Hovedkasserer Gabriel Kirsebom Kielland og frue

Gabriel og Mathea Kielland

”I slekt med hele byen”, er et sitat fra et av Alexander Kiellands brev. Sitatet viser hvordan Kielland-familien har vokst sammen med byen, og hvordan byen har vokst inn i Kielland.

Gabriel Kirsebom Kielland (1805-82) var født i et prestehjem på Bergene i Stavanger. Han ble født inn i en elite som i samtiden ble kalt «de kondisjonerte». Han var min farfars farfar. Hans familie tilhørte det ledende sosiale sjiktet på Sør-Vestlandet.

Gabriel ble født 2.jun 1805, og døpt 7.juni i Domkirken i Stavanger som Gabriel Kirsebom Kielland. Han var oppkalt etter bestefaren Gabriel Kirsebom Kielland som hadde med seg Kirsebom-navnet fra sin mor som het Frøchen Gabrielsdatter Kirsebom som pike. Han vokste opp i den turbulente tiden som fulgte i kjølvannet av den franske revolusjon og Napoleonskrigene.

Stavanger

Stavanger var en temmelig liten og fattig by, men gemyttlig og behagelig. Silda som hadde vært kilden til Stavangers velstand, hadde forlatt kysten. Napoleonskrigene la skipsfarten i lenker og flere skipskapteiner var med sine skip tatt av engelske krigsfartøy og ført til England. Der ble de holdt fanget i flere år mens deres familier satt igjen i Stavanger i fattigdom. Likevel fantes det enkelte rike handelshus hvor Jakob Kielland & søn var kanskje det rikeste. Sønnen var Gabriel Schanche Kielland. Han var fetter til Morten Henrik Kielland. Ved urolighetene med England i årene etter 1801 forsynte Gabriel Schanche Kielland byen og distriktet med korn så rikelig at Stavanger amt som det eneste amt, ikke hadde behov for kongelige nødhjelp.  Han var en velgjører for hjembyen. Han tok seg av fattig- og skolevesen og var medlem av leseselskaper. Han bygde opp veivesenet, utvidet Stavangers handelsrettigheter og privilegier, arbeidet for å få fyrtårn på Hvidingsø og for losbåter. 

Gabriel Schanche Kielland startet bygging av Ledaal til sommerbolig, praktbygget sto ferdig i 1803. Det var siden sete for pompøs selskapelighet og en betydelig boksamling. Han var oldefar til forfatteren Alexsander Kielland og malerinnen Kitty Kielland. Ledaal ble seinere forfatterens bolig.

Det hersket en god tone i byen og familiene var i alminnelighet strevsomme, nøysomme, gjestfrie og musikalske. De to familiene Kielland var ofte sammen og var to grener fra samme stamme. Schanche-grenen var rik, mens Kirsebom-grenen mindre formuende.

Gabriel Kirsebom Kiellands far, pastor Morten Henrik Kielland (1770-1826), var vokst opp på Holmen i et hus med luksuriøs innredning og fine manerer. Farfaren var en av Stavanger bys ”eligerede Mænd” og den fjerde i rekken av Stavangers skatteytere. Moren Anna de Rytter Kielland var datter av postmester i Stavanger Jacob de Rytter. 

Bergene midt på bilder bak sjøhusene

Gabriel vokste opp på "Bergene" i skråningen opp fra Øvre Strandgate - der hvor Herbarium ligger i dag. Dette var eiendommen til Postmesteren. Jacob de Rytter og hans kone Marie Hiort bodde i hovedhuset på Bergene (med seinere adresse Haugvaldstads gate 9). Der hadde han datteren Anna de Rytter og hennes ektemann presten Morten Henrik Kielland som nærmeste naboer. Branntakstprotokollen for 1807 forteller at eiendommen på Bergene da besto av et våningshus av tømmer i en etasje med steintak og med kjøkken med skorstein, samt en bindingsverksbygning med låve og en bryggeribygning. Huset familien de Rytter hadde i Nedre Strandgate var en toetasjes tømmer bygning med kjeller. Eiendommen omfattet også et sidebygg med innmurt kobberkjel til bryggingen. 

Fest på altanen på Bergene

Kirsebom-grenen av Kielland-familien holdt til på denne eiendommen seinere på 1800-tallet. I 1796 ble Peder Klow gift med Maren Smith de Rytter, søster til Anna de Rytter. Kaptein Peder Klow fikk overta Bergene gjennom en eiendoms-overdragelse i 1799, allerede åtte år før de Rytter døde. Gjennom svogeren, Morten Henrik Kielland, kom Klow også inn i familien Kielland, og han ble medlem av Det stavangerske Klubbselskab, der han blant annet ble en god venn av Gabriel Schanche Kielland på Ledaal. Gjennom sitt testamente datert 1.august 1822 bestemte Klow at eiendommen Bergene, ved hans død, skulle skjenkes til hans svoger, Morten Henrik Kielland.

Da Gabriel ble født var storesøster Birgitte Nyrop Kielland fire år gammel. Hun ble ikke gift og døde 70 år gammel av lungebetennelse mens hun bodde hos sin bror Gabriel i Kongens gate i Trondheim. 

Storebror Jacob de Rytter Kielland var 2 år gammel. Han ble seinere byråsjef og Postmester i Bergen. I sitt andre ekteskap med den danske damen Elchachrima Biering, fikk de sønnen med samme navn, Jacob de Rytter Kielland i 1853 i Bergen. Den unge Jacob skulle seinere bli eier av gården Karlslyst i Hommelvik like ved Trondheim og en god venn Gabriels familie. Den unge Jacob de Rytter Kielland og Gabriels sønn Jacob Birgittus Lauritz Elisæus Kielland hadde mye felles i sine interesser for hagebruk. 

