Svensker og hanseatene i Trøndelag

Karen og Alexander Løkke er mine tre ganger tipp-oldeforeldre, og deres datter Agnetha Lovisa ble født for 229 år siden i Gjetveita i Trondhjem.

Hva hadde Trøndelag vært uten svenskene? Hva hadde byene vært uten distriktene?

Rike omland var som gjødsel for Trondhjem. Svenskene kom hit til Løkken Verk hvor ressursene var. Her var det arbeid for sterke karer med slegge og sag.

Det var halvanna mil nedover Sæterdalen til Løkken Verk, eller to og en halv mil over til Hovin i Gauldalen fra Grutsæter. Fra Løkken Verk var det 9 og en halv mil til Trondhjem over Orkanger. Fra Hovin var det 7 mil til Trondhjem over Klett.

Røstvenderknekten fra Falun

Arn Sverkersson kom fra Falun i Dalarnas län i Sverige. Her lå og Kopparbergslagen og brytingen av kobbermalm gjorde Falun til Sveriges nest største by på 1600-tallet. Han kom med familien sin til Kvikne i 1630-åra og slo seg ned ved Kvikne-verket 8 mil lenger oppe i dalen. Sønnen Jørgen Arntsson (1630-1711) ble røstvenderknekt i 1650-åra, og seinere smelter og hyttemester ved Innsethytta på Kvikne-verket.

Men Kvikne-verket produserte etter hvert mindre og Jørgen var en av mange bergverksfolk som reiste nedover Orkdalen til Meldal og opp til Løkken Verk, og videre opp til Grutsæter. Løkken gruve ble satt i drift i 1654 av Løkken Verk, og smeltehytta på Grutsæter noen år seinere.

Grutsæter

Jørgen Arntsson tok over Grutsæter-gården i 1673, og var hyttemester på Grutsæter-hytta under Løkken Vek til sin død i 1711. Da var han 81 år.

Mens Jørgen bodde i Kvikne fikk han datteren Lisbet Jørgensdotter i 1663. Litt lenger oppe langs Svorka i Sæterdalen lå Djuplia. Her var svensken Arnt Jonsson (1669-1742) født, og han fikk seg arbeid som hytteknekt på Grutsæter. Lisbet Jørgensdotter var gift to ganger før hun giftet seg for tredje gang med Arnt Jonsson Djuplia i 1697. Hennes to foregående ektemenn døde unge, for det var hardt arbeid i gruvene og på smeltehytta.

Kobberet ble kjørt fra smeltehyttene på Svorkmo og Grutsæter til Orkdalsøra og noen ganger kløyvet helt til Trondhjem. De mange og lange transportene med mann og hest preget bygdenes liv i disse hundreårene. Det var pliktarbeid, men ingen plikt man kunne kalle kjær. Men Løkken verk hadde sine kongelige privilegier. Et annet privilegium var at verket kunne pålegge bøndene å skaffe trekull og ved til smeltehyttene og setteved til gruvene for en rimelig betaling. Likevel kom arbeidet godt med i uår og krigsår. Ofte fant førselsbøndene sin trøst i en kro på Svorkmo, i Orkdal kirke eller i kro på Øra hvor tørsten kunne slukkes, og hvor oppholdet ofte kunne bli lovlig langt.

Arbeiderne ved verket hadde også sine privilegier, og et av dem var skattefrihet inntil 1714 da kongen inndro skattefriheten. Et annet privilegium var fritak for militærtjeneste og krigstjeneste. Til gjengjeld skulle verket stille et bergkompani til beskyttelse av verket. Det var et skikkelig godt kompani med dyktige arbeidere. Da Armfelt brøt inn i Trøndelag, herjet han Røros og Kvikne gruver, men torde ikke å angripe Løkken. 

Verket var forpliktet til å bygge skole både på Grutsæter og på Svorkmo etter konsesjonsvedtaket for gruvedrifta. Skolen på Grutsæter ble bygd før 1684. Dette var viktig for verket for de trengte lese- og skrivekunnskaper hos arbeiderne. De fikk også en videregående skole, men den var for de kondisjonerte der de fikk lære latin, regning og geografi. Barn av almuen fikk også plass hvis de viste flid og orden, det vil i praksis si at de måtte hogge og levere et vinterlass med ved.

Kirka kom på samme tida. Verksfolket gikk som andre regelmessig i kirka. For mange var kirkegangen til utvortes bruk, men den ga også mulighet til å vise sin posisjon i samfunnet. Jo lenger fram i kirka familien var plassert, desto større status hadde man. Direktøren satt naturligvis fremst. Men kirka og samtalene etterpå på kirkebakken fungerte også som den tidens informasjonskanal.

