Herrnhuteren Jan Theodor Kielland
 |
| Jan Theodor Kielland |
Jan Theodor Kielland var fetter til min tipp-oldefar og banksjef i Trondhjem Gabriel Kirsebom Kielland (1805-82).
Faren til Jan Theodor var baker i Stavanger når han ble født. Foreldrene var Anna Dorothea Kruse (1771-1847) og Jan Kielland (1769-1813).
Birgitte
Bare tre år tidligere var faren kjøpmann og skipsreder, men gikk konkurs. For å finne årsaken, må vi ta med historien om Jans mor Birgitte, som har blitt husket som kvinnen ”med den mest solide falitten noen sinne”
Jans mor var Birgitte Nyrop Petersen Kielland (1737-99). Hun hadde vært gift med Gabriel Kirsebom Jansen Kielland (1724-80).
Handelskvinnen
Birgitte var nok en kvinne man la merke til i gatene i Stavanger og det var kanskje hennes mål å bli lagt merke til. Hun brukte flotte fargerike klær fra kledeskammeret sitt. Fløyelskåpen hennes hadde for eksempel en verdi på 10 riksdaler.
Birgittes krambod i kjøpmannsgården hadde en fin plassering midt i byen. Innbyggerne i Stavanger kjente til hennes krambod. Kramboden hennes hadde vinduer, den var plassert i første etasje, var innredet med disk og kjøpmannsgården var malt. Birgittes hovedkrambod var innredet på samme måte som de britiske butikkene. Kramboden hadde hyller, reoler og bokser og det var skuffer og skrin som inneholdt penger.
Matvarer og det franske saltet som Birgitte importerte ble lagret i sjøbodene, naust, kramboden ved bryggen og sjøhuset. I denne kramboden har kundene kommet inn for å kjøpe varer i større mengder som ble veid i vekten. Varene kunne være sukker eller sirup. I kramboden ved bryggen var det også tekstiler, og mye av andre varer.
Sønnen Jan kjøpte seg to egne skip, som også Birgitte var medeier i. Det første skipet var skonnerten ”Bergitha Dorthea” på 11,5 kommerselester. ”Bergitha Dorthea” seilte september 1794 til Barcelona med klippfisk til en verdi av 620 rdl og 10 tønner opplagshvete til en verdi av 257 rdl. Da skonnerten kom til Spanskesjøen ble skonnerten tatt av en fransk korvett og lasten ble fratatt Jan. Skonnerten ble returnert året etter og Jan søkte om å få godtgjørelse av den franske regjeringen. Jan skal ha fått tilkjent en erstatning, men fikk den aldri. Det andre skipet var barken ”Hanna” på 88 kommerselester som Jan kjøpte i oktober 1797 for 6 000 rdl. Jan hadde noen år tidligere giftet seg med Anna Dorothea Kruse.
Anna Dorothea Kruse
 |
| Anna Sophia Preus |
Herrnhuterne
Herrnhuterne ble også kalt Brødremenigheten. Det var et pietistisk og kristent samfunn som oppsto i 1727 i Herrnhut i Sachsen. Mystikkens fromhet preget herrnhuterne. Jesus Kristus, hans blod, sår og lidelse sto sentralt i troen. De mente at kristendommen var en personlig sak, og at man derfor må oppleve en personlig vekkelse og samtidig gjøre bot for sitt syndige liv. Denne omvendelsen skulle føre til at man levde et hellig liv. Herrnhuternes pietisme sto i motsetning til den kollektive tanken som sto sterkt i kristendommen. De var organiserte i små, tette grupper med streng indre kontroll. I forsamlingen avviste de alle kirkelige tradisjoner for seremonier, presteklær og lignende, og i privatlivet alle former for fornøyelser som dans, rusmidler, teater og kortspill. Når herrnhuterne var usikre på Guds vilje i større eller mindre forhold, pleide de faktisk å kaste lodd om hva som var rett.
Jan og Anna Dorothea Anna Dorothea Kruse
Jan Kielland (1769-1813) hadde giftet seg 6. juni 1794 med Anna Dorothea Kruse (1771-1847).
Barna kom i rask rekkefølge:
- Gabriel ble født høsten 1794, men døde bare et halvt år gammel.