Familen de Rytter Kielland på Karlslyst

Da Gabriel var fire år gammel fikk han lillesøsteren Maria Hiorth Kielland, som giftet seg med sin fetter boktrykker Lauritz Christian Kielland. De overtok eiendommen Bergene etter Morten Henrik Kielland. Lauritz Christian ga ut en mengde religiøs litteratur og startet den konservative avisa Stavanger Amtstidende fra 1833.

Året 1812 var et dårlig vekstår. Et nesten uavbrutt regnvær slo aksene til jorda der de lå flate og druknet på åkeren. Elver og bekker steg til uvanlige høyder og skylte borte mange åkrer og enger. Så kom streng kulde og de åkrene som hadde unngått oversvømmelser, frøs bort. Nøden ble stor, og enda større året etter på grunn av den dårlige veksten. Fiendtlige krigsskip sørget for at det ikke kom korn fra andre land. Brød og mel var likevel rikelig i Stavanger ettersom Gabriel Schanche Kielland hadde sørget for fulle kornlagre. Kjøtt, flesk, fisk, smør, ost og melk var å få kjøpt for de som hadde skilling. Folk utnyttet også hageflekkene sine til mange grønnsaker, og det var utrolig hvor mye de ga. Det var nok romslig på Bergene hos familien de Rytter og Kielland, selv om Gabriels morfar Jacob de Rytter døde i 1807. Gabriels far var forrettende sogneprest i Domkirken og hadde sin faste lønn. Nå telte husstanden foreldrene, fire barn, mormor, og noen tjenere. Det var tjenerne som tok seg av husstell, dyrehold, melking og dyrking på gården.   

Vikedal

Morten Henrik Kielland og Anna de Rytter

Gabriels far ble sogneprest i Vikedal på nordsiden av Bokn-fjorden i 1816, og familien flyttet dit. Men prestegården var i så dårlig stand etter den forrige presten Andreas Cordsen, at den liknet mer på en støl enn en prestegård. Det var bare et hus de kunne gå inn i. Huset var torvdekt og på størrelse med en hytte. Den andre bygningen var så forfalt at regnet kom inn alle steder. Kielland fikk revet husene, og reiste et godt toetasjes stuehus til familien og sine tjenere på i alt 10 personer. 

Det ble et tungt tak økonomisk, men tyngre var all brennevinshandel med krohold i Vikedal. Cordsen var en fordrukken prest som levde ugift med en jente fra Jostedalen som også var alkoholiker. Etter krav fra prosten giftet de seg, men fortsatte med krangler, drukkenskap og kortspill på kroa. Cordsen var god venn med husmannen sin Sjur Gjestgiver, som hadde privilegier på salg av alkohol på sin kro like inntil kirka. Cordsen ble avsatt før Kielland kom, men Sjur Gjestgiver fortsatte med å skjenke. Søndagene i kirken endte derfor alltid i drikk, banning og slagsmål. Sjur ville ikke legge ned og flytte før Kielland tilbød ham 60 daler fra sin egen lomme. Etter de første vanskelige år, kunne Kielland skrive ned: «Folket har blitt hva det var; et godt og skikkelig folk. Guds hus søkes med glede, og all uorden som fant sted ved min ankomst er borte.»

Morten Henriks signatur

Faren var reine motsetningen til den forrige presten. Kielland var rolig og velmenende og godt likt. Han la for dagen sitt gode hjertelag, kjærlighet og stor iver i sitt arbeid for å oppdra sine sognebarn. Kielland var ikke bare alvorlig. Han kunne også være småmorsom, humoristisk og likte seg med de unge. Det var på denne tida at Gabriel ble konfirmert i 1821 i Vikedal kirke. 

Fra ungdommen var Kielland rasjonalist som de fleste prester på den tid. Men etter hvert som årene gikk, fikk han et mer herrnhutisk preg over livet sitt. Hans nevø med samme navn som Morten Henriks sønn Gabriel var prest på Finnøy og en annen nevø postmester i Stavanger Caspar Kruse Kielland, var begge svært ivrige herrnhutere.  Herrnhuterne var preget av mystikkens fromhet og den mystiske forening med den lidende Kristus. Retningen sto for en sterk sentrering rundt Jesus Kristus, hans blod, sår og lidelse. Herrnhuterne mente at kristendommen er en personlig sak, og at man derfor må oppleve en personlig omvendelse og gjøre bot for sitt syndige liv.

Gabriel hadde stor lærelyst, men da hans far ikke hadde det så romslig økonomisk som sogneprest, hadde han ikke råd til å la Gabriel gå på latinskole. Gabriel lærte det som kunne læres på barneskolen og realskolen i Stavanger og Vikedal, og fikk privatundervisning ved siden av.

Dessverre var faren mye syk de siste årene, og døde av tæring 12.okt 1826. 

Moren Anna de Rytter Kielland, flyttet tilbake til Bergene i Stavanger etter farens død sammen med døtrene Birgitte og Maria. Moren døde 27.nov 1833. Gabriels bror Jacob var alt i arbeid på sorenskriverkontoret i Stavanger.  

Stavanger og Stord

Etter konfirmasjonen som 16-åring reiste Gabriel til Stavanger. Han fikk arbeid på kontoret hos byfogd Oluf Andreas Løvold og bodde på Bergene hos mormor Maria Hiorth og storebror Jacob de Rytter. 

