Tiurjegeren på Bekken
Kirkebøkene ga svar på mange av mine spørsmål, og enda flere svar fikk jeg fra bygdebøkene, Hans Børli sin diktning og avisa Glåmdalen. Peder Larsen er min mormors morfar.
En vakker vårdag 5.mai 1823 ble det født en kraftig plugg av en gutt på Steineia langt innpå Fjellskogen i Eidskog herred mellom Kongsvinger og svenskegrensa. Hans foreldre var Anne Trygsdatter, født på Kapstad og døpt i Eidskog kirke 8.mars 1795 og Lars Pedersen født på Steineia og døpt i Eidskog kirke 2.nyttårsdag 1791. Bearlaget til Steineia var Lauvlia, Fjellskogen, Fjellbu og slekt i Børli og Mathisbråten, så fadderne var slekt og naboer: Nils Larsen Lauvlia og hustru Berthe Olsdatter, Gulbrand Hansen Mathisbråten, Arne Syversen Fjellbu og hustru Marthe Isaksdatter og Mathis Gulbrandsen Vestfjelds hustru.
I sine unge år deltok faren i kampen mot svenskene i tiden 1807-1814. Nå var forholdene rolige og Norge var i union med Sverige. Foreldrene giftet seg i 1820 og Peder var deres tredje barn etter Eli og Mari.
Bestefaren til Peder døde på seinsommeren 13.august samme år som Peder ble født.
Foreldrene fikk to barn til før moren døde dagen etter fireårsdagen til vesle Peder i 1827. Moren døde i barselseng med det femte barnet. Det var krise for faren med fire små jenter og Peder på Steineia, arbeid i skogen og pliktarbeid for skogeieren på Fosser. Da Peder var 7 år døde også bestemoren hans. Men faren hadde stor slekt innpå Fjellskogen. Det var nær slekt på Vestfjellskogen, Børrud, Lauvlia, Hornkjølen, Mathisbråten, Korpholtet, Havsjømoen og Kapstad.
Skogsfinnene holdt sammen. Bestemoren til Peder het Marthe Savolainen og slekta kom fra Savolax i Finland via Brunskog ved Arvika i Sverige. Oldeforeldrene til Peder het Nils Larsson og Kari Larsdotter og kom fra Järnskog i Eda i Värmland. De var trolig også skogsfinner.
 |
| Steineia |
Alt tyder på at Eli Olsdatter fra Finnholt lenger nord på skogen og like øst for Børja i Sør-Odal, kom til Steineia før Peder fylte 10 år. Faren giftet seg med henne 11.mars 1838 etter at de hadde fått to barn sammen. Da var faren 50 år, bruden 26 år og Peder 15 år gammel og en dugelig arbeidskar. Faren og stemoren fikk enda 7 barn i årene som kom. Men nå var det mange som kunne delta i driften med slått, husdyrstell, hogst, jakt, fiske og pliktarbeid. Peder og faren brøt opp nytt land to kilometer lenger nord ved Steineia-sjøen. Plassen het Bekken, og lå langs Kjerkevegen halvveis til Børli. Trolig brukte de Bekken som slåtteland.
Peder ble først konfirmert 15.oktober 1843. Da var han 20 år, og det var slett ikke uvanlig. Kjerkevegen fra Steineia til Matrand der kirka lå og der presten holdt konfirmasjonsforberedelser var 20 kilometer lang i tungt terreng. Og så var det det at faren så sårt trengte all den arbeidskraften han kunne få. Tankene til Peder var nok et annet sted enn i bibelen, for han fikk bare måtelig i karakter.
 |
| Hans Børli |
Jeg har aldri eid et tre.
Ingen av mitt folk
har noensinne eid et tre -
skjønt slekten livs-sti slynger seg
over århundrers blå høgder
av skog.
Skog i storm,
skog i stille -
skog, skog, skog,
alle år.
Mitt folk
var alltid et fattig folk.
Alltid.
Barn av livets
harde jernnetter.
Fremmede menn eier trærne,
og jorda,
steinrøys-jorda
som mine fedre ryddet
i lys av månens løkt.
Fremmede menn
med glatte ansikter
og pene hender
og bilen alltid ventende
utafor døra.
Ingen av mitt folk
har noensinne eid et tre.
Likevel eier vi skogene
med blodets røde rett.