- Gabriel Kirsebom Kielland ble født i 1796, og ble 58 år gammel.
- Johanne Anna Sophie Dorothea Kielland ble født i 1797 og ble 73 år gammel.
- Caspar Kruse Kielland ble født i 1799 og ble 53 år gammel.
Fortuna forliser
Jan brukte også sjaluppen Fortuna til å frakte sine varer. Fortuna var på 14 kommerselester og var i Birgittes og svogeren Jacobs eie. Fortuna var en seilskute med lasteevne på 30 tonn. Fortuna forliste i 1797 med skipperen Balthazar Brock. Det kan ha vært en storm eller en kapring som ingen har kjennskap til. Det er heller ingen dokumenter som forteller om skipet var forsikret. Skipet hadde fått en ny rute til London og det siste året var det Jans varer som ble fraktet med Fortuna. Birgitte hadde trukket seg mer ut av handelsbedriften og gitt ansvaret til Jan. Hvorfor hun trakk seg unna blir spekulering, men hun hadde en sønn som nå var en etablert kjøpmann. En annen teori var at Birgitte var syk, for hun skrev ikke sine brev selv lenger, og underskriften viser at hun ristet mye på hånden og blekket var mørkt og kladdete.
Birgitte Nyrop Petersen Kielland dørJan Theodors aner
7. januar 1799 fikk byfogden en beskjed om at Birgitte var avgått med døden. Dødsboet ble forseglet for å avholde en lovlig opptegning for senere å avholde skifte. Den totale inntekten av tidenes største auksjon i Stavanger ble tilslutt over 10 000 rdl som var nesten nok til å nedbetale gjelden. Verdiene i boet var naturligvis langt høyere. Auksjonen ga folk i Stavanger anledning til å kjøpe eiendommer og innbo på billigsalg.
I tiden før Fortuna forliste kan man ikke se noen spesielle tegn til nedgang. Utover på 1790-tallet har nok Birgitte opplevd flere tap. Etter hennes brev til en av kreditorene har disse tapene skjedd over flere års tid. Birgitte hadde innsett et par år før hun døde, at hun skyldte flere kreditorer og var forberedt på å tilbakebetale litt etter litt. Hun mente at eiendommene hennes ville hjelpe henne på veien ved å pantsette flere av dem.
Hun fortsatte sin handelsvirksomhet, men med varsomhet. Hun eide selv ingen skip, slik at ved kapring eller forlis ville hun ikke få det største tapet. Hun brukte isteden skipspartene sine i sønnen Jans skip. Det som ble nederlaget for Birgitte var at hun døde før hun hadde arbeidet og tjent tilbake det hun hadde tapt etter forliset. Hun hadde ingen forsikring hvis ting skulle gå galt.
Jan Kielland opplevde samme ulykke ved at han fikk en falitt på 11 000 rdl. Det var mer enn moren.
Det at ingen av historikerne har tatt for seg den store falitten til Jan Kielland på 11 000 rdl, har nok med at han fikk en ny sjanse til å starte på nytt. Birgitte har skrevet seg inn i historien med et enormt konkursbo og storslåtte auksjoner. Det at Birgitte har blitt husket som kvinnen ”med den mest solide falitten noen sinne” viser at hun var en av de mest markerte i Stavanger. Dessverre har hun bare blitt husket for sitt nederlag.
Bakeren som ble postmesterAnna Dorothea og Jan Kielland
Jan Kielland ga seg med handelsvirksomhet etter konkursen i 1800, og klarte å livberge seg ved å bli baker i byen.
Ved folketellingen i 1801 bodde familien i Urgata 290, på Holmen rett nedenfor Stavanger Domkirke. Det var Anna Dorothea og Jan med de tre barna Gabriel, Johanne og Caspar. I huset bodde også Jans yngre bror Lars Smith Kielland (1778-1810). Han var styrmann på et skip i Middelhavet når folketellinga fant sted. Familien hadde også 7 tjenestefolk i huset, så familien må ha greid seg meget godt gjennom konkursen.
Et par hus bortenfor i gata bodde Jans søster Frøchen med mann og familie og Jans ugifte søster Birgitte Elene. Like ovenfor i Kongsgårdsgata bodde Anna Dorotheas søster Anna Sofie Albertine med sin ektemann og byfogd Oluf Andres Löwold og deres 9 barn. I Østre Bredevangsgata bodde Anna Dorotheas søster Else Sophie med sin ektemann og skipskaptein Didrik Smith og deres datter.