Både før familien flyttet til Vikedal og etter at Gabriel kom tilbake til Stavanger i 1816, var han nok ofte innom Det Stavangerske Klubbselskab. Her var det kun kondisjonerte medlemmer, og mange av medlemmene kom fra Kielland-slekten.  Moren Anna de Rytter og faren Morten Henrik Kielland hadde vært medlem fra 1790-tallet. Klubbselskabet var stiftet i sin tid utelukkende i selskapelig øyemed. Her var det kortspill, billiardspill, gnav, konserter, ball, varmmat-selskaper og i klubbhagen var det kjeglebane. Både Kielland-familien og de Rytter-familien var ivrige gjester i Klubbselskapet og ofte var å treffe ved bespisning.

Her er et kort sitat fra livet i klubben: Damene vevet omkring i lange kjoler med kort liv, og herrene har lyst opp med røde, blå og brune lange frakker, side silkevester over brusende kalvekryss, knebukser, stramme silkestrømper og sølvspendte sko. Når herrene samles til fest eller gemyttlig samtale ved det lange bord, tronet midt på dette den veldige punschebollen av saksisk eller fransk porselen, og opp mot taket steg den søtt duftende damp for å blande seg med kanasterens røykskyer som et herlig røykoffer.

Etter tiden hos byfogden i Stavanger, var han hos sorenskriveren i Sunnhordland Johan Andreas Budtz på Stord.

Kristiania

1828 kom Gabriel til Kristiania og tok 1830 norsk juridisk eksamen. Gabriel hadde studert rettsvitenskap uten å ha lest latin på gymnaset, men fått opptak på grunnlag av såkalt preliminæreksamen. Han ble ansatt i finansdepartementet der han arbeidet i 5 år til han ble sendt til Trondhjem. Her arbeidet også hans bror Jacob de Rytter Kielland.

Konsul Christian Semb

Da Elisabeth Kirstine Semb og Gerhard Heiberg Magnus døpte sitt første barn 26.mars 1833, var Gabriel en av fadderne sammen med blant andre konsul Semb og Christine Elisabeth Heiberg. Da Johanne Marie von Krogh og Jacob de Rytter Kielland døpte sitt andre barn 9.juni 1834 var Mathea Christine Semb fadder. Familiene Kielland og Semb ble nære venner og deltok i hverandres dåp og giftemål som faddere. Det var i denne selskapeligheten som Gabriel traff Mathea Christine Semb som var 16 år i 1833 og nylig konfirmert. 

De giftet seg 5.august 1836 i Gamle Aker kirke på vestsiden av Akerselva i Kristiania. Forloverne var Matheas far Christian Semb og Gabriels bror Jacob de Rytter Kielland som var bestyrer av finansdepartementets kontor for postvesen og statseiendommer. Mathea bodde da på Løkken Nøisomhet på i Nobels gate på Frogner i Kristiania.

Da Johanne Marie von Krogh og Jacob de Rytter Kielland døpte sitt tredje barn hjemme 29.feb 1836 var Mathea Christine og Gabriel Kirsebom Kielland faddere sammen med konsul Semb. 

Christian Semb (1790-1847) var sønn til Christine Elisabeth Heiberg og Lars Semb som var administrerende direktør for Moss jernverk og Det Ankerske Fideikommis som var eid av Bernt Anker. Bernt Anker var landets rikeste mann, og bror til statsminister Peder Anker. Christian fikk etter hvert en framtredende stilling i administrasjon av de Ankerske eiendommer i Kristiania, før han kjøpte herregården Ås i Nittedal av Peder Anker i 1821.

Christian Semb ble statsrevisor, trelasthandler, skipsreder og visekonsul for kongeriket Sardinia. Han og familien bodde vekselsvis på Ås og på Løkken Nøisomhet. Han var gift med Anna Charlotte Cathrine Minor (1784-1860) fra København. Hun var datter av borger, skipskaptein og slaveskipper Lauritz Erichsen Minor fra Ærøskøbing i Danmark og Engel Kirstine Jacobsdatter Møller fra Stege i Danmark. Anna og Christian fikk tre barn som levde opp. Elisabeth ble giftet inn i Heiberg Magnus-slekten, og Laura ble giftet inn i Bergwitz-slekten. Den tredje datteren var Mathea Christine Semb (1817-1892), født i Løkken Nøisomhet.  Familien bodde her i 1833 da Mathea Christine ble konfirmert.

Brann og barn 

Trondhjem 1842 fra Steinberget

I 1835 ble Gabriel sendt til Trondhjem for å ordne affærene ved skattefogdkontoret, og fungerte deretter i 11 år som skattefogd. Året etter var han i Kristiania, giftet seg og tok med seg sin kone nordover. De fikk seg leilighet i Søndre gate i Trondhjem. 

Denne vinteren tar Gabriel og Marthea turen til Kristiania og er faddere for Fredrikke Marie Kielland 29.feb 1836 i hjemmedåp. Her er også konsul Semb tilstede som fadder. Fredrikke Marie var datter til Gabriels bror Jacob de Rytter Kielland.

Et knapt år etter giftemålet fikk Marthea og Gabriel sitt første barn 25.mai 1837. Anna Charlotte Cathrine ble døpt i Vår Frue kirke i Trondhjem. Barnet var oppkalt etter sin mormor.

Morten Henrik ble født 19.jan 1839. Familien bodde nå i leilighet i Kongens gate. Gutten ble døpt skjærtorsdag 28.mars i Nidarosdomen eller Domkirken i Trondhjem som den heter i kirkebøkene. Nå hadde Gabriels søster Birgitte Nyrop Kielland tatt turen fra Stavanger for å være fadder. Gutten var oppkalt etter sin farfar. 