Fra Grutsæter mot slagghaugene

Lisbeth og Arnt tok over Grutsæter-gården etter Lisbets far. De fikk tre barn på gården og den førstefødte var Lovits Arntsson Grutsæter (1698-1773). Lovits giftet seg i Grutsæter kirke 30 år gammel i 1728 med Ermegård Alexandersdotter som var 22 år. Hun var datter til Kari Olsdotter og hytteknekt Alexander Hermannsson på nabogården Nyplassen. 

Lovits og Ermegård tok over Grutsæter-gården i 1759. De kjøpte plassen for 100 riksdaler. De fikk 8 barn på Grutsæter. Familien ble de siste fra slekten på Grutsæter, for de solgte gården bare 6 år seinere for 140 riksdaler. Lovits og Ermegård ble likevel værende på gården livet ut som leilendinger.

Dansevollen

Knektene danser og hoier ut i kveldslufta; hoier og slår seg på hælene. Grasvollen er jevn etter mangfoldige lørdagskvelder med dans og leven mellom lyse bjørker utpå elvebrinken. Rå skodde siger ned fra Grutsætermarka. Den fødtes i små dotter over Klipåshøydene i solnedgangen. Så klumpet de seg sammen og drev nedover Langvatsmyrene til dalen. Malmplassen hylles inn i skodda. Slagghaugene og smeltehytta blir borte. Røststuehytta forsvinner inn i en grå ullen masse som skjuler alt. Det grønnklare fjellvannet i Svorka fra Krokåtvatnet dekkes av det grå teppet som ruller seg ut over dalen.

Men på vollen går dansen som før. De står i klynger og snakker mens knektene rusler rundt i klakkende tresko, snart hit og snart dit. For de har noe å by hverandre i kveld. De har kjøpt en åttring brennevin og delt mellom seg. Nå drikker de det sammen igjen. Noen blir drukne. De har glemt det harde arbeidet ved hytta for i kveld. Glemt sult og sorger. Hoiingen blir vill og sterk mellom bjørkene.

Men så spiller Fele-Per opp en slått. Da er de framme og bondejentene slår seg med i dansen. De kom fra setrene nå i kveld i sin fineste puss med bringesølje og spenner i skoene. Spent har de ventet med drøm i øynene og ser etter de rakvokste ung-knektene som smetter ut og inn av løvet.

De har ikke lov til dette. Dansen med knektene er strengt forbudt for dem. Ingen bonde eller husmann i Meldal sender datteren sin til Sæterdalen uten advarsler om knektene. Disse eiendomsløse knektene som svelter seg gjennom tida her på Grutsæter. Agnete har angst for at faren Anders, plutselig skal dukke ut av skodda.  

Men dansen går. Jentene gir seg over i sterke armer som løfter dem høyt i polstakten. Dette er noe annet enn å danse med de tunge og seige guttene hjemme på Svorkmo. I natt er det knektene og ingen andre. Arnt Grutsæter svinger Agnete i dansen. De holder sammen i kveld de to.

Slagghaugene ved elva

Agnete danser trygg og glad med Arnt. Hun frykter ikke at faren skal komme fra bygda. Det er første kvelden hun våger seg hit til dansevollen, men det er ikke første gang hun er i lag med Arnt. De har vært sammen i hele vinter, og nå i vår har de møttes jevnt nede i Fjøhaugsmarka. Det er en lun plass der ved granholtet ned mot Svorka. Det skal godt gjøres om noen finner dem der. Det har blitt sikkert mellom dem nå. De vil slå seg i lag for livet.

Et par knekter har gitt seg til å sloss om en brennvinsbutt. De er dyktig fulle og ruller utfor elvebrinken og lander i et kjerr. Arnt slipper Agnete og er som en vind ned der de to ligger omklamret. Så tar han en under hver arm og kommer opp på vollen med dem så alle knektene jubler. De to blir strakts forlikte og husker ikke lenger hva de var uenige om.

Arnt svinger Agnete igjen. Hun ler opp i øynene hans. Store og sterke gutten. Ingen er som Arnt. Så blir det med ett stille på vollen. Fele-Per spiller ikke lenger, for en svær kar står foran ham og kjefter for at han spiller her. Jentene fra bygda drar kjensel på karen. Det er Rigstadbonden, en kranglefant på folkemunne. Og så kommer en kar til. Det er Anders Klingmoen. Så har de nok sittet og drukket i Grutsæter de to. Andres går fram og hogger tak i armen på Agnete. Ansiktet hans er mørkt og øynene brenner. Aldri har Agnete sett faren slik!