I årene som fulgte kom det flere barn:
- Bendik Nyrop ble født i 1801, men ble bare 11 år gammel.
- Jan Theodor Kielland ble født i 1803, og ble 41 år gammel.
- Birgitte Nyrop ble født i 1806, men døde året etter.
- Lauritz Christian Kielland ble født i 1808, og ble 53 år gammel.
- Johan Albertus ble født i 1810, men ble bare 16 år gammel.
- Jan ble født i 1813, men døde året etter.
Med så betydningsfull slekt på begge sider, ble Jan snart branninspektør i Stavanger, og etter det måler og veier i byen. Måler og veier var en godt betalt tjenestemann i byene. Han ble ansatt for å påse at det ble brukt riktig mål og vekt i vareomsetningen. Kontrollen ble helst foretatt når varene passerte veierhuset på vei inn i byen eller fra sjøen. Måler og veier ble ansatt av magistraten og ble lønnet med en nærmere fastsatt sum pr. målt tønne eller veiet skippund.
Jans bror var sogneprest Morten Kielland, som var gift med Anna de Rytter Kielland. Mortens svigerfar var postmester Jacob Henrichsen de Rytter. I 1807 døde postmester de Rytter, og Jan Kielland fikk året etter stillingen som postmester i Stavanger. Jan beholdt også handelen med "stemplet papir" og ble en av byens "eligerede mænd" eller byrådsmedlem som vi sier i dag. Trykt, det vil si stemplet papir, skulle brukes til supplikker, kallssedler, tingsvitner, stevninger, oppsettelser, dommer, skjøter, testamenter og andre dokumenter, samt første og siste ark i tingbøkene, og andre offentlige protokoller. Stemplet papir var ofte påtrykt kongens initialer og det årstall papiret ble stemplet.
Arven
Arven fra moren til Anna Dorothea preget hjemmet og familien engasjerte seg i det herrnhutiske samfunn i Stavanger.
Arven fra moren til Jan og hans slekt ga økonomisk sikkerhet til familien. Men han ble svært opptatt både med egne forretninger og som byrådsmedlem. Det ble moren som sammen med tjenerstaben oppdro barna.
- Gabriel Kirsebom Kielland (1796-1854) ble seinere prest i Lyngdal, landets sørligste kommune.
- Caspar Kruse Kielland (1799-1852) ble seinere postmester i Stavanger etter moren og stortingsmann.
- Jan Theodor Kielland (1803-44) ble seinere prest i sogneprest i Hå på Jæren.
- Lauritz Kielland (1808-61) ble seinere boktrykker i Stavanger og ga ut et bredt utvalg religiøs litteratur som Luthers skrifter, huspostiller, salmebøker og lærebøker i religion, samt misjonsskrifter og Stavanger Addresseavis.
- Johanne Anna Sophie Dorothea Kielland (1797-1870) som bodde i barndomshjemmet i Urgata ugift hele livet.
Alle ble ivrige herrnhutere og brukte mye tid på å misjonere for brødremenigheten.
Jan Kielland dørBrattegaten nr. 339
Det ble en pietistisk barndom med et trygt samvær i det herrnhutiske samfunn i Stavanger for Jan Theodor Kielland.
Den eldste broren Gabriel var 14 år i 1810 og ble sendt til Herulfsholm skole i Danmark, hvor han fikk friplass. Seinere tok han eksamen artium i 1816 i København.
Men det ble en vanskelig tid. Familien ble rammet av flere dødsfall i tiden som kom:
- Birgitte Nyrop som ble født i 1806, døde året etter.
- Bendik Nyrop Kielland som ble født i 1801, døde i 1812.
- Men så døde faren like før jul i 1813. Da var Jan Theodor bare 10 år gammel.
- Året etter døde også den yngste sønnen Jan som ble født i 1813.
Moren Anna Dorothea fikk kongelig tillatelse til å overta som postmester etter Jan. Hun skulle styre embetet på fullmakt fra sin sønn Casper Kruse Kielland som nå var 17 år og ble postfullmektig. I 1815 kjøpte moren hus i Brattegaten nr. 339 og et sjøhus på Jorenholmen nr. 278. Hun fikk også skjøte på halvdelen av et jordstykke på Egenæsmarken i 1823, som etter hennes død ble kommunens kirkegård.