Barn av bedre folk holdt til i Søndre gate ovenfor Mustalmenningen på en smal stripe langs husrekken. Resten av området var grasdekt og planting av trær var påbegynt. På den øvre del av Brattøra var det en eng med berg og dal dannet av henlagte grushauger.  Her gikk flere flokker med gjess og beitet. Kalkuner og andre små husdyr gikk fritt rundt i gatene. Brattøra var et av byens livligste strøk, og i Ravnkloa var byens fisketorg. Ravnkloa var fullt av folk i laksetida og når silda kom inn. 

Christian Semb ble født 27.sep 1841og hjemmedøpt 26.jun 1842. Gutten var oppkalt etter sin morfar. Kanskje det var bybrannene som forsinket dåpen? Trolig bodde familien i Kongens gate og ble ikke direkte rammet av brannene.

Stiftsgården til venstre

En lørdag i slutten av april 1841 var folk som vanlig på vei til arbeid, handel, skole og alle andre ærender. Det blåste en del, men vinden var sørøst, og landvind hadde alltid vært et godværstegn i Trondhjem. Det var 24.april og tid for å tenke på vår og sommer. Fra Kristiansten festning ble det saluttert til ære for prinsesse Charlotte Eugenia som hadde fødselsdag. Mot den blå himmelen var det lett å se den hvite røyken fra kanonene, drivende i vinden som kom i kast fra de snaue jordene på Strinda. 

Tidlig på ettermiddagen lød det igjen dumpe smell fra festningen. Denne gang var det ingen festlig salutt, men tunge doble brannskudd. Snart fløy et rykte gjennom byen. Det var brann hos snekker Rønning i Jomfrugata. 

Raskt samlet det seg en stor folkemengde foran gården, klar til å hjelpe til med slokkingen. I denne mengden sto Rønnings tjenestejente Christine Øien og gråt. Det var sagt at hun var skyld i at ilden var løs. Hun hadde vært uforsiktig med høvelspon i den åpne grua under oppvarming av lut til oppvasken, og etter at hun hadde kokt suppe og poteter. Da brannen ble oppdaget i hovedhuset var den alt i ferd med å spre seg til gårdene omkring. På kort tid var gata fylt av møbler og inventar fra den brennende gården og nabogårdene. Bergingen var såpass effektiv at brannfolkene fikk problemer med å ta seg fram mellom de store haugene av løsøre. Verdifull tid gikk tapt for å rydde plass til brannsprøyter og slanger. I mellomtida fløy gnistregnet bortover mange hustak mot Munkegata og nedover husrekkene mor fjorden. Stadig flere gårder ble satt i brann og flammene hoppet fra går til gård mot øst.

I sørlig retning så det til at Dronningens gate fungerte som et brannskille. På sørsida av gate ble veggene oversprøytet med vann. Ved stiftsgården var beredskapen ekstra sterk. Plutselig stakk det ut små ildtunger fra karnissrennen i nordfløyen og ilden slikket oppunder taket. Trondhjems største bygning var i ferd med å bli tatt av den uregjerlige brannen som nå raste i hele nordøstre del av byen. Brannsprøyter ble flyttet i all hast og flere vannstråler ble rettet mot det høye taket. Vannpøser gikk fra hånd til hånd i lang lenke fra Ravnkloa. Stiftsgården var byens største bygning og ute i Munkegata sto folk og ventet at ilden ville slå over til vestre del av byen. I så fall ville søndre bydel også være i fare.

Men Stiftsgården ble reddet og ilden gikk ikke på noe sted over Dronningens gate. I vest fungerte Munkegata som branngate. Flammene smalt som skudd i luften og 1/3 av byen brant ned.  

En hel bydel, begrenset av Munkegata, Dronningens gate, Kjøpmannsgata og fjorden, ble rasert. 330 hus og 39 brygger brant ned. 3000 mennesker ble husløse. Denne brannen rammet «byens beste strøk». 

Lørdag 22. januar 1842, ved 20-tida om kvelden brøt det ut ny brann i Trondhjem. Det begynte å brenne i Rathgården på Lilleløkken mellom Kongens gate og Holstveita øst i byen. Alt brannmannskap og et stort antall frivillige kastet seg inn i kampen mot flammene. Dessuten ble tukthusfangene sluppet fri for å hjelpe til med vannbæringen da brannkummene var i ferd med å gå tomme. I løpet at få timer ble all bebyggelse mellom Prinsens gate og Hospitalskirka, mellom Kongens gate og fjorden lagt i aske.

371 bygårder brant ned mellom Hospitalsgata og Prinsens gate, og nord for Kongens gate. 3000 mennesker ble husløse også i denne brannen. Brannen rammet den fattige del av byen. Da hadde det gått bare 9 måneder siden sist Trondheim ble rammet av brann. 

1840-tallet ble i det hele tatt et utfordrende tiår for byen med hele 5 bybranner i tidsrommet 1841-47. Flere ganger hadde man diskutert såkalt murtvang, men det påbudet kom ikke før i 1846 – bl.a. fordi man tidligere hadde hevdet at klimaet i Trondheim ikke var gunstig for mur og stein!

Gjenoppbyggingen etter brannen i 1842 gikk fort, men ble etterhvert gjenstand for skarp kritikk. I «Granskeren» 2. mars 1843 kritiserer en ikke navngitt artikkelforfatter Trondhjems myndigheter for ikke å være nytenkende nok, verken angående brannsikkerhetsmessige eller estetiske hensyn. I følge «Granskeren» har staten punget ut med 8 tønner gull for gjenoppbygging av Trondheim etter de to brannene i 1841 og 1842, og mente derfor at det var rimelig å spørre om «Brandsikkerheden er forøget i nogen Mon».