Rike mann,
du med bil og bankbok
og aksjer i Borregaard:
du kan kjøpe tusen mål skog
og tusen mål til,
men solefallet kan du ikke kjøpe
og ikke suset av vinden
og ikke gleden ved å gå heimover
når røsslyngen blø mer langs stien-
Nei, vi eier skogene,
slik barnet eier sin mor.
Bekken (kart)
 |
| Utsikt fra Flaen over Flaen-sjøen |
Det var seinere det året som Peder tok over Bekken fra faren og fikk egen husmannskontrakt med herren på Fosser. Faren drev Steineia fram til Peders halvbror Lars Larsen overtok. Peder ble husmann med jord, men han var også jernsmed. Bekken lå i nordenden av innsjøen Steineia og i nærheten av Børli ved Store-Børen. Det var 2 km til Steineia der Peder var født. Det var 21 km til Skotterud. Grenda heter Nordre Fjellskogen. Her fikk Peder og Kari sitt andre barn. Maren Pedersdatter ble født på juleaften i 1847, og døpt 4.juni året etter i Eidskog kirke. Hun giftet seg i 1876 med Ole Olsen på Kloppmyra i Aurskog.
 |
| Bekken med stein etter murer |
Peder Larsen Steineia kalte seg selv etter dette for Per Bekken. Da Peder kom til Bekken, hadde han med en ku. Denne bandt han til en furu mens han brøt opp jorda. Stubben etter furua sto der ennå i 1960. Han lagde en kvern i bekken som han malte furubark på.
Det fortelles om Peder at han var inneslutta og bråsint, men flink til å arbeide. Han likte seg ikke i vindfullt vær. Under et uvær, blåste døra til stua opp to ganger, Da gikk han etter en jernstaur og hogg den gjennom gulvet inne og stengte døra. «Bles nå», ropte han. I skogen slengte han en gang kaffekjelen inn mellom trærne, for han syntes den ikke kokte opp fort nok. En gang ble en høysåte tatt av en virvelvind. Da tok han i sinne resten av høysåta og slengte såta i været og ropte: «Ta tel helvetes det au da.»
Han følte seg nesten som trærne her inne, han var rotfestet.
Han felte sin første tørrgran lenge før han var 10 år med bågåsaga til faren. Han
levde av skogen og bodde langt innpå skogen. To mil fra bygda og det var smått
stell og fattigslig. Det tok 5 timer å gå til bygda. Men, som Børli sier: Tro
ikke at jeg kom fra små forhold, himmelen står alltid over meg.
Skogsarbeideryrket var en av de få yrker der mennesket hadde sin frihet. I hvertfall en illusjon om frihet. Og hjemme hadde han dyr på båsen, kjerring, en stor ungeflokk og familie med store ungeflokker på finneplassene på Fjellskogen. Det var liv og rørelse den gangen.
I skogen av Hans Børli
I skogen har vi vøri,
i skogen skal vi bli,
te dauen engang kommer
og gir en stømper fri.
Slipp
øksa, Muru-Martin!
Fil saga,
Haltdals-Per!
I skogen fins ennå
en masse bustetrer.
Og friluftsliv gir helse
- det står i bla'a, det.
Så vi blir døkti gamle
i skogen, skar'u se.
Når børken klaka spruter
som salt for berkespa'n
da er'e "sunt" å gnaga
på tolvtoms tømmergran.
Og penger blir'e serru,
te sild og margarin
og nye vømmølsbukser
og øl og laddevin.
I skogen har vi vøri
i skogen skal vi bli,
så lenge ryggen høller
å henge ræva i.
Nå kom barna på rekke og rad. Kari og Peder fikk til sammen 11 barn.
• Nils ble født 27.mai 1850 og gift i Eidskog i 1880 med Olia Arnesdatter Snesbøl.
• Lars ble født 31.mars 1854 og gift i Vardal 1885 med Gunhild Marie Pedersdatter.
• Peder ble født 7.mars 1856.
• Kristian ble født 20.nov 1858 og druknet i Steineia 16.mai 1875.
• Inger Pedersdatter ble født 24.juni 1860. Hun ble mor til min mormor Laura.
• Dødfødt pike 15.feb 1863.
• Karen ble født 10.aug 1865, gift med Ole Borgen og emigrerte til Nord-Dakota.
• Dorthea ble født 2.juli 1867 og døde året etter.
• Dorothea ble født 7.sept 1871 og gift med Martin Olsen på Nes, Akershus.