Johan Michael KruseJohan Michael Kruse
Etter farens død i 1813 ble Jan Theodor sendt til sin mors bror Johan Michael Kruse (1762-1836) på Kongsberg. Han var schichtmester og kasserer ved sølvverkene.
Johan kom til Kongsberg som 16-åring i 1776, og ble lærling ved Kongsberg Sølvverk fire år seinere. Han ble opptatt ved Bergseminaret og fulgte forelesninger om «Smeltningen i det store». Der lærte han fag som regnskap, proberinger som var en undersøkelsesmetode av malmer og legeringer med hensyn på deres innhold av sølv, markscheiding som var oppmåling og tegning av kart og profiler over gruveanlegget og malmforekomstene, gruvedrift, kruttmaling og naturligvis tysk, for det var tyske fagfolk som stort sett var hentet inn for gruvedrift i Norge. I studietiden fram til eksamen i 1788 hadde han arbeid med forskjellige embetsforretninger ved Sølvverket. Etter noen år på Færøyene og i Tyskland på en mineralogisk reise, fikk han fast arbeid som hyttemester på Kongsberg i 1792, og som schichtmester i 1796. Fra 1924 ble han myntmester ved Den Kongelige Mynt i byen.
Ved siden av sitt embete drev Johan Kruse også utleie av en rekke eiendommer og en slags bank- og utlånsvirksomhet som gjorde ham svært upopulær i den fattige Bergstaden. I en periode var Johan Kruse en av Kongsbergs rikeste menn.
Kongsberg
Johan Michael Kruse var ugift og tante Pauline Kruse bodde også i huset på Kongsberg. Jan Theodor var bare 10 år og ble sysselsatt med kontorforretninger hos onkelen.
Årene i schichtmesterens hus ble uendelig grå og gledesløse. Kruse har blitt beskrevet som nærmest en skurketype fra en Dickens-fortelling. Kruse var ikke skikket til å oppdra barn.
Da den seinere billedhuggeren Julius Middelthun var pleiesønn i huset noen år seinere ble det sagt at den foreldreløse gutten ville være godt berget når han kom til en slik riking. Men for Julius var det fem år uten mange lysstreif. Tak over hodet og daglig brød fikk han nok, men ikke omsorg og forståelse. Den rike mannens pleiesønn fikk usle klær og måtte traske rundt på Kruses mange løkker i all slags vær for å kreve inn leie og kontrollere arbeidsfolkene.
I 1817 reiste Jan Theodors bror Gabriel Kirsebom Kielland til Kristiania for å begynne på studiene. Han reiste sammen med sin mor og de besøkte Jan Theodor i schichtmester Kruses hus på Kongsberg. Gabriel besøkte også Jan Theodor i jula 1817 og i jula 1818. Gabriel begynte det teologiske studium i 1818, samtidig som han også gikk på det filologiske seminarium og fulgte forelesninger i filosofi, kjemi, engelsk og fransk. For økonomiens skyld ga han samtidig undervisning.
Kristiania
Jan Theodor fikk nok av onkelen og Kongsberg, og reiste i 1821 også til Kristiania for å studere. Gabriel var huslærer i 1821-22 på Bogstad for Grev Wedel-Jarlsbergs to sønner. Da kunne Gabriel hjelpe sin yngre bror Jan Theodor økonomisk.
Jan Theodor begynte på studiet bergvitenskap. Der ble han kjent med geologen Jens Esmark, og bergverkstudenten og Fredrikstad-gutten Niels Otto Tank fra en av de rikeste familier i Norge. Jan Theodor og Otto utviklet et varmt vennskap.
Jens Esmark(1762-1839)Jens Esmark
Jens Esmark var en dansk-norsk geolog som ble Norges første professor i bergvitenskap og den første som påviste istiden.
Esmark var førstebestiger av Snøhetta i august 1801, og ved barometermåling anslo han høyden til omkring 2510 meter, mens dagens kart sier 2286 meter. Han var sammen med Christen Smith førstebestiger av Gaustatoppen i august 1810.
