Lesja jernverk
Alt som glimrer er ikke gull
I pinsen i 1656 ble det funnet jernmalm i skogen ovenfor Brygga. Etter noen år med stridigheter i retten, fikk Jørgen Filipsson og Joachim Irgens kongelig privilegiebrev til å bygge Lesja jernverk i 1660. De fikk store rettigheter i en omkrets som strakk seg fra Lesja Prestegård og 8 mil nordover mot Romsdalen. For å få bruksrett til skoger, elver og fosser i denne cirkumferensen, måtte vedkommende få samtykke fra jernverket. Filipsson og Irgens fikk også skatt og tollfrihet på livstid. Sagbruk kunne ikke oppføres av andre og alt tømmer ble brukt til bygging av verket og til trekull og setteved. Alle varer til verket skulle importeres tollfritt, med unntak av silke, og verket fikk rett til å ansette en prest.
Det var naturalhusholdning i Lesja. Den krevde at bøndene fikk overskudd av jord – og skogbruksprodukter, som byttemiddel for nødvendighetsvarer. Men nå ga Jernverket folk muligheten til å skaffe varer gjennom annet arbeid. Bøndene på Lesjaskog skulle være pliktige til å arbeide for jernverket til den betaling som verkseierne bestemte. Jernverksarbeiderne fikk privilegier som fritak for militærplikt og skatt.
Verket ble satt i delvis drift i 1673, men kontrakten mellom eierne endte i retten. Filipsson vant saken mot Irgens i 1674, og bygde verket ferdig i 1677. Da solgte han verket til Peter von Schellebeck. Verket hadde da bygd ut masovnen, nødvendige jernverksbygninger, demmet opp Lesjaskogsvatnet, bygd ut 3 gruver, bygd lektere, stangjernhammer ved Håmårfossen i Rauma nedenfor Kvam, kullhus, smier, sag, kverner og møller, og tatt ut 10 000 tønner malm, lagd redskap og vekter, kullkurver, malmtønner og all ved som står ved gruvene.
Fyrsetting i gruvene betød å varme opp bergveggen med ved. Det gikk med 5 favner ved for hver mann i en måned. På denne måten kunne en mann kunne drive ut 7-12 tønner malm som veide 500 kg hver på en måned.
Det var kullmiler overalt i skogene. En kullmile kunne ha 7 m i diameter med en høyde på 3 m. Den ga 20 lester kull, eller 3,5 tonn trekull. Trekull ble betalt med 52 shilling for hver lest. En riksdaler var 4 mark og en mark var 96 shilling. En kullmile kunne altså gi 2,5 riksdaler, som var nesten nok til å kjøpe en ku.
Over selve masovnen sto en hytte på 13,5×6,5 m. Vannhjulet som drev de to blåsebelgene var 5,5 m i diameter.
En masovn ble tent og holdt glødende i 4 uker med belgene, før den ble varm gjennom. Malmen ble først rostet. Rosting betyr å varme opp malmen i et eget ildsted, for å brenne bort svovel og gjøre den porøs og oksygenrik. Malmen ble deretter pukket, eller knust i et vanndrevet pukkverk. Så ble kull, kalkstein og malm fylt på fra toppen lagvis, med hest og kjerre fra en bro, hver annen time. Etter fem påsettinger, ble det gjordt utslag. De slo hull på ovnen nederst og tappet jernet ut i bunnen av pipa og til renner av sand på gulvet i masovnhytta.
Det var vanlig å sette 375 kg malm og 3 tønner kull i hver påsetting. Etter 5 påsettinger fikk arbeidsskiftet ut 5-6 skip-pund hammerjern eller 800-1000 kg i hvert utslag. Et skipp-pund veide 159 kg. Døgnproduksjonen kunne være 1600-2000 kg jern. Det var vanlig å være 7 mann i arbeid på hvert skift.