I 1865 var det 2 mål oppdyrket. I tillegg var det 6 mål naturlig eng. I 1875 hadde de 2 kuer og 8 sauer. De høstet 1/8 tønne bygg, 1 tønne havre, ¼ tønne blanda korn og 1 tønne poteter. En tønne poteter var 100 kg, og en tønne korn var 139 liter.
Peder hadde stor familie spredd på Fjellskogen. På Steineia hadde han 13 søsken og halvsøsken, og nå i 1871 hadde han ennå 9 barn hjemme.
For å fø så mange, var Peder og Kari avhengig av å utnytte utmarka. Det var viktig for folk på finneplassene å samle forråd til dyrefôr for vinteren. Etter midtsommerleite dro alle som kunne krype og gå, til myrslåttene langt unna husene. Lausfinner, husmenn og de store barneflokkene på Fjellskogen, Børli, Bekken, Steineia og Lauvlia var sammen om slåtten på myrene for å slå starrgras.
Når følget gikk til myrene var Peder som de andre mennene kledt i neversko, strømpeholker, kortbukser og frakk med en trind lue. Under skjermen på lua satt nål og tråd. I neversliren på siden hang en teglkniv, en grøtjong og fyrtøy av flint og stål. En grøtjong var en kniv som ble brukt til å skjære näfgrøten. Näfgrøten var en halvkokt melrøre av havre eller rug som var knadd sammen med hendene til en så hard deig at den måtte skjæres med kniv. Näfgrøten ble kokt opp med vann, og spist med noe flesk eller fisk til. Dette var finnenes daglige mat sammen med en vannvelling, som de satte stor pris på. På skulderen bar mannen ljåen.
Kvinnene var også kledt med neversko og strømpeholder. De hadde korte kjoler og klede på hodet samt river på skulderen. På ryggen bar de matforrådet for en uke i nevervesker av bjørk. Det var mjøl for å lage näfgrøten, poteter, store flatbrødleiver, lefse, kokekar og slipestein. Slipesteinen måtte støtt være med, for slåtten tok mange dager og starrgraset på myrene krevde skarpe ljåer.
Straks de nådde myra, satte mennene opp en koje, hvis det ikke var en slik der fra før. Så tente de en nying som brant hele tida mens de var på myra. Varmen var viktig for de gikk stadig med vann opp til midjen.
Graset ble hesjet på faste hesjer som sto fra år til år. Hesjene ble lagd høye og spisse så vannet lett kunne renne av. Endelig dekket de hesjene med bark. Utmarksslåtten pågikk fram til frosten kom. Fôret ble kjørt hjem på skikjelker utpå seinvinteren. Samtidig med myrslåtten foregikk lauvinga. Lauvet måtte være helt tørt når det ble høstet. Det ble lagd store bunter av kvist fra osp, selje og bjørk.
Når finnene utnytta myrene slik, kunne de holde forholdsvis mange husdyr. De som hadde egne bruk og drev godt, levde bra i ødemarka. De kunne diske opp for gjester med søtost, hvitost, gammalost, geitost og andre oster, fløte, skogsbær, ørret røye, ål stekt i smør og flatbrød. Boller med rug eller mjøl var ikke daglig kost, men det var derimot flatbrød av sammalt korn og agner. Her inne på Skauen var de aller fleste husmenn.
Det var nødvendig å gå den lange Kjerkevegen til Matrand på handel eller til kirken. Det var å trå seg fram over kavlebruer og grov stein østover mot bygda. Skogingen bar mjøl og salt. Han sagget på furuski og truger, tygde tobakk og svor. Men han kom alltid hjem med mat til dem som ventet.
Da kona Kari døde 26.mars 1873 og Peder ble alene med jorda og dyrene på Bekken, arbeid i skogen, pliktarbeid og barna, var det mye hjelp å få av egne barn eller av folket på Steineia og i Lauvlia. Kjerkevegen er en tydelig sti fra Børli over Bekken, Steineia, Lauvlia, Vestfjell og videre til Matrand med Eidskog kirke. Her var det mange som gikk for å hjelpe Peder.
1875
 |
| Idag er det kun steinmurer igjen på Bekken |
Peder drev husmannsbruket, men var også smed og lagde trefat ved lagging. Nils lagget også trefat. Olia var omvankende, og fletta strå til stråhatter.
Barna Andreas og Maren var gift eller i et forhold, Lars, Peder, Inger og Karen var flyttet ut og arbeidet i tjeneste.
