekker (to vinger over hverandre). Den fløy første gang i 1934 og kom i operativ tjeneste i 1937. Til tross for bevæpning og god utrustning ellers, var flytypen faktisk umoderne før den kom i tjeneste.

Lengde: 8,4 m
Vingespenn: 9,9 m
Høyde: 3,5 m
Vekt: 2206 kg
Hastighet: 414 km/t
Maks. høyde: 10200 m
Rekkevidde: 700 km
Skyts: 4x 7,7 mm MG

Et Glosterfly nødlandet en snau kilometer vest for flyplassen. Allerede utpå sommeren i 1940 ble flyet med enestående hjelp av bygdefolket, dratt på land og tatt hånd om av legepredikant Ludvig Hope. I 1970 årene kjøpte Forsvaret flyet som ble restaurert og senere overført til Luftfartsmuseet i Bodø. Dette til bitter skuffelse for bygdefolket og Hope Faye.

2500 mann på vandring
Motoffensiven fra de allierte er med dette over. Bombingen fra tyskerne på strekningen Dombås-Åndalsnes startet tidlig og fortsatte de 3 ukene krigen varte her. 13.april mobiliserte en bataljon nordmenn på Åndalsnes og reiste med Raumabanen til Dombås. Den 14.april nedkjempet de tyske fallskjermsoldater som var sluppet over Dombås for å ta dette strategiske knutepunktet. Den tyske krigsplanen fra 26.februar, var å ta Åndalsnes med to destroyere, og sende regimentet fra Blücher med tog for å ta Dombås. Men Blücher ble senket og det tyske krigsskipet som skulle ta Trondheim fikk tekniske problemer. De to destroyerne ble omdirigert til Trondheimsinvasjonen. Derfor kunne en større styrke engelskmenn bli satt i land på Åndalsnes den 17.april, og sendes videre med tog mot fronten i Gudbrandsdalen. De skulle sikre Norges gullbeholdning og evakuering av konge og regjering over Åndalsnes. Den 20.april kom 6 vogner med gullet til Romsdalshorn stasjon fordi Åndalsnes var utbombet, og ble fraktet videre til England.

Den 21.april ble Dombås kraftig bombet og folk søkte ly i Raumabanetunellen. Da alt så trykt ut søkte folk til tunnelmunningen. Da falt en bombe i åpningen og drepte 6 personer og såret 18 mennesker. Den 22.april kom Kongen til Lesjaverk og overnattet der før han dagen etter holdt statsråd på Stuguflotten hotell som gjorde vedtak om å rekvirere handelsflåten til krigsinnsats. Kong Haakon og regjeringen Nygårdsvold reiste videre over Åndalsnes til Molde.

Etter bombinga av Lesjaskogsvannet den 24.april, fikk tyskerne fullstendig luftherredømme. Engelskmennene tapte alt på Åndalsnes etter kraftig bombing, og de ble slått tilbake i Gudbrandsdalen. 28.april gikk det ut ordre om evakuering av britiske styrker. Den 29.april gikk 1700 briter på toget på Dombås, og like etter den norske bataljonen på 750 mann. Toget måtte settes opp med fire damplokomotiv for å kunne trekke lasten. Men toget sporet av ved Lesjaverk og 11 mann døde og over 30 ble skadet. Det var natt, men lyst og 2500 mann tok fatt på en lang marsj under fare for bombetokter og fra framrykkende tyske tropper som alt hadde tatt Dombås. En fortropp på tre tyske befal avvæpnet den norske bataljonen på Lesjaskog. Men engelskmennene vandret utslitt og redde over 30 km til Vendetunellen ved Verma der de søkte ly. Der ventet de på neste natt. Men da meldingen kom om at Bjorli var tatt av tyskere, ble avreisen fremskyndet. I den hektiske tunnelen startet lokomotivene opp så hele tunnelen ble fylt av røyk og soldatene måtte ut i dagen for å gå på toget. Avreisen var dramatisk, for ute i dagen var det svært utrykt for tyske bombefly. Selv om skinnegangen ble bombet flere ganger, ble den reparert etter hvert og troppetoget kom helskinnet ned Romsdalen og engelskmennene kunne skipes ut.

Heinkel 111
Heinkel
Nordavinden feier langs de evige snødekte sidene av Digerkampen. Lik en kjempeørn som for alltid har bredt ut sine vinger for å hvile ligger den tyske Heinkel 111-maskinen sølvglinsende mot det grå tundralandskapet. Med buken gnidd inn i kvasse steinblokker ligger verdens eneste eksisterende Heinkel 111 der. Den ligger der i 33 år før skroget reddes for ettertiden. Det store skroget har kulehull etter luftkampen, patronhylser fra mitraljøsene ligger strødd inne i flyet. I fem år må smeden fra Bayern forbli på sin post i flyet. Resten av mannskapet på fem, er forsvunnet. Kan de ha overlevd nødlandingen 26 april 1940, i snømassene under Digervarden?

Heinkelen ble beskutt av marinefartøy ved Åndalsnes og angrepet av to Skua jagerfly opp Romsdalen ved middagstid. Jagerne beskøt Heinkelen til Bjorli. Heinkelen hadde en lang røyksky etter seg og gikk lavere og lavere. Bombeflyet dreide av innover Grøndalen og inn over Søre Skarvhøe på sørsiden av Grøndalen. Heinkelen lander mellom Brattmannshøe og Mehøi i et skar mellom høyde 1658 og Mehøi mot Gelutbotn. Flyet rutsjer bortover snøen noen hundre meter, tverrvender og legger seg til ro. Heinkelen blir delvis fylt av snø etter at gondolen ble slått av. De overopphetede flymotorene freser. En engelsk Skua forfølger Heinkelen, og ser det tyske mannskapet stå i snø til livet et stykke unna flyet på grunn av eksplosjonsfaren. Han går ned for angrep, men besinner seg og flyr over, og vinker med vingene idet han forsvinner.

De fire soldatene ser utover viddene. Ikke et vindpust, kun snødekte fjell så langt de kan se. En av dem er skadet etter et skudd i ankel og arm. En kamerat er død. De finner kompass, signalpistol og kikkert. Men glemmer beskyttelse for øyne og ikke minst mat. I 3 døgn uten ski på råtten vårsnø kaver de seg fram 7 mil for å møte egne tropper på Dombås. De setter blodspor. På en seter sør for Dombås gjemmer de seg for å vente på at egne tropper skulle besette Dombås. Men en norsk skipatrulje fulgte blodsporet og tok fangene til Åndalsnes. De blir satt i fangeleir og sluppet fri i 1947.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bookmarks

Oldemor 104 år

Brukseieren