Behovet for nye bygg som oppsto etter disse brannene medførte en tilstrømming av folk med byggeteknisk kompetanse til byen. Håndverkere fra Bergen, Stavanger, Kristiania, Danmark og Tyskland kom i hopetall til Trondheim, og annonserte gjerne sine tjenester i Adresseavisen, slik som tømmermester Meinhardt gjorde den 3. juli 1841: «Undertegnede tager sig herved den Frihed at anbefale seg til Udførelse af alle Slags Tømmer- og Bindingsværks-Bygninger, ligesom og til at forfærdige Bygningstegninger, lovende Enhver som vil gjøre Brug av min Tjeneste, godt og forsvarligt Arbeide, for moderat Betaling. Anbefalende Attester kan præsteres. Trondhjem 2den Juli 1841. F. Meinhardt, Tømmermester. Logerende hos Garver Strand.»

De nye håndverkerne i byen kunne også avertere etter læregutter «af honnet Familie»; flere kom i arbeid, og både arbeidsfolk, byens egne håndverkere, vertshusholdere og kjøpmenn opplevde oppgangstider. Gjenreisningen ble likevel dyr for mange, fordi prisen på byggematerialer og arbeidskraft steg kraftig. Mange hadde dessuten latt seg forlede til «at opføre Palladser i stedetfor passende Vaaningshuse».

Carl Ludvig ble født 7.jun 1843 og døpt i Domkirken 27.aug. 

De to store brannene og en mindre brann i 1844 ga støtet til at byen fikk murtvang gjennom «Lov angaaende Bygningsvæsenet i Trondhjem» i 1845. Før murtvangen ble innført var imidlertid byen gjenreist i tre i stort tempo. Mye av den karakteristiske trehusbebyggelsen som vi kjenner fra Midtbyen i dag, er bygd tidlig på 1840-tallet. Den har et enhetlig preg, i to etasjer med omtrent lik gesimshøyde og saltak. Første etasje hadde gjerne forretninger, mens det var bolig i andre etasje. I bakgården var det verksteder, uthus og til dels også boliger. 

Kongens gate 66

Der brannen raste i 1842 var den fattige del av byen. De som hadde mistet hus ble kjøpt ut og nye bygårder ble reist. Da var det bare bedre stilte som fikk råd til å kjøpe hus.

I 1845 ble Kongens gate 66 bygd ut, og Gabriel kjøpte bygården. Dette ble hjemmet der alle barna vokste opp. Gården ble satt opp på en branntomt etter bybrannen i 1842. Kongens gate regnes som byens andre hovedgate, og krysser hovedgata Munkegata på Torget. Norges Bank, Trondhjems Sparebank og Vår Frue kirke ligger i østenden av gata, mens nr.66 lå ved siden av Hospitalskirka. Det var en bygård i to etasjer med to store leiligheter. Mathea og Gabriel bodde i første etasje og leide ut andre etasje. I dag er eiendommen seksjonert i 14 leiligheter.

Som naboer på nordre side av Kongens gate fikk familien Kielland: bakermester Wold, stiftsassessor Angell, malermester Scherffenberg, bokholder Melgaard, generalmajor Thome. 

Gabrielle Mathea Christine 3.jan 1846 og døpt i Domkirken.

Fredrik Herford 8.feb 1848 og hjemmedøpt 1.mai samme år.

Johan Andreas Budtz ble født 12.nov 1849, men døde et halvt år gammel av lungebetennelse. Han var oppkalt etter sorenskriveren i Sunnhordaland der Gabriel hadde arbeidet noen år i ungdommen.

Jacob Birgittus Lauritz Elisæus 23.apr 1852 og døpt Domkirken.

Marie Hiorth ble født 15.jun 1854, men døde knapt 5 år gammel av halsbetennelse.

Kielland-familien 1857

Gabriel var nå 49 år gammel og Marthea var 37 år når Marie ble født. De hadde 7 barn i huset, men hadde god hjelp av flere tjenere. Gabriel hadde også en hest for skyss. Den eldste datteren Anna Charlotte, var alt konfirmert og eldste sønnen Morten Henrik skulle konfirmeres dette året.

Samtidig ble det en travel tid for Gabriel som var hovedkasserer i Norges Bank, og satt i Forstanderskapet i Trondhjem Sparebank. Han var i en årrekke fra 1857 - 1881 også direktør i Trondhjems Sparebank, og vedble deretter inntil sin død å stå som en av bankens 50 forstandere. Et par år hadde han også vært konstituert politimester i byen. Det var i 1847-48. 

Med så stor familie, mye selskapelighet og mange oppgaver å håndtere, var det godt å kunne trekke seg tilbake privat. Han kjøpte en eiendom "Fridarheim" i 1851. Eiendommen lå i Steinberget like ved der Trøndelag Folkemuseum ligger i dag på Sverresborg. Her brukte Mathea og Gabriel mye tid i hagen som de beplantet og benyttet som sommeroppholdssted.

Norges Bank

Norges Bank i Trondhjem

I november 1842 ble Gabriel revisor ved hovedkontoret til Norges Bank som lå i Trondhjem, og overtok 1. mars 1849 posten som bankens hovedkasserer, hvilken stilling han innehadde til sin død. Hovedkassereren var den høyeste stilling i Norges Bank.

Norges sentralbank ble opprettet ved lov i 1816, to år etter grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll. Frem til da var Norge en del av det danske pengevesen. Før denne tid fikk handelsborgerskapet sin finansiering i utlandet. 