Inger Pedersdatter
 |
| Kart med plassene |
Inger ble konfirmert som 17-åring 30.september 1877 i Eidskog kirke, og bodde da hjemme igjen på Bekken. Hun fikk godt i karakter av presten. Det tyder på at hun må ha gått på skolen og lært å lese.
Loven om almueskoler kom i 1827, og i distrikt 6 i Vinger med Eidskog anneks ble lærer Hans Amundsen Sandmoen på finnegården Grasmo ansatt med 157 barn. Dette var områdene øst for Skotterud: Snesbøl med Fjellskogen. Det var omgangsskole der barna skulle gå til de skulle gå for presten. De fattigste barna skulle følge læreren på hans omgang fra gard til gard. Dette var så lite populært at barna ble holdt hjemme for å arbeide der. 12 år seinere er det notert at bare 15 barn var på skolen på Kalvhaugen den dagen presten var på kontroll. Det var 20 skoleuker for læreren i året, men langt færre for barna. Slik var det også i 1860-årene da Inger skulle på skolen.
Barna skulket ofte. Veiene var dårlige og stiene lange fra innpå Fjellskogen. Skoleukene var lagt til januar og februar. Det var lite mat å sende med barna og det var dårlig med klær og sko. Barna lærte først og fremt å stave og lese. Seinere tok de fatt på kristendomsfaget. De brukte en bok av Erik Pontoppidan som var en forklaring til Luthers katekisme med 759 spørsmål og svar. Mest mulig skulle læres utenat.
Når barna var 14 år ble de skrevet inn for presten i oktober, og så var konfirmasjonen neste år i oktober. Inger ble skrevet inn i oktober 1876 da hun var 16 år og ferdig med tjenesten på Brattlia. Hver 14.dag møtte konfirmantene og leste for presten i læsarstua ved Matrand. Men som sognepresten skrev, kunne det ofte skorte på kunnskap i lesning.
Da Ole Gulbrandsens første kone døde i barsel på Ellingsrudsæteren og ble gravlagt 23.februar 1882, fikk Inger trolig post som tjenestepike her for å passe de to småbarna Kasper Olaf og Anna Gustava, samt ta seg av Oles mor på 67 år. Ole var mye på farten som tømmermann. Inger og Ole giftet seg 15.mars 1884 etter at Inger var tre måneder på vei med min mormor Laura Otilie.
Peder og Marte
Men Peder og Kari og seinere Marte var husmenn, og selv om de drev godt og Peder var ivrig jeger, lå sulten stadig på lur. Da Peder og Marte var 68 år i 1891 ble det holdt folketelling. Da var det kun de to igjen på Bekken sammen med pleiesønnen Petter Pedersen på 4 år. Ved folketellinga i 1900 var det bare Peder og Marte igjen på Bekken, men med 7 enslig losjerende tømmerhuggere. Langt seinere forteller den snart 100 år gamle Gerhard Fjellskogen dette i avisa Glåmdalen:
- Litt lenger innpå skogen bodde Per Bekken og kjerringa, ho Marte. Et snodig par, kan nevnes. Styggsterke var begge, smiler Gerhard.
- Per trasket med halve mjølsekken fra Matrand og heimover. Kjerkevegen tok timer. Ved Hammerlia møtte Marte opp og overtok børa. En haust så det ille ut for familien i Bekken. Tomt for mjøl og småtteri, og selvfølgelig var pungen rensket. Likevel slengte Per munnladningsbørsa over ryggen og dro mot bygda. Tiur nummer fem stupte i bakken like ved prestegården på Matrand. Kjøpmann Olsen Skrådahl nikket og småpratet. Han løftet fuglene i undernebbet, vurderte vekt og alder. Dette skulle bli brukbar mat for storgubbene inne i Kristiania. Nok en gang tynget neversekken til Per bra innetter høgdene på hjemvei.
- Doktor Lundebye var en grepa kar. Han dundra seg fram med gamp og karjol, spisslede vinterstid. Men han kunne ikke makte alt. Ofte ble det dager å vente. Et huggsår var mest grodd igjen før hjelpen kom. Det sies at doktoren i blant møtte begravelsesfølget. Lungebetennelse eller en vond blindtarm var oftest slutten.