Anders slenger fra seg datteren på vollen og vil gripe fatt i henne igjen. Men da er Arnt over ham. Anders ser inn i ansiktet på knekten. Det lyser hat i øynene og en kniv har lynfort kommet inn i neven på Anders. Han løfter hånda til stikk, men Arnts neve lukker seg rundt håndleddet og klemmer til så Anders ynker seg. Arnt slenger faren fra seg og de to uvelkomne rusler ut i skogen.

Her lå Grutsæter smeltehytte

Seinere da det lysner av dag står Anders lenger nede ved Svorka og ser ned på elva med bunnen full av slagg fra smeltehytta. Det minner ham om den forbannelsen som kom inni marka her. Røyken ødelegger tømmerskogen. Trærne blir stående med tørre kroner uten vekst. Så råner de ned etter hver, og de som ikke råtner tar hytta til fyring. Rikere har han blitt på penger, men skogen er ruinert for etterkommerne. Anders ser på slagghaugene og hater dem. Men verre enn alt annet; smeltehytta har tatt Agnete fra ham. Hun gikk i natt med knekten. Klingmo-mannen spytter ned i strømmen og gruer seg til å komme hjem, for hva vil kona si?

Mellom bjørkene på Grutsæter går Agnete og knekten Arnt. Hun er på vei mot framtida si, først på Grutsæter, og seinere nede på Svorkmo. 

Den eldste sønnen til Lovits og Ermegård het Arnt Lovitsen Grutsæter, født i 1731. Han vokste opp på Grutsæter og ble knekt på smeltehytta og etter det bergarbeider nede i Orkdalen på Svorkmo. Arnt giftet seg med Agnete Andersdatter Klingmoen på Svorkmo. Hun var også født i 1731. Klingmoen var en husmannsplass som lå like ved smeltehytta på Svorkmo. Her var det flere bergarbeidere som hadde slått seg ned.

Alexander

Arnt og Agnete fikk sønnen Alexander (1763-1814), som etter konfirmasjonen på Svorkmo i 1778 reiste til Trondhjem og tok navnet Løkke. Trolig må han ha gått på Løkken Verk sin skole i Svorkmo, og kanskje også videregående, for vi finner igjen Alexsander som konsumpsjonsbetjent. Det krevde skole. Arbeidet var å kreve inn kjøpstadskonsumpsjon, folkeskatt og vielsespenger. Konsumpsjonsbetjent var et yrke med høy sosial status.

Kjøpstadskonsumpsjonen var en avgift på matvarer som ble ført inn i byene, og ble lagt under tollvesenet i 1790-årene. Egentlig var det en toll på forbruksvarer; først og fremst det som kunne beskrives som luksusvarer. Folkeskatten var en personskatt for tjenestefolk, og som ble betalt med faste satser pr. person. Folkeskatten falt bort i 1797. Til konsumpsjon hørte også vielsespenger som var en avgift på ekteskapsinngåelse, påbudt for en del befolkningsgrupper. Den skulle betales av brudgommen, og satsen varierte med hans rang eller stilling. Avgiften ble avskaffet i 1792.

Den lille røde bygningen i Kjøpmannsgata 89 peker ut stedet hvor Trondhjem hadde sin tollbod på 1700- og 1800-tallet. Huset er en rest av et større anlegg av tollbygninger som lå på dette stedet. Beliggenheten var bestemt av byens havn, som på den tid var nedre del av Nidelva. Fra bryggene der skipene la til, var ikke veien lang til tollstedet, der det alltid satt mannskaper på vakt.

Toll-listene forteller hvilke land de ulike norske byene handlet med, og for de med rett til å handle med utlandet er det mulig å finne verdien på handelen. Ser man for eksempel på Trondhjem i 1788 er det tydelig at det ble importert varer med høyest verdi fra Königsberg og Kongelige Preussen (44 874 riksdaler), fulgt av England, Skottland og Irland (40 408 riksdaler) og Kurland, Livland og Russland (24 014 riksdaler). 

Due-slekten

Under Hannibalfeiden ble Jämtland adskilt fra Norge, og ved freden i Brömsebro 1645 tilfalt Jemtland og nabolandskapet Herjedalen Sverige. I 1677 ble de svenske styrkene jaget ut av Jämtland. Mange av innbyggerne oppfattet de norske styrkene som befriere, og snapphaner drev geriljakrigføring mot svenskene. En svensk rapport i 1657 beskrev innfødte jemter til å være «så gode norske, som de i Norge bo». Men gjenerobringen ble kortvarig da nordmennene måtte trekke seg tilbake fordi Trondhjem var truet.