Norges Bank skulle legge grunnlaget for et eget norsk penge- og kredittvesen. Ifølge Lov om pengevesen av 1816 skulle den norske mynten være spesidaler (= 120 skilling). Norges Bank fikk monopol på å skrive ut sedler. For å finansiere sedlene ble det skrevet ut en særskatt utlignet etter formue. Denne sølvskatten, som ble særdeles upopulær blant folk flest, kunne i utgangspunktet bare betales i sølv eller gullmynt. 

I motsetning til i dag, hvor Norges Bank er i offentlig eie, skulle den nye banken være i privat eie, men var underlagt Stortingets kontroll. Hovedsetet ble lagt til Trondheim. Den nye nasjonalbanken skulle være såkalt låne-, giro-, og depositbank med rett til å trykke pengesedler. Norges Bank skulle kunne gi utlån til private, men lånene kunne ikke være av større varighet enn seks måneder. Forretningsmenn med langsiktig lånebehov ble derfor tvunget ut av landet for å låne penger. 

Signatur Gabriel Kirsebom Kielland

Krisetidene på kontinentet spredte seg til Norge i 1848, og det var problemer med å få kreditt ute i Europa. Eksporten stagnerte, og særlig trelasthandelen. Etterspørselen etter lån økte i Norge og den norske spesidaleren steg så kraftig i kurs at det ble lønnsomt å eksportere sølv. Samtidig stoppet utlånsvirksomheten opp. Stortinget besluttet å ta opp to lån på totalt 2,1 millioner spesidaler i England. Disse to lånene var tilstrekkelige til å gjenopprette tilliten til det norske pengevesen. I 1850 var krisen overvunnet.

Det dårlig utviklede bankvesenet gjorde at mange, særlig bønder, var henvist til å låne penger av såkalte ågerkarer. Det var private långivere som lånte ut penger til svært høy rente. Det var i utgangspunktet forbudt, men relativt vanlig særlig i landdistriktene. 

I andre halvdel av 1800-tallet fikk spare- og forretningsbanker en viktigere rolle i samfunnet. Hypotekbanken og sparebankene overtok Norges Banks rolle som den viktigste långiver av pantelån. I 1850 var det rundt 90 sparebanker i Norge.

Innbruddet 

Gabriel Kirsebom Kielland

Det ble sagt om Gabriel at "Han hadde et overmåte lett og godt humør, og var alminnelig kjent som en jovial mann.» 

Denne artikkelen fra Akershus Amtstidende forteller mye om hvordan Gabriel Kirsebom Kielland var som person, og om hvordan kretsen rundt ham kunne reagere på 1800-tallet. 

Klokka 14 lørdag ettermiddag 19.januar 1861 forlot kasserer Gabriel Kirsebom Kielland og fullmektig Jens Wahl banken etter først omhyggelig å ha låst dørene til det indre og ytre kontor. Som regel pleide kassereren ikke å innfinne seg på kontoret lørdag ettermiddag. Men denne dag ble det levert ham noen viktige private verdipapirer, som han ikke ville ha liggende hjemme over søndag. Ved 17-tiden gikk han til banken igjen. 

Han fant til sin store overraskelse at jerndøren mot gangen ikke var låst. Kielland var selv overbevist om at han hadde låst døren tidligere på dagen, og tenkte at bankbudets pike var inne for å gjøre rent. 

I det ytre kontor sto et lys han tente for å gå inn i det indre kontor og gjemme de medbrakte dokumenter. Der inne lå det 1500 spesidaler i småmynt. Kielland oppdaget til sin forferdelse at også denne døren var ulåst. Da ingen av dørene viste spor av vold, og Kielland ikke kunne tenke seg innbrudd på denne tid av døgnet, fattet kassereren mistanke.

Han grep lyset og gikk inn i indre kontor. Han nærmet seg bordet med sølvpengene, og hørte det tusle bak sin rygg. Raskt vendte han seg om og ble stående som lamslått ved synet av en av sine omgangsvenner, Frederik Solem, som sto trykt opp mot kakkelovnen. 

Kiellands første ord, da han hadde noenlunde gjenvunnet fatningen, var: «Du allmektige Gud og fader, hva vil De, en mann i Deres stilling her?» «De kan så si Hr. Kasserer,» kom det fra den overrumplede mann, «men for Guds skyld ikke røp meg, De kjenner lovens straff og jeg er et ulykkelig menneske.» I sin bestyrtelse svarte Kielland: «Hvordan kan De forlange et slikt løfte av meg? Forstår De ikke hvilken pinlig stilling jeg kommer i, hvis jeg ga Dem det?»

Da Solem nå gjentok sin bønn i en truende tone og med et uhyggelig glimt i øyet, ga Kielland ham et løfte i forsiktige ordelag: «Jeg lover Dem for Guds åsyn, at såfremt min samvittighet, ed og plikt tillater meg å tie, så skal jeg tie, men ellers ikke. De må vel merke Dem hva jeg her sier?» 

Kassereren spurte nå hvordan Solem var kommet inn, og fikk til svar: «Ved hjelp av falske nøkler. De har jeg selv arbeidet, men det groveste arbeidet har jeg latt min smed hjemme på gården utføre. I over et år har jeg pønsket på denne forbrytelse. Avtrykk av nøkkelhullet i den indre dør fikk jeg med voks, da jeg for et år siden avla kassereren et besøk.» Kielland førte Solem ut på det ytre kontor, og fikk overlevet tre falske nøkler med en høytidelig erklæring om aldri mer å benytte slike. På grunn av sitt løfte lot kassereren ham gå hjem.

 

Straks etter sendte Kielland bud etter direksjonen. Hr. Lundgren, Krognes, Wedel-Jarlsberg og Gram ble meddelt innbruddet, men uten at tyvens navn ble oppgitt. Politimesteren ble varslet og kom til banken. Under press av sitt betingede løfte, spurte Kielland om han handlet rett i å oppgi forbryterens navn. Samtlige svarte ja, og Kielland oppga navnet. Navnet overrasket alle. Det ble bestemt å arrestere mannen neste morgen. 