- Det fortelles at sønnen til vognmann Christensen en gang måtte rykke ut da Peder, langt inne på Fjellskogen, ble krank i alderdommen. Hans var bare guttungen da, og selte på hesten og dro innover. Ambulansen var en to meter lang flettekorg på en vogn. Det var 2 mil på en dårlig vei til Skotterud. Peder var i villelse og måtte bindes fast i korgen. Da ambulansen kom ned til Skotterud, vakte skyssen stor oppstandelse, for Peder ville løs og holdt et svare spetakkel.
Tiurjegeren
Peder var en dyktig jeger. Men siste gang han var ute i sitt 86 år, fikk han ikke stortiuren. Her er historien gjenfortalt i Glåmdalen:
Den gamle tiurskytteren Per Bekken står på huk og slår ild ved Gammelsetervegen. Sola har for lengst gått ned bak Børjafjellet, skumringen kommer sakte men sikkert sigende over de store skoger som strekker seg milevis innover mot Odalen. Per står med en stor morakniv og spikker store tyrifliser som snart skal varme og lyse i ensomheten. En og annen gang skvatter en småfugl, men snart er den også gått til ro. Det er stille her inne i storskogen slik en vårnatt. Per har fått varme, og den store svarte kaffekjelen er hengt over ilden. Per sitter og nyter en pipe sterk skråtobakk mens han venter på at kjelen skal koke. Ja, i morgen tidlig skulle det vel spørs om ikke den forbaskede store tiuren skulle til pers, tenker han. Lenge har han hatt øye til denne store, kloke tiuren som bestandig har fridd seg for Pers lumske messingsnarer. Men i morgen skulle det vel spørs tenker han igjen og kikker bort på den gamle munnladningen som har så mange tiurliv på samvittigheten. En gang i fjor hadde Per hatt den gamle tiur-rusken i en snare, men den reiste med hele greia. Men snaren satt ennå på halsen på tiuren. Det hadde Per sett en dag han kom rett på den i et smågrankjerr.
Kaffen koker, og Per tar kjelen og setter den bort ved seg i lyngen. Lenge og vel spiser han, og siden er det å få fyr på pipa igjen og legge seg en liten stund. Han tar fram klokka. Den er vel midnatt. Klokka halv tre må han være på leiken. Per som er så kjent i disse trakter som i sin egen bukselomme, veit på en prikk hvor leiken er og hvor gammel-tiuren bruker å spille. Tyrivarmen til Per er sloknet og hele naturen sover nå i disse midnattstimer. Per har også sovnet, pipa har falt ut av munnen og lange regelmessige snork kan bevitne at den gamle mann har tatt seg en blund. Per skvetter i og river klokka opp av vestlomma. Den er litt over to. Altså i grevens tid tenker Per og slenger ryggsekken og børsa over skuldra og begynner å gi seg i veg mot leiken. Det er ikke riktig lyst ennå, men Per følger en liten sti en stubb. Alt i ett stopper han og lytter, for en kan ikke være sikker her. Leiken er ikke mere enn to-tre-hundre meter unna ham nå.
En liten småfugl begynner så smått å kneppe i nebbet, og snart begynner det litt etter litt å bli liv i skogen. Per går en tre-fire skritt om gangen, så lytter han igjen, men ikke en lyd å høre fra tiuren. Han går som på stålfjær, sakte og med lang trening går Per. En tre-fire skritt og så lytte igjen, lenge og vel. Nå syntes han at han hørte en kjent lyd, men sikker var han ikke. En liten stubb til og så lytte på ny. Jo, så sannelig, nå hørte han klonken. Lydløst som et rovdyr etter sitt bytte beveger Per seg framover. Nå er den ikke så langt unna. Alt i ett og uten stans spiller den, og Per hører det er gammal-tiuren. Den er litt grovere i filinga den enn andre han har lagt merke til.
En konglefuru med dusk i toppen er målet for Pers oppmerksomhet. Og ganske riktig. Nå ser han så vidt en stor mørk flekk nesten øverst i toppen. Per venter litt. Jo nå ser han tiuren tydelig. Gammel-tiuren i sin egen høye person. Per legger munnladningen godt an, og sikter lenge og vel. Et skarpt smell skiller seg ut fra fuglekvidderet og spillingen. Men nei, tiuren letter seg tungt fra furutoppen og blir borte i det fjerne. At han hadde truffet det kunne Per gjerne våget alt han eide på, men nei. Han går fram til furua. En blåsvart tiur-fjær ligger igjen. Per klør seg i nakken og mumler noen ord som er så elendig godt å få sagt når alt går vrangt og umulig her i veden. Sid i buksebaken og med tom ryggsekk rusler Per heim igjen denne vårmorgen. Siden har mange skutt på tiuren, men nei bare høyst en fjær har de fått. Neste vår i tiurleiken dør den gamle tiurskytteren, og samme dagen ble gammel-tiuren funnet død med Pers messingsnare rundt halsen.