Duved skanse og Armfeldts felttog

Armfeldts felttog i 1718

Jämtland var også oppmarsjområdet for det svenske angrepet mot Trøndelag i det andre Norgesfelttoget i 1718 under store nordiske krig, som imidlertid endte med Karolinernes dødsmarsj.

Basen for angrepet på Trondheim var festningen i Duved - eller Dufwe som stedet ble kalt den gangen. Den lå på et nes ved den nordlige bredden av Indalsälven, omtrent 2,5 kilometer vest for Duved. Langs elva gikk landeveien til Norge. Intensjonen med fortet var at det ville hindre nordmennene i å rykke inn fra vest, enten over Skalstugan eller på en av veiene som kom fra Meråker og Tydalen.

Befestningen ble bygget i 1710-13 på odden og var dermed beskyttet av vann på tre sider. På landsiden var det en vollgrav rundt fortet. Da avgjørelsen om det norske felttoget ble tatt, var fortets ildkraft betydelig. Det var fire 18 pund kanoner som hadde blitt fraktet dit sommeren før, og seks eller åtte 3 pund kanoner som nylig hadde kommet.

Sommeren 1718, i løpet av få uker, ble det fredelige området rundt Duved forvandlet da Jämtlandshæren marsjerte inn, regiment etter regiment, 10.000 mann og tusenvis av hester. De få familiene i Duved gjorde store øyne, de hadde aldri sett noe lignende. De finske regimentene, karolinerne, hadde marsjert langt for å komme til Duved, fra Umeå i nord til Nyköping i sør. Österbottens regiment hadde reist 700 km til fots før de ankom. De hadde reist fra Nyköping allerede i midten av juni. Prinsippet var å marsjere 20 km om dagen og hvile hver tredje dag.

Store deler av Sverige opplevde avlingssvikt i 1717, og spesielt hardt rammet var områdene rundt Duved som Karl 12 krevde skulle levere forsyninger til Jämtlandshæren ved Duved. Folk opplevde direkte hungersnød under opptakten til felttoget. Likevel ble hvert gårdsbruk pålagt å levere to kyr. Klarte bonden ikke det, ventet det harde straffer som pryl og fengsel. Dersom man motarbeidet rekvisisjonene, fikk man gå til galgen.  

Søndag 17. august samlet hæren seg for gudstjeneste før felttoget mot Norge. Og neste dag var det endelig tid: to uker etter planen flyttet den første av de fem divisjonene vestover, ledet av Armfeldt selv. En etter en forlot enhetene Duved, og om morgenen onsdag 20. august var alle på vei vestover. Duved-distriktet lå igjen øde og utarmet etter Armfeldt-hæren.

På senvinteren neste år kom det tilbake til Duved bare 2000 utarmede og halvdøde menn av den enorme hæren.

Jonas Due

Lars Olsson Duved hadde sønnene Ole og Jonas. Due – slekten fra Jämtland hadde tatt sitt navn etter bygda Duved i Jämtland, ca. 10 km vest for Åre. Ole Larsen Due (1696–1755), konsumpsjonsbetjent, kaptein på handelsskip og høker i Trondheim og hans bror Jonas Larsen Due (1710–64), forlot som mange jemter Jämtland etter at landskapet var blitt svensk. Jonas giftet seg med Johanna Catharine Friis. Friis-slekta kom opprinnelig fra Danmark, og var en prest- og kjøpmannsfamilie. Johannas far Morten Friis var kjøpmann og kontrollør i Trondhjem.

Duealmenningen var området nedenfor Nordre gate mot Kanalen, og ble kalt det fordi kjøpmannsslekten Due eide Nordre gate 23 på hjørnet mot Fjordgata. Jonas var onkel til kjøpmann og skipper Oluf Due (1732–1800), som var gift med Cecilie Schjødt, og som var den første som etablerte seg her. Han hadde brygge vis a vis i Fjordgata 64.

Jonas Due var i Trondhjem alt i 1732, da han som en av fire svenskfødte bondesønner fra Jämtland, ble elev ved Katedralskolen. Det er notert at Jonas da var student ved København universitet. Når Jonas gikk ut i 1737 ble han ansatt som kateket og klokker i Vår Frue kirke i Midtbyen.