Jernet var ikke egnet for støpjern på grunn av all forurensingen fra kull i jernet. Det ble fraktet på lektere eller over isen med hest og kjerre til Lesjaskog og videre til Einbu-grenda. Her lå jernhammeren ved Håmårfossen i Rauma, på det stedet som heter Bergan i dag. Kullstøv og annen forurensing ble brent ut av jernet under sterk oppvarming. Så ble jernet smidd til stangjern. Hammerhytta var fylt av røyk, ild, tordnende lyd av hammeren og sorte karer som skulle handskes med glødende jernstykker. Råjernet fra verket ble varmet til deig og hamret ut i stangjern på 2 tommer bredde og en halv tomme tykkelse. Vektreduksjonen fra kull og slagg var omtrent en tredjedel. En skip-pund stangjern ble betalt med 11 riksdaler.
Peter von Schellebeck betalte ikke og jernverket ble drevet kun noen år før det igjen forfalt under rettsstridigheter med hollenderen. Filipsson ble i 1686 eneeier av verket som senere ble overdratt til Werner-Nielsen og to parter, Jens Hansen Coller og Herman Treschow. I 1694 kom verket i drift igjen og produserte 600 skip-pund (skpd) rujern hvert år. 1 skpd = 160 kg.
Etter nye år med stridigheter ble Herman Treschow eneeier i 1701. Han la ned driften i 1704 etter at utgiftene langt oversteg inntektene. I 1710 solgte han verket til Reinold Ziegler som var fullmektig for generalkrigskommissæren som hadde til oppgave å inndrive tiender og jern fra jernverk for å ruste opp til krig mot Sverige. Verket ble satt i stand i 1711. Men malmen hadde mye glimmer og var av dårlig kvalitet. Produksjonen sank til 160 skpd stangjern i 1714 og verket gikk kraftig i underskudd. Etter flere finanstransaksjoner ble verket drevet videre, men med langt mindre produksjon helt fram til 1812.
Da Ziegler døde i 1730 produserte verket 315 skpd stangjern og hadde en inntekt på 3500 riksdaler, en utgift på 4800 riksdaler og dermed et underskudd på 1300 riksdaler. Til tross for dette døde Ziegler meget rik. Tre riksdaler tilsvarte prisen på en ku. I 1662 tilsvarte en riksdaler 5 000 kroner i 1980 verdi. Inntekten i 1730 kan omtrent omregnes til 17,5 mill. kr. Produksjonen var 50 400 kg.
I 1781 produserte verket 76 skpd stangjern og 10 år seinere bare 57 skpd stangjern. Jernet fra Lesja i disse årene hadde derimot god kvalitet etter at flere gruver var åpnet i Gruvulia. Gruvene startet rike i dagen men jernårene forsvant når man kom lenger inn i berget. Dette var det motsatte av hva tyske bergmestere var vant med. Verket fikk tiendefrihet for 20 år av gangen og hadde nesten ubegrensete privilegier fra Lesja til Rånå.
Verket hadde betydelige teknologiske problemer. Fagkunnskapen fra kontinentet holdt ikke for norske fohold med kalde vintre. Det var store problemer med materialene. Dessuten krevde verket mye driftskapital før en kunne høste overskudd.
Så kan vi lure på hvorfor verket ble drevet selv om det leverte så lite. Vi vet at kongen var svært interessert i jern fordi Danmark stadig lå i krig mot naboer. Senere ble Sverige den store trusselen. Derfor ga han store privilegier til alle jernverk. Vi kan også tenke oss at privilegiene hadde store verdier som ble utnyttet. Og likeledes at skatt og tollfrihet ble utnyttet også til annen handel. Og vi kan spekulere i om oppgavene over produsert jern var undervurdert i den hensikt å selge også noe jern til bedre pris til fiender av Norge-Danmark.
Det er lett å se rester etter driften i dag. På et flatt partiet på Stårikholodden, er det rester av kull i lyngen og sanden. Det ser ut til at en kullmile er brent her. For å kontrollere varmen i milen, slik at trekullet ikke skulle brenne opp, brukte man finsand. Og en slik sandgrop finner vi rett nord for båthuset til Kielland-hytta.