I Kristiania startet Esmark meteorologiske målinger, og fortsatte sin kartlegging av geologien i området rundt. I Forsand ved Lysefjorden ligger en endemorene som sammen med en endemorene i Rauddalen i Skjåk inspirerte ham til å fremsette teorien om at hele Skandinavia hadde vært dekket av is. Påvisningen av istiden i Norge var en stor naturhistorisk oppdagelse som var lite kjent i samtiden. Det krevde mye fantasi å se for seg at landet for noen tusen år siden hadde vært dekket av flere hundre meter tykk is. Oppdagelsen ble presentert i en generell artikkel med tittel «Bidrag til vår jordklodes historie». Artikkelen ble ikke oversatt til fransk eller tysk og Esmark var beskjeden. Sveitsiske Louis Agassiz og norske Theodor Kjerulf fikk mye av æren for oppdagelsen.
Istidens oppdagelse i Skjåk Otto Tanks morene i Rauddalen i Skjåk
Jens Esmark ble sendt ut i 1823 for å undersøke malmforekomster ved Lysefjorden, men gjorde en langt større reise opp hele Vestlandet og over fjellet fra Stryn, opp Kamperhamrane, ned Leirdalen og Rauddalen til Bråtå i Skjåk. Turen gikk videre gjennom bygdene i Skjåk og ned Gudbrandsdalen tilbake til Kristiania.
Esmark hadde med seg to studenter: Niels Otto Tank og Jan Theodor Kielland. Å dra på ein reise med Jens Esmark sommeren 1823, var ein ypperlig måte å lære mer om geologi.
Les mer om reisen og oppdagelsen av istida.
Reisen hadde vart i nesten tre måneder. Og resultatet var uventa og sensasjonelt. Funnet av Otto Tanks morene i Rauddalen i Skjåk var opphavet til oppdagelsen av istiden. I artikkelen fra april 1824, fastslo professor Jens Esmark ved Det Kongelige Fredriks Universitet i Kristiania, at det var uomstøtelige og tilstrekkelige bevis for at Norge tidligere var dekt av enorme isbreer. Det var breer som hadde gravd ut daler og fjorder og nådd helt ned til havet, et hav også trolig dekt av is.
Otto Tank (1800-64)Otto Tank
Otto Tank ble født på Rød herregård ved Halden. Han ble en av de mest eiendommelige skikkelser i norsk misjonshistorie. Otto var den rike arvingen til statsråd Carsten Tank som ville gi sønnen en stor politisk karriere. Moren Catharina Tank, var en from kvinne av herrnhutisk retning.
Etter «Istidens oppdagelse» fortsatte Otto sine studier av mineralogi og kjemi. Både Jan Theodor Kielland og Otto Tank kom i kontakt med herrnhuterne og forstander Holm for brødremenigheten i Kristiania.
Etter et opphold i Herrnhut i Sachsen i påsken 1826, ble evangeliet nå det eneste faste punkt for Otto. Han var alt en bekjennende kristen, men fra nå av ble han helt besatt av det herrnhutiske kristendomssyn.
Tank slo seg ned i herrnhuterbyen Christiansfeld i Slesvig i 1834. Året etter overtok han forretningsledelsen der og ble opptatt i menigheten. Medlemmene av brødremenigheten var inndelt i kor for ledige brødre, ledige søstre, gifte og enker. I Brødrehuset bodde ledige brødre. De var håndverkere som arbeidet hvert sitt verksted, men bodde sammen, hadde sine egne møter og sin egen prest. De fikk undervisning i alminnelige skolefag med vekt på kristendomskunnskap, og en egen skole for misjonærer.
Etter noen år bestemte menighetsledelsen at Otto skulle gifte seg. Da han hadde gitt sitt samtykke, trakk menighetsledelsen ved loddtrekning ut Marianne Dorothea Frühauf (1804–44) til hans brud. Tank fortsatte arbeidet i Christiansfeld helt til 1841, da menigheten sendte dem til Surinam i Vestindia for å misjonere blant Syd-Amerikas slaver.