Det ser ut som om Jonas ikke hadde fullført studiet ved det teologiske fakultet i København. Det hadde over tid sneket seg inn en praksis i Danmark-Norge om at man ansatte utilstrekkelig utdannede menn til å kunne preke i kirkene. Det ble satt en stopper for dette, ved at kongen bestemte at disse menn skulle opp til offentlig eksamen.

Eksamen besto av en skriftlig eksamen med påfølgende prøve-preken for professorene.

Vår Frue -Petr Šmerkl, Wikipedia

I 1748 tok Jonas eksamen fra det teologiske fakultet i København med karakteren non contemn, som betyr «ikke å forakte», og fikk vende tilbake til Trondhjem som fullverdig kateket, og kunne holde prekener i Vår Frue kirke.

Jonas kjøpte et våningshus på Bakklandet fra Anders Bloch i august 1753 for 60 riksdaler. Huset lå mellom naboene Marcus Angell og pompborreren Joen Joensen. Samtidig fikk han 99 riksdaler etter en obligasjon til biskop Frederich Nannestad, med pant i huset.

Husene lå ved Nidelven og bestod av stue, sal, stall og høyloft, samt stabbur, matkjeller og andre små og avdelte rom på gården.

Byen slet med presten Brunbass på Bakklandet, som var helt uskikket til sin gjerning. Til og med etter at han ble avsatt i 1755, hadde Brunbass en sak gående om skyld til Jonas Due. Brunbass ble da dømt til å betale Jonas 47 riksdaler.

I 1757 giftet Jonas seg med Johanna Cathrine Friis (1732-70). Da var Jonas 47 år og Johanna 25 år. Hun var datter til kjøpmannen Morten Friis og Anne Cathrine Bernhoft, som begge var døde.

De fikk 5 barn:

•          Morten Friis ble døpt i Bakke kirke, Strinda 25.jan 1758.  
•          Anna Cathrina ble døpt i Vår Frue kirke 10. aug 1759.
•          Anna Bernhoft ble døpt i Vår Frue kirke 5. des 1760
•          Karen Due ble døpt i Vår Frue kirke 24.sep 1762
•          Seth Lauritz ble døpt i Vår Frue kirke 19. okt 1764

2 år seinere i 1759, solgte han gården på Bakklandet til Hans Kroppe for 230 riksdaler, og kjøpte en eiendom i Domkirkens sogn. Hans Kroppe skulle seinere komme til å bli etterfølgeren til Jonas i Vår Frue kirke. Gården som Jonas kjøpte lå på hjørnet av Trondhjem Torg på østre side. Bygningene lå mellom fru kaptein Bernhofts gård og den avdøde Madam Sidselle Bonzachs gård der jomfruene Borcher nå bodde. Også her tok han opp et lån, nå på 700 riksdaler ved en obligasjon til rektor Johan Thams med pant i gården.

Nå var Jonas og Johanna omtrent naboer til Vår Frue kirke, der Jonas hadde sitt daglige virke. Vår Frue kirke var hovedkirke til handelsborgerstanden til 1818. Trondhjem var et tydelig standssamfunn av den bedre stand, borgerstanden og den ringere stand. Handelsmenn og butikkeiere inklusive nordlandshandlerne i Vår Frues sogn hørte til den bedre stand og utgjorde 6-7 % av folket.

Fadderne ved dåpene var de kondisjonerte i byen som Mølmann, Hornemann, Thode, rektor Schønning m.fl., så det var tydelig at kateketen og hans frue var å regne med i de høyere sosiale lag i Trondhjem. Ved siden av å være klokker og kateket drev Jonas med kjøp og salg av eiendommer og var en velstående mann. Han kjøpte blant annet en gård på Kalvskinnet i 1761 mellom hovslager Ole Pedersens hus og oberstløytnant Fredrich von Myhlenport sin åker. Myhlenport var Trondhjems rikeste mann sammen med kjøpmann Marcus Nissen Angell.

Kassi

Bare to år etter at Karen ble født døde faren Jonas, og ble begravet 5 dager før hans siste sønn ble født. Karen ble til daglig kalt Kassi. Da Karen var 7 år døde også moren Johanna av tæring i 1770.

Da foreldrene var døde, satte Trondhjems stiftsprost Bernt Christopher Kelberlade til verge for barna for arven på 200 riksdaler. Han var gullsmed og gift med en slektning av Karens mor. Men gullsmeden forvaltet sin eiendom dårlig og kom ut i fattigdom. Han forgrep seg på barnas arv, og måtte betale tilbake med sitt innbo etter en auksjon i 1777. De to yngste barna var da alt døde. Anna Bernhoft giftet seg med Henrich Ludvigsen Martens fra Hellevik i Flora. Seth Lauritz gikk i lære hos Kelberlade, og ble seinere gullsmed i Kristiania.