Når vi går fra stranda vest for Rota og opp mot Bjølverudsetra, finner vi flere runde sirkler alle med kullbiter i. Dette er også rester etter kullmiler. Og starter vi mer leting i skogene finner vi mengder av kullmiler. Man antar at all skogen mellom Lesjaverk og helt til Rånå ble hugget ned for å produsere trekull, setteved eller tømmer til jernverket.
I pinsen i 1656 ble det funnet jernmalm i skogen ovenfor Brygga. Etter noen år med stridigheter i retten, fikk Jørgen Filipsson og Joachim Irgens kongelig privilegiebrev til å bygge Lesja jernverk i 1660. De fikk store rettigheter i en omkrets som strakk seg fra Lesja Prestegård og 8 mil nordover mot Romsdalen. For å få bruksrett til skoger, elver og fosser i denne cirkumferensen, måtte vedkommende få samtykke fra jernverket. Filipsson og Irgens fikk også skatt og tollfrihet på livstid. Sagbruk kunne ikke oppføres av andre og alt tømmer ble brukt til bygging av verket og til trekull og setteved. Alle varer til verket skulle importeres tollfritt, med unntak av silke, og verket fikk rett til å ansette en prest.
Det var naturalhusholdning i Lesja. Den krevde at bøndene fikk overskudd av jord – og skogbruksprodukter, som byttemiddel for nødvendighetsvarer. Men nå ga Jernverket folk muligheten til å skaffe varer gjennom annet arbeid. Bøndene på Lesjaskog skulle være pliktige til å arbeide for jernverket til den betaling som verkseierne bestemte. Jernverksarbeiderne fikk privilegier som fritak for militærplikt og skatt.
Verket ble satt i delvis drift i 1673, men kontrakten mellom eierne endte i retten. Filipsson vant saken mot Irgens i 1674, og bygde verket ferdig i 1677. Da solgte han verket til Peter von Schellebeck. Verket hadde da bygd ut masovnen, nødvendige jernverksbygninger, demmet opp Lesjaskogsvatnet, bygd ut 3 gruver, bygd lektere, stangjernhammer ved Håmårfossen i Rauma nedenfor Kvam, kullhus, smier, sag, kverner og møller, og tatt ut 10 000 tønner malm, lagd redskap og vekter, kullkurver, malmtønner og all ved som står ved gruvene.
Fyrsetting i gruvene betød å varme opp bergveggen med ved. Det gikk med 5 favner ved for hver mann i en måned. På denne måten kunne en mann kunne drive ut 7-12 tønner malm som veide 500 kg hver på en måned.
Det var kullmiler overalt i skogene. En kullmile kunne ha 7 m i diameter med en høyde på 3 m. Den ga 20 lester kull, eller 3,5 tonn trekull. Trekull ble betalt med 52 shilling for hver lest. En riksdaler var 4 mark og en mark var 96 shilling. En kullmile kunne altså gi 2,5 riksdaler, som var nesten nok til å kjøpe en ku.
Over selve masovnen sto en hytte på 13,5×6,5 m. Vannhjulet som drev de to blåsebelgene var 5,5 m i diameter.
 |
| Masovnen på Lesjaverk |
Det var vanlig å sette 375 kg malm og 3 tønner kull i hver påsetting. Etter 5 påsettinger fikk arbeidsskiftet ut 5-6 skip-pund hammerjern eller 800-1000 kg i hvert utslag. Et skipp-pund veide 159 kg. Døgnproduksjonen kunne være 1600-2000 kg jern. Det var vanlig å være 7 mann i arbeid på hvert skift.
Jernet var ikke egnet for støpjern på grunn av all forurensingen fra kull i jernet. Det ble fraktet på lektere eller over isen med hest og kjerre til Lesjaskog og videre til Einbu-grenda. Her lå jernhammeren ved Håmårfossen i Rauma, på det stedet som heter Bergan i dag. Kullstøv og annen forurensing ble brent ut av jernet under sterk oppvarming. Så ble jernet smidd til stangjern. Hammerhytta var fylt av røyk, ild, tordnende lyd av hammeren og sorte karer som skulle handskes med glødende jernstykker. Råjernet fra verket ble varmet til deig og hamret ut i stangjern på 2 tommer bredde og en halv tomme tykkelse. Vektreduksjonen fra kull og slagg var omtrent en tredjedel. En skip-pund stangjern ble betalt med 11 riksdaler.