Otto giftet seg for annen gang i Nederland 1849. Bruden var den grunnrike arvingen Caroline van der Meulen (1803–91), og deres vei gikk til USA etter et lengre opphold på Rød. Ved sitt nye ekteskap hadde Otto fått adgang til betydelige økonomiske midler. Da en gruppe nødstedte danske og norske immigranter bad om hjelp, kjøpte Caroline og Otto sommeren 1850 mer enn 3000 dekar godt jordbruksland på vestsiden av Fox River i Wisconsin og innbød immigrantene til å danne en koloni etter herrnhutisk mønster. 42 voksne med deres familier slo seg ned i kolonien. Kolonien fikk navnet Ephraim, og Otto Tank var den selvskrevne leder. Deltakerne fikk sine jordlotter på 40 dekar, som de begynte å dyrke.
Tanks drøm om å skape et virkelig Jesu rike greide ikke å begeistre kolonien. Han ønsket å drive kolonien etter de oldkirkelige prinsippene med felleseie, men kolonistene ønsket skjøte på hver sin lott for å bygge sine egne gårder. Det endte med at de fleste reiste til et annet sted, mens Tank ble boende i Green Bay til sin død 1864.
Kristiania Brødremenighet og teologistudier
Gabriel hadde sluttet seg til Kristiania Brødremenighet. Nå fant også Jan Theodor ut at geologi likevel ikke var hans kall. Han ble tatt opp i Kristiania Brødremenighet i desember 1823, og flytta inn hos predikanten Niels Johannes Holm.
Herrnhuterne hadde en renessanse i 1820, og som fikk betydning for misjonsbevegelsen i Norge. Noe av det som utløste dette var at herrnhuteren Niels Johannes Holm kom til Kristiania i 1821 og var her til 1835. Dette førte til en sterk vitalisering av virksomheten. Det ble etter hvert ganske folksomt i «Salen» i 2. etasje i Nedre Slottsgate 15, og folk måtte også stå på gangen. Det var mest folk fra det lavere borgerskap, men virksomheten tiltrakk seg også nysgjerrige fra andre samfunnslag. Også fra de akademiske miljøene, herunder teologiske studenter, som han hadde et godt forhold til og flere av disse ble opptatt i menigheten. Omfanget ble snart slik at Holm ble rapportert inn til biskop Frederik Julius Bech da dette var i strid med Konventikkelplakaten. Biskopen skulle vurdere saken, men Holm søkte svenskekongen om tillatelse. Han fikk i februar 1822 kongens godkjennelse til å ha åpne møter i Kristiania, til tross for at et samlet presteskap gikk imot dette. Holms støtte hos svenskekongen gjorde at han kom i konflikt med de fremste menn som var imot unionen. Høsten 1823 nådde aktiviteten i Nedre Slottsgate et høydepunkt, da det kunne være opptil 180 til stede på møtene, i en sal som bare hadde kapasitet på 70. Holm kom også i kontakt med Hans Nielsen Hauge, som ledet en beslektet kristen retning. Til tross for Hauges skepsis fikk de et godt forhold.
I 1824 ble Holm syk og måtte innstille de offentlige vekkelsesmøter. Da tok Gabriel over og holdt private vekkelsesmøter med opplesning av brev og etterretninger fra Herrnhut. Som Holm hadde gjort holdt brødrene Jan Theodor, Gabriel og Caspar vekkelsesmøter resten av livet.
Jan Theodor tok artium i 1824 og begynte å studere teologi. For å kunne fortsette sine studier måtte han gi privatundervisning. Først i 1829 kunne han ta embetseksamen. Jan Theodor fikk karakteren Laudabilis.
Brødremenigheten i StavangerGabriel Kirsebom Kielland
Rundt midten av 1820-åra oppsto det også et herrnhutisk miljø i Stavanger. Det var fire unge menn som sto bak dette: Jurist Søren Schiøtz, kjøpmann S.E. Svendsen og brødrene Gabriel Kirsebom Kielland og Caspar Kruse Kielland. Gabriel ble sokneprest til Finnøy og var gift med Gustava Kielland, grunnlegger av den første kvinnemisjonsforeninga. Caspar Kielland var postfullmektig i Stavanger.