Det er ukjent hvor Karen bodde etter 1770.

Kassi og Alexander

Kassi Due giftet seg med Alexander Løkke i Domkirken i Trondhjem 19.august 1790. De fikk et barn. Agneta Lovisa ble døpt 30.nov 1792 i Domkirken, og nå er Karen ført inn i kirkeboka som Kassi Jonasdatter Due. Det var også nå borgere av bedre stand som var faddere: Lovisa Meinecke, Alida Fogelsang, jomfru Wensell, major Kolbjørnsen, John Braag og kjøpmann Cornelius Bech.

Gjetveita

Den vesle familien bodde i Gjetveita 10. Den gikk tidligere fra Kongens gate mellom nr. 20 og 22, skar over Dronningens gate, og endte nede i den delen av Olav Tryggvasons gate som er mellom Munkegaten og Prinsens gate. Det er bare den nederste delen som i dag har dette veitenavnet, ettersom den øverste delen heter Bersvennsveita. Den het den gang Gjedveiten. Selve strøket er meget gammelt, og det lå utenfor selve bykjernen da den ble til. Gjedveiten var grensen mellom Hospitalsløkkene og byens løkker østenfor. Håndverkere som representerte ildsfarlige bedrifter ble henvist til dette strøk. Det var tilfelle med smeder, klokkestøpere, tinngytere og andre. Det er gjørtlerfaget som er knyttet til veita, og Gjørtlerveita er et mere korrekt navn å bruke.

Gjetveita har navn etter det håndverk som nå heter gjørtleri eller metallstøperi, tidligere kalt sinkelmakeri eller rotgyteri. Å støpe het jo før å gyte. Allerede i 1690-årene drev Jørgen rotgyter sitt metallstøperi i Kongens gate like vest for veita. Det er visstnok han som er opphevet til navnet.

Her bodde bødker Jens Christian Nemb, parykkmaker Ditlef Henningsen, hårskjærer Ditleff Ditlefsen, skredder Hans Biørn, tømrer Arnt Solberg, byggemann Niels Eriksen, kammaker Lorentz Søberg, og folk med lignende yrker, sammen med sine familier og mange losjerende soldater og andre. Det var ingen ildsfarlige håndverk igjen i Gjetveita nå.

Fra slekt til slekt hadde familier sitt tilhold i den veita de var vokst opp i. Folk hadde andre krav til levestandard og komfort den gang. De gikk til sitt yrke og betalte sine

skatter og avgifter til byen. Barn som vokste opp her, giftet seg og fikk barn som fortsatte å bo i veita. De kunne ikke tenke seg å flytte fra veita før de en vakker dag giftet seg eller døde.

Det var en gammel kone som bodde der i veita, og solgte melk og fløte. Ikke fra en butikk, men rett og slett fra spiskammeret på kjøkkenet. Det var nokså vanlig praksis omkring i gårdene, hvor eieren enten tok imot melk fra landet eller selv hadde en ku stående i et trangt fjøsrom i gården. I mange gårder holdt også folk griser. Det kunne man tydelig høre når slaktetids kom, og grisen ble stukket for å få ut blodet fra det ennå levende dyret. Også høner var vanlig til stor forargelse for enkelte som ble vekket av en ivrig hanes morgensignal. Når porten ble åpnet om morgenen gikk hele hønseflokken ut i veita, hvor de gikk i timevis. Dette var den tids gatebilde.

Alexander hadde arbeid som konsumpsjonsskriver, med kontor i Kjøpmannsgata ved utløpet av Nidelven.

Konsumpsjonsskriver Alexsander Løkke døde allerede 3.jun 1814 og ble begravet fra Vår Frue kirke. Nå ble Kassi alene med datteren Agnete, men to brødre fra Flensburg skulle snart komme til å prege livet deres.

Flensburg

Svenske-slektene var fornorsket nå etter 100 år i Norge-Danmark. Alexsander og Kassi var norske, eller rettere sagt trøndere. Men på denne tiden kom en ny bølge med innvandring til Trøndelag: hanseatene.