Politimester Edvard Christie, sto i slektskapsforhold til Solem, og ba stiftsamtmannen om fritakelse. Det fikk han ikke, og kjørte av sted med to betjenter i lukket vogn til Stavne gård sør for Ila ved Nidelven. 

«Gud hjelpe meg,» sa Solem og tryglet om en dags utsettelse for å underrette sin kone Johanna Christine Solem født Jensen og familie gjennom sin svigersønn som var stiftskapellan. Politimesteren så fornuftig på saken med Solem og innvilget bønnen mot at Solem meldte seg på politikammeret neste morgen.  

Saken tok imidlertid en uventet og uhyggelig vending. Stiftskapellanen kom til politiet neste morgen og meldte at da han kvelden før kom til Stavne, var Solem avgått ved døden. Legen hadde erklært at han hadde tatt stryknin. 

Under forhør og undersøkelser viste det seg at Solem hadde fått 9.500 spd. i lån med sikkerhet i en falsk pantobligasjon, deponert falske verdipapirer og under et innbrudd stjålet 10.600 spd. hos stiftsamtskriver Bye. Solem hevdet selv å ha vunnet 15.000 spd. i lotteri. Solem ble regnet for meget velstående og ingen hadde hatt den minste mistanke til hans hederlighet. Både på grunn av Solems anseelse og hans ulykksalige skjebne vakte saken umåtelig oppsikt i hele landet.

Proprietær Frederik Arntsen Solem fra Stavne 42 år, ble begravet 24.januar 1861.

Voksne barn

Familien på Fridarheim

Bildet er fra Landstedet Fridarheim: Carl, Jacob, Christian, Lisa, Mathea, Gabrielle (Maja), Fredrik. Bak: Morten, Gabriel

Morten Henrik Kielland (1839-74) var den første som forlot hjemmet. Han var 18 år når han dro til Kristiania for å studere til jurist i 1857. Han var ferdig utdannet jurist i 1863, og fikk snart arbeid som fullmektig hos Sorenskriveren i Stjør- og Værdalen. Deretter var han hos fogden på Ørlandet og hos Sorenskriveren i Strinden og Sælbo. I 1870 kom han tilbake til Trondhjem og ble underrettssakfører. Bare to år seinere ble han utnevnt som overrettssakfører i Trondhjem. Morten Henrik ble aldri gift, og døde etter bare fire dagers sykdom 18.des 1875, bare 35 år gammel.

Christian og Lisa

Christian Semb Kielland (1841–1919) var ferdig ved Trondhjems katedralskole i 1859, og reiste til Kristiania for å studere medisin. Han bodde i Pilestredet ved Bislett og var ferdig med studiene i 1867 og startet samme år som distriktslege i Gauldal. Etter to år flyttet han tilbake til Trondheim hvor han i 1869 ble såkalt fattiglege i Østre distrikt. Christian giftet seg i 1870 med Petronelle Elisabeth Ellefsen eller Lisa som hun ble kalt. Hun var av Ramm-slekt med opprinnelse fra Kurland (Litauen). Slekten er spesielt kjent for en lang rekke offiserer. Christian og Lisa fikk 5 barn. Deres sønn Gabriel Kielland (1871-1960) skulle også få en stor betydning for Trondheim by. Han studerte først til arkitekt i Hannover og dro deretter til München i 1892 for å bli maler. Som arkitekt har han tegnet blant annet Trondhjems elektrisitetsverks primærstasjon ved Øvre Leirfoss, Finnes barnehjem og Dr. Henrik Ourens klinikk og privatbolig i Trondheim. I 1908 vant han konkurransen om glassmalerier til rekonstruksjonen av Nidarosdomen og han jobbet med dette fram til 1934. Han var der blant annet ansvarlig for det store rosevinduet på vestfronten på Nidarosdomen.

I 1872 ble Christian bylege i samme distrikt. Da Østre distrikt ble delt i to ved byens utvidelse i 1873 overtok Kielland det Sør-Østre distrikt. En stilling han hadde frem til 1915. Ved siden av sin stiling som bylege var han bestyrer av Kalvskinnet sykehus fra
dets opprettelse i 1905 og frem til han tok avskjed i desember 1916. Da den store difteriepidemi herjet byen i 1890-årene var han en av de som tok initiativ til opprettelsen av et lasarett i Ilsvika. I sin lange virksomhet som lege er han beskrevet som oppofrende, samvittighetsfull og pliktoppfyllende som få andre. Han laget beregninger og kartla sykdommer. Som privatperson var han oppskattet som en humørrik og elskverdig person. 

Anna Charlotte Cathrine (1837-1912) var den første datteren til å reise etter at hun giftet seg med Henrik Martin Borthen 5.aug 1861. Han var født i 1836 på Froøyene utenfor Fosen, men var nå kjøpmann i Vardø. Han ble også dampskipsekspeditør og fransk konsul i Vardø. De bygde opp en betydelig virksomhet i Vardø med produksjon og eksport av fisk og tran, salg av vin og fiskeredskaper. Henrik Martin og Anna Charlotte Cathrine fikk 7 barn sammen. Anna Charlotte Cathrine døde i 1912.