Jan Theodors bror, Gabriel Kirsebom Kielland var selve navet i etableringen av en brødremenighet med sentrum i Stavanger. Hans kone Gustava hadde bakgrunn i herrnhuterkretsen i Drammen. Sammen med studiekamerat og fogd Søren Daniel Schiøtz la han strategien for en såkalt ”Brødresocietet” i byen, der de anbefalte ressursrike mennesker med røtter i landets eldste brødresamfunn i Drammens-området, å slutte seg til den nye menigheten. Selv om Gabriel satt langt unna på prestegården på Finnøy sammen med kona Gustava, var han sterkt involvert i brødrevennenes virksomhet i Stavanger og trakk i trådene da landets første misjonsforening ble etablert i Stavanger i 1826, og da det første misjonsselskapet ble opprettet i 1842.
Men det var ikke bare eldstegutten som var blitt påvirket av postmesteren og postmesterinnens religiøse anskuelser. Også hans yngre brødre sympatiserte med denne bevegelsen. Caspar Kruse Kielland, som altså overtok morens posttjenester, var engasjert både ved opprettelsen av misjonsforeningen og i brødrevennenes utadrettede virksomhet, ikke minst på undervisningsfronten.
En slektning av brødrene Jan Theodor, Gabriel og Caspar var forfatteren Alexander L. Kielland. I sin berømte roman «Skipper Worse» fra 1882 tar han oss med til Stavanger rundt 1840. Vi føres inn i et husfellesskap bestående av både haugianere og herrnhutere, der herrnhuterne var dominert av madam Torvestad.
ØyerJan Theodor Kielland og Birgitte Helene Dahl
Jan Theodor ble utnevnt til personell kapellan i Øyer i Gudbrandsdalen 10. juli 1830. Som vikarprest startet han straks opp med private vekkelser som den gode herrnhuter han var. Han ble en god leder for bevegelsen i Øyer. Ettermælet hans var at Jan Theodor var «en hjertefrom og helt gjennom ydmyk mann av det herrnhutiske slaget.»
Mens Jan Theodor bodde på Enkesetet Kramperud under prestegården i Øyer giftet han seg 23.jul 1832 i Domkirken i Trondhjem med Birgitte Helene Dahl (1811-89). Hun var datter av høker i Trondhjem Ole Halvorsen Dahl (1780-1864) fra Røros og Marit Eriksdatter (1775-1856) fra husmannsplassen Ustflotten like ved Leinstrand kirke i Melhus prestegjeld.
Sønnen Jan Olaus Kielland ble født 9.jun 1833 i Øyer.
Ole Halvorsen Dahl og Marit Eriksdatter
Ole var sønn til Halvor Olsen Herdal og Beritte Johannesdatter. Ole var uekte født i 1780. Faren var smelter ved Røros hytte og døde i 1783. Ole slo seg ned på Leinstrand i Melhus. Her traff han Marit Eriksdatter som var datter til Eric Oustes på Ustflotten. Hun var døpt Marthe. En moderne skriveform for far og datter er Erik Ust og Marit. Ole og Marit flyttet til Trondhjem og fikk fire barn. Birgitte ble født 13.juli 1811 og døpt i Vår Frue kirke.
Ole Halvorsen Dahl var etablert som høker med egen krambod i Trondhjem. I 1815 hadde han arbeidet opp nok kapital til å kjøpe Schreiner-gården i Olav Tryggvasons gate 30. Seinere kjøpte han også i 1830 Trolløkka, en seter under Trollen i Tømmerdalen.
Ole var haugianer, og sammen med en rekke framtredende folk i byen holdt de møter hver måned i Ottesen-salen og Lorentz-salen. Den første salen tilhørte farger Ottesen og lå rett ovenfor Trondhjem Sparebank på hjørnet av Søndre og Kongens Gate og ved siden av byens rådhus. Utenom de åpne møter var det private møter for de mest interesserte hos Ole Halvorsen Dahl, Ottesen og Begtrup. Det var både haugianere og herrnhutere med i selskapet, og det var en viss spenning mellom de to pietistiske retningene. I 1836 er det referert til tre slike møter der både Jan Theodor Kielland og Ole Halvorsen Dahl var tilstede. I 1839 er det referert at «Man respekterte dog hverandre og samarbeidet til fremme av kristenliv og misjonssak, men det var opprinnelig ingen liten forskjell i syn hos herrnhuter og haugianere i vårt land.»
Marit Eriksdatter Dahl døde 14.nov 1856 og ble begravet ved Domkirken 81 år gammel.