Flensburg ligger i dag i Slesvig-Holstein i Tyskland på den sørlige delen av Jylland. Inntil 1814 var det danske hertugdømmet Slesvig i personalunion med Danmark-Norge. Mot slutten av det 18. århundre, fikk sjøfart, skipsbygging, handelsforbindelser og håndverk vind i seilene. I tillegg til å ha Norge og Middelhavet som handelspartnere, var handelen med rum, rørsukker og tobakk i Vest-India en viktig økonomisk faktor. 300 Flensburg-skip seilte på havene. Sukker-raffinerier, olje-møller, såpefabrikker, tobakksfabrikker og mer enn 20 romhus med destillerier, ble etablert for å videreforedle importerte og lokale produkter. Fra denne periode stammer flere nyklassisistiske borgerhus og kjøpmannsgårder i kjøpstaden. I 1854 ble byens første gassverk i opprettet, og Flensburg fikk gatebelysning. Den første lokale avisen ble utgitt i 1766, og i 1856 åpnet den Slesvigske jernbanen.

Marcus og Hans

Krambod

Hun var døpt Agnetha Louisa, men kalte seg nå bare Agnete. I disse årene traff hun Flensburgeren Marcus Görrisen (1793-1821). Han kom til Trondhjem som 14-åring sammen med sin tre år eldre bror Hans Hermann Görrisen. Brødrene hadde gode forbindelser med familien hjemme i Flensburg som både hadde økonomiske muskler og mye kunnskap om forretningsdrift. Hans og Marcus arbeidet for kjøpmann og grosserer Eduard Arnold Andreas Von Westen Oeding i Trondhjem fra 1808 til 1814, og de kunne utnytte sine kontakter i Flensburg. Eduard Oeding var også første generasjon flensburgere i Trondhjem.  Etter tiden hos Oeding etablerte Hans Herman og Marcus seg med handelsforretninger sammen med Carsten og Bernt Moe i deres forretningsgård i 21.fag nummer 124 i Strandgata i Vår Frue sogn. Her handlet de med stivelse, farge, tobakk, kaffe, sukker og mere. De losjerte også på stedet som besto av forbygning, to sidebygninger og en tverrbygning alle i to etasjer som nylig var renovert.

Marcus fikk borgerbrev i Trondheim i 1816. Men det innebar også kommunale plikter. Den første plikt var å gå i Vår Frue kirke med tavlene ved aftensangen et år, deretter neste år å være tilhører i by- og lagmannsretten et år, før han ble tatt opp som menig i borgerbevæpningen. Alt etter den flid borgeren la for dagen, gikk karrieren i borgervernet fra menig mot kaptein etter det militære system.   

Hans handel gikk godt fordi han var kjent i tyske byer, og gjorde gode innkjøp der. Hamburg var handelens Mekka. Hos Hamburg-grossistene fikk man også kreditt. Det var viktig i en tid da inflasjonen hadde snudd verdier på hodet. Når krambodhandlere som Marcus åpnet sine Hamburgerkister hjemme i Trondheim, kunne nok selv en rolig håndverkermadam eller bondekone miste fatningen. Her var kaffe og melis, tobakk og sigarer, grønnsåpe og stangsåpe, sirup og sjokolade. Det var nydelige ulltrøyer, bomullstrøyer i alle farger, små nette kastetørklær, paraplyer, bomullsstrømper, kulørte atlasbånd og silkebånd. Og prisen var så lav at det var rent latterlig.

For andre krambodhandlere i manufaktur kunne det mang en gang være vanskelig å få endene til å møtes. På 1700-tallet solgte de luksusvarer som var produsert for en liten kjøpekrets. Den industrielle revolusjon kom med dampkraft og maskiner, og gjorde det mulig å produsere masseartikler for de brede lag av folket. Det ga bedre tider for krambodhandlerne.

Agnete og Marcus

De giftet seg 25.oktober 1816 i Domkirken i Trondheim. Alt et halvt år senere fikk de datteren Caroline Marie (1817-1898) som ble født 25.mars og døpt i Domkirken i Trondheim. Vanligvis rådde ofte pengepungen når ektefellen skulle plukkes ut. Følelsene spilte nok mindre rolle, og brud og brudgom tilhørte nesten alltid samme sosiale lag. Ifølge loven var det forbudt å ligge sammen før man var viet i kirken. De som var forlovet hadde likevel vondt for å vente, og det er et faktum at de fleste bruder på denne tiden var gravide. Slik var det også for Agnete og Marcus.

Dette var en fin tid for Agnete og Marcus. De var medlem av Det forenede dramatiske Selskab, og figurerte på rollelister, og var aktive i teaterlivet i byen. Selskapet spilte forestillinger i J.F. Lohrmanns gård i Prinsens gate, hvor en ny teaterbygning ble reist i 1816. I 1819 ble også deres andre datter Mathilde Hermanna (1819-1907) født i Vår Frue kirkegate.