Kongens gate 66 ved folketellingen 1865

Gabriel Kirsebom Kielland     61 Stavanger - Bankkasserer

Mathea Kristine Kielland     49 Kristiania - Kone

Carl Ludvig Kielland     23 Trondhjem - Handelsbetjent

Gabrielle Mathea Kirstine Kielland     20 Trondhjem - Datter

Jacob Birgittus Lauritz Elisæus Kielland   14 Trondhjem - Skoledisippel

Eleonora Johanna Nievwejaar     64 Bergen - Husjomfru

Gunerius Christiansen             22 Strinda - Tjenestedreng

Ane Simonsdatter Husebye     59 Melhus - Tjenestepike

Ingebor Anna Foss             35 Trondhjem - Tjenestepike

Familien hadde også en hest. I andre etasje bodde tre unge søstre Hagerup, to skolegutter og deres tjenestepike.

Gabrielle

Gabrielle Mathea Christine (1846-1921) giftet seg med sin fetter kjøpmann Christian Henrik Bergwitz 20.juli 1872 og bosatte seg i Kristiania. Gabrielles far Gabriel og broren sakfører Morten Henrik var forlovere. Christian Henrik Bergwitz hadde overtatt Jacob Woxens jernvareforretning i Kristiania i 1865. De fikk to barn. Gabrielle Mathea Christine Bergwitz døde i Kristiania i 1921.

Fredrik Herford Kielland (1848-1915) var sekondløytnant i Trondhjemske brigade og giftet seg med Marie Elisabeth Ellefsen 31.okt 1874. Faren til Marie var bergmester i de Nordenfjeldske distrikter. Hun var født i Meråker. Fredrik Herford ble seinere ansatt i Norges bank i Trondhjem, og avanserte til kasserer i 1906. Han var mangeårig formann for Nordenfjeldske avdeling av Norges Røde Kors, og fikk

Fredrik Herford

Kongens fortjenstmedalje i gull. Marie og Fredrik fikk tre barn og bodde i Tordenskioldsgate, Trondhjem. 

Folketellingen 1875

Gabriel og Mathea bodde fremdeles i Kongens gate 66. Nå var det bare Jacob Birgittus Laurits Elisæus og Carl Ludvig av barna som bodde hjemme og begge var handelsbetjenter. Men de hadde også niesen Fredrikke Marie Kielland og dattersønnen fra Vardø Harald Knoff Borthen boende hos seg. 

Tvers over gaten i Kongens gate 69 bodde Dampskips-ekspeditør Carl Baumann med sin familie. Den yngste datteren i huset var Sara som ble godt kjent med Jacob, og giftet seg seinere med ham. Den nest yngste datteren Caroline skulle også snart gifte seg, og det var med konsul Semb sin nevø og kjøpmann Anton Einar Bergwitz. 

Carl Ludvig

Carl Ludvig Kielland (1843-98) fikk sønnen Konrad Edvin 28.des 1881 utenfor ekteskap med Emma Hansdatter Larsen. Moren var alkoholiker og Konrad vokste opp hos fremmede i Hommelvik. Etter konfirmasjonen kom han til Trondhjem og var bryggesjauer og dro til sjøs. I fangeboka til Botsfengselet står det at hadde fire søskenbarn som hadde vært straffet og en søster som var sinnsyk. Selv fikk han 6 dommer og påfølgende fengsel for simpelt tyveri mellom 1896 og 1908. Siste gang satt han 60 dager på vann og brød på Botsfengselet. Men han lærte av sine feil, var kaiarbeider i Trondhjem, giftet seg og fikk 8 barn med Charlotte Karlsen.

Carl Ludvig (1843-98) oppholdt seg hjemme til 1887 da han ble fullmektig og medinteressert i et firma i Kristiania. Allerede følgende år flyttet han imidlertid tilbake til Trondhjem og reiste våren 1890 til Minneapolis. Derfra vendte han hjem høsten 1891, og oppholdt seg seinere hos svogeren Borthen i Vardø. Carl Ludvig var meget musikalsk.

Jacob

Sara

Jacob Birgittus Lauritz Elisæus Kielland (1852-1925) giftet seg 24.sep 1881 med Sara Mathilde Baumann (1857-1941) i Domkirken med Carl Baumann og lege Christian Semb Kielland som forlovere. 

Sara og Jacob er min farfars foreldre. Jacob gikk Trondhjem realskole, og var deretter et år i sin svoger Borthens forretning i Vardø. Han hadde 1877-83 en kolonialforretning i Trondhjem, og var senere ansatt som bokholder i Det Nordenfjeldske Dampskibsselskap til sin død. Hans store interesse var gårdsbruk og hagedyrking. Han nedla et stort arbeid i sin hage, og besøkte så ofte som mulig sin fetter Jacob de Rytter Kielland på Karlslyst i Hommelvik.

De siste årene

Gabriel døde av lungebetennelse 31.mar 1882. Han hadde svak helse de siste årene av sitt liv, men gjennomførte arbeidet som bankkasserer med flid og standhaftighet. 

Når min farfar Adolph Markus Baumann Kielland ble døpt 25.feb 1883 i Domkirken, var Mathea fadder sammen med Carl og Caroline Baumann, Jacob de Rytter Kielland på Karlslyst og Christian Semb Kielland.

Mathea fortsatte å bo i Kongens gate 66. Her bodde hun sammen med sønnen Carl Ludvig, men han var et år i Kristiania og i 1890 reiste han til Amerika.  Mathea hadde sin trofaste tjenestepike Ingeborg Anna Foss hos seg. Hun var hos familien i 30 år. Dessuten hadde de også tjenestepiken Ida Weiseth.  

Etter at Carl Ludvig flyttet, ble Kongens gate 66 solgt og Mathea flyttet inn hos sønnen lege Christian Semb Kielland og hans familie i Kongens gate 30B. Bare et par år seinere 3.feb 1892, døde også Mathea av lungebetennelse.