Låven på Bekken
Bekken ble brukt som slåtteland av Børli når plassen ble nedlagt etter at Marthe døde i 1908. Da bosatte Peder seg på Østre Nordby nærmere Skotterud og levde der som fattigunderstøttet. Peder Larsen Steineia døde med navnet Peder Bekken i kirkeboka 4.mai 1914 på sykehuset av vann i lungene.
Hans Børli, som var nabo til Bekken, skrev en liten fortelling som heter «Den gamle låven» ved Bekken i september 1946. Her får vi levende beskrevet om den fattigslige oppveksten som min oldemor Inger Pedersdatter, hadde på Bekken.
 |
| Bare mosegrodde stokker igjen av låven |
Den gamle låven har sett litt av hvert. Tapper, utrøttelig kamp for livs berging. Tårer – og smil. Mest det siste, trass i alt.
Nå står den her på finnskjegg-vollen som et stort, døyende dyr og glaner mot skogen med sitt svarte gluggeauge. Det er som om den lyer. Her er blitt så stilt i bakkehellet. Hvor er ungelatteren? Hvor er messigbjella som klang spedt gjennom sommerkvelden? Og hvor er Svanhammar-ljåen som ratsjet gjennom graset i gryningstimen, sang med stutte klonk mot syrestilker og sløke?
Her er blitt så stilt…
Den vesle lønnen står borti røysa ved stuetufta og blør av seg blada, ett for ett. Kanskje det siste lauvsløret lønnen i Bekkejordet fikk bære, for her en av vintrene flekte en elg barken av stammen i digre flenger. Nå står den og sjukner bort.
Skyggen av lønnekrona karrer ødslig over gråstein-muren der stua en gang sto. En firkant av mosegrodde steiner midt på den blakke vollen. Et falmet ruteress! Ja – tida tar alltid siste stikket i livets skiftende spill…
En solrau pinsekveld for lenge sia gikk en kar nedover låvebrua, han bar den blå laupen full av såkorn.
En blåkald kveld i februar, også for lenge sia, kraup den samme karen på kne rundt på låvegolvet og sopte i hop spillkorn med en tiurveng. Borte under gluggen lå et barn i linsveip, med svoltens og dødens innsegl på de hole kinnene.
Men ved olsokleite samme året lå en gutt og ei jente innpå høygolvet og småpratet om gifting og slikt. Den gamle låven prøvde å gjøre det hyggelig for de to, med sulukvitter under nevertaket og ange av nyslått høy. Den nevnte ingenting om karen som kraup på kne og sopte i hop anger og muselort med en tiurveng…
Dette er lenge sia, som sagt. Mange år har gått. Alle de som sleit og gret og lo her på Bekkevollen har søvi lenge under torva aust på kjerkegarden ved Matrand.
Stua sto tom i mange år, råtnet og sakk med ødslige knirk i lafta. En husmann nord på skogen reiv den ned en vår og tok de røyksvarte stokkene til ved. Sol og stjerner stirde atter ned på svarte jorda der nevertaket før dekte over fattig sorg og glede. En kvast blådue spirte hver vår tre alen fra naken tømtestein, bar framleis blå blommer ved sankthans-leite. Låven sto aleine att.
-----
 |
| Bekke-låven i 2020 |
Den har eldes sterkt nå, gamle Bekk-låven. De råtne stokkene i vegga står ut som knokene under huda på et skinnmagert øk. Og oktoberstormen er en hard rytter. Skogen skal snart stønne under dødsrittet, i netter da nordlyset svinger si grønne klinge over høgdene.
Kanskje den faller i år, gamle Bekk-låven. Jaja. Den har stått ei lang vakt.
Se, nå titter ei solstråle inn gjennom gluggen og slår en gullnagle i tømmerveggen. På den henger natta si svarte skyggekappe, setter seg tålmodig i kroken og venter – venter –
Ute i bakkehellet pusler nordavinden omkring og plukker de siste blomma med sine kalde hender.»
Kommentarer
Legg inn en kommentar