Lysholm-akevitt

I 1818 traff Marcus en annen Trondheimsmann, Jørgen Bernhoft Lysholm, i Hamburg under en av sine årlige innkjøpsturer til sin krambod. Lysholm skrev begeistret hjem at Marcus åpnet hans øyne for en ny side av byens næringsliv: "det er uhyre Avance denne Handel bringer, og jeg vil med Tiden se om jeg ogsaa kunde være saa heldig at høste Fordel deraf."

Lysholms handel med klippfisk i Rio de Janeiro, ga ham muskler. Men han hadde større planer: Lysholm ville starte opp produksjon av akevitt. Gjennom å gå i kompaniskap med Marcus fikk han forbindelser og handelskunnskap.

Marcus var ingen stor pioner, ingen forretningsmann som med dristige planer og med stort vågemot brøt nye veier. Han var en enkel representant for krambodhandlerne, en ny klasse i byen. Likevel ble Marcus med på planene til sin venn, og lånte Lysholm penger til å starte opp produksjonen. Lånet ga Lysholm mulighet til å kjøpe et pistorisk apparat, som var et nytt destillasjonsapparat som var konstruert av J.H. Pistorius i 1817. Lysholms handel med klippfisk og produksjon av akevitt, var opphavet til Lysholms linje-akevitt.

Allerede i 1819 kjøpte Hans Hermann eiendommen Byhaven i sentrum av Trondheim. Eiendommen ble i 1820 solgt til Jørgen B. Lysholm som etablerte destilleri og brenneri der. Dette salget ga Hans Hermann nok kapital til å kjøpe Værnes Hovedgård av rittmester Einar Schavland Gram.

Lysholm-figuren skåret av Lauvlo

Samtidig ble krigen fra 1807 til 1814, med blokade og uår, etterfulgt av økonomis krise. I oktober 1819 kom kreditorene til den unge familien og Marcus gikk konkurs som kjøpmann i Trondhjem som følge av de store lånene til Lysholm sin etablering.

Familien reiste til Levanger, og Marcus startet opp på nytt som kjøpmann. Her fikk Agnete og Marcus sin tredje datter, Anna Lovise (1821-1868). Bare 14 dager etter dåpen til Anna Lovise, døde Marcus 12.november 1821. Han var bare 28 år gammel.

Alene i 55 år

Det ble en vanskelig tid for Agnete med tre små barn 0-4 år etter at mannen døde i 1821. Men hun må ha vært en kvinne med mye pågangsmot, for hun etablerte seg som krambodhandler på Bakklandet. Som enke etter Marcus med borgerbrev, fikk Agnete overta hans privilegier. Med handelsborgerskap kunne Agnete drive «direkte handel». Handelsfrihet betyr inn- og utførsel av alle tillatte kjøpmannsvarer innenlands og utenlands. Det er rimelig å tro at Agnete i starten fikk hjelp fra Marcus sin bror Hans Herman på Værnes Hovedgård. Utover i 1820-årene bedret konjunkturene seg, og det ser ut til at Agnete klarte seg bra.

Hun fikk en stor forsørgelsesbyrde resten av livet med to sykelige døtre som bodde hjemme. I tillegg tok hun seg av Kassi, sin gamle mor som bodde sammen med familien. Agnete hadde tjenestepike i huset.

Det var nok en stor glede for Agnete når den eldste datteren Caroline ble gift med kaptein Carl Baumann i 1844 og fikk 5 barn med ham.

Dødsannonse for Kassi

I 1850 flyttet Agnete med døtrene Mathilde og Anna Lovise og sin gamle mor Karen Løkke på 88 år fra husvære hos Konsul Lorck i Ladalen til Prinsens gate 9 i midtbyen i Vår Frue sokn.  Kassi døde 30. november samme år.  

Agnete kjøpte Prinsens gate 9 i 1854 og drev småhandel i Trondheim fram til 1865. Datteren Anna Lovise led av benskjørhet og infeksjon i bekkenet, og døde av sykdommen i 1868. Agnete døde i 1869 av hjerneslag 77 år gammel.

Familien ser ut til å ha hatt god økonomi, for den ugifte datteren Mathilde Hermanna flytter til Repslagerveiten 6 i Midt-byen og levde av sine midler livet ut. Hun døde 88 år gammel i 1907.

PS: Det er kilder til all informasjon.