Peter von Schellebeck betalte ikke og jernverket ble drevet kun noen år før det igjen forfalt under rettsstridigheter med hollenderen. Filipsson ble i 1686 eneeier av verket som senere ble overdratt til Werner-Nielsen og to parter, Jens Hansen Coller og Herman Treschow. I 1694 kom verket i drift igjen og produserte 600 skip-pund (skpd) rujern hvert år. 1 skpd = 160 kg.
Etter nye år med stridigheter ble Herman Treschow eneeier i 1701. Han la ned driften i 1704 etter at utgiftene langt oversteg inntektene. I 1710 solgte han verket til Reinold Ziegler som var fullmektig for generalkrigskommissæren som hadde til oppgave å inndrive tiender og jern fra jernverk for å ruste opp til krig mot Sverige. Verket ble satt i stand i 1711. Men malmen hadde mye glimmer og var av dårlig kvalitet. Produksjonen sank til 160 skpd stangjern i 1714 og verket gikk kraftig i underskudd. Etter flere finanstransaksjoner ble verket drevet videre, men med langt mindre produksjon helt fram til 1812.
Da Ziegler døde i 1730 produserte verket 315 skpd stangjern og hadde en inntekt på 3500 riksdaler, en utgift på 4800 riksdaler og dermed et underskudd på 1300 riksdaler. Til tross for dette døde Ziegler meget rik. Tre riksdaler tilsvarte prisen på en ku. I 1662 tilsvarte en riksdaler 5 000 kroner i 1980 verdi. Inntekten i 1730 kan omtrent omregnes til 17,5 mill. kr. Produksjonen var 50 400 kg.
I 1781 produserte verket 76 skpd stangjern og 10 år seinere bare 57 skpd stangjern. Jernet fra Lesja i disse årene hadde derimot god kvalitet etter at flere gruver var åpnet i Gruvulia. Gruvene startet rike i dagen men jernårene forsvant når man kom lenger inn i berget. Dette var det motsatte av hva tyske bergmestere var vant med. Verket fikk tiendefrihet for 20 år av gangen og hadde nesten ubegrensete privilegier fra Lesja til Rånå.
Verket hadde betydelige teknologiske problemer. Fagkunnskapen fra kontinentet holdt ikke for norske fohold med kalde vintre. Det var store problemer med materialene. Dessuten krevde verket mye driftskapital før en kunne høste overskudd.
Så kan vi lure på hvorfor verket ble drevet selv om det leverte så lite. Vi vet at kongen var svært interessert i jern fordi Danmark stadig lå i krig mot naboer. Senere ble Sverige den store trusselen. Derfor ga han store privilegier til alle jernverk. Vi kan også tenke oss at privilegiene hadde store verdier som ble utnyttet. Og likeledes at skatt og tollfrihet ble utnyttet også til annen handel. Og vi kan spekulere i om oppgavene over produsert jern var undervurdert i den hensikt å selge også noe jern til bedre pris til fiender av Norge-Danmark.
Det er lett å se rester etter driften i dag. På et flatt partiet på Stårikholodden, er det rester av kull i lyngen og sanden. Det ser ut til at en kullmile er brent her. For å kontrollere varmen i milen, slik at trekullet ikke skulle brenne opp, brukte man finsand. Og en slik sandgrop finner vi rett nord for båthuset til Kielland-hytta.
Når vi går fra stranda vest for Rota og opp mot Bjølverudsetra, finner vi flere runde sirkler alle med kullbiter i. Dette er også rester etter kullmiler. Og starter vi mer leting i skogene finner vi mengder av kullmiler. Man antar at all skogen mellom Lesjaverk og helt til Rånå ble hugget ned for å produsere trekull, setteved eller tømmer til jernverket.
Kommentarer
Legg inn en kommentar