Ole Halvorsen Dahl døde 14.jan 1864 i Dronningen gate, 85 år gammel.
Melhus
I 1834 ble Jan Theodor utnevnt til residerende kapellan i Melhus. En residerende kapellan var en menighetsprest som står umiddelbart under sognepresten og er sogneprestens stedfortreder.
Her fikk de sin andre sønn, August Gottlieb Nathanael Kielland. Han ble født 1.des 1837.
Også her i Trøndelag deltok Jan Theodor aktivt for å spre herrnhutiske tanker. Det var flere i og omkring Trondhjem som ville stifte en Misjonsforening som skulle etter beste evne virke for Guds rikes utbredelse. Det var etter mønster av den foreningen broren Gabriel hadde startet, og som fikk navnet: Forening i Stavanger til Guds Riges Udbredelse blant Hedningerne. Jan Theodor hørte til denne kretsen, og deltok i kretsens mer intime møter og rådslagninger.
HåHå prestegård
29.mars 1838 ble Jan Theodor ordinert til sogneprest i Hå kommune helt sør på Jæren i Rogaland. Tettstedet i Hå er Nærbø der Nærbø gamle kirke fra 1834 lå. Den gamle kirken var en langkirke med 330 sitteplasser.
Prestegården på Hå lå langs hovedferdselsåren mellom Stavanger og Sørlandet, og videre til Danmark. Sjøveien og den gamle Kongeveien gjorde stedet sentralt. Gården var klokt og herskapelig bygd med en vakker og ruvende hovedbygning vendt mot det åpne havet i vest. Den ga ly for en parklignende hage med store trær og mange bærbusker omkring jordbærbed og blomster-rabatter. De store uthusene skjermet mot den harde nordavinden. Jan Theodor og Birgitte ominnredet hovedbygningen etter sine behov, men det omfattende vedlikeholdsarbeidet var tyngende. Reglene påla presten å vedlikeholde gården, men Jan Theodors økonomi strakk langt fra til dette.
Den store hagen krevde mye fra hele familien, men ga også stort utbytte av bær, blomster og grønnsaker. Gårdsarbeidet med flere hester og mange kyr var omfattende. Det var tarekjøring, møkkjøring og høykjøring, og mye folk deltok i slått og skur, tresking og tarebrenning, dyrestell og gjetning.
Jan Theodor arbeidet ivrig for å få en jordmor til Hå. Det lyktes han ikke med. Derimot vant hans andre kampsak fram. Det ble opprettet et bibliotek, som riktig nok var svært lite fra starten. Den tredje og viktigste kampsaken hans var utvikling i jordbruket, som ble drevet på svært gammeldags måte i Hå. Jan Theodor ble formann i Hå Sogneselskap. Selv var Jan Theodor en energisk og dyktig gårdbruker på Hå prestegård.
Anna Dorothea Kielland ble født 7.sep 1840 på Hå, og døde ugift 22 år gammel i Stavanger.
Paul Gabriel Theodor Kielland ble født 20.mai 1843 på Hå.
Under en skriftetale i Nærbø kirke ble han på slutten av 1840 rammet av sykdom som lammet hans virksomhet i årene som fulgte. Han fikk flere personlige kapellaner til å hjelpe seg med arbeidet: Jonas Wessel Crøger, Thorstein Rolfsen Andvord fra Lom og Christian Selmer.
Likevel viste han sig som en meget skarpsindig og viljekraftig mann. Menigheten ga Jan Theodor dette skussmålet: «"Elskelig var hans personlighet, kjærlig overbærende, mild, tålmodig, selvfornektende og ydmyk". Han utga en «Bibelhistorie for Børn & Ældre», "Kort Fremstilling af missionssagen" og en oversettelse av "Skovstjernen eller en svensk Missionærs Ungdomshistorie". Jan Theodor og Gabriel som nå var sokneprest i Lyngdal kommune i Agder, stiftet Det Norske Misjonsselskap i Stavanger i 1842.
Jan Theodor Kielland døde 1. des 1844, og ble begravet ved Nærbø kirke den 10. desember.
Birgitte KiellandBirgitte Kielland
Birgitte var bare 33 år gammel når Jan Theodor døde. Hun satt igjen med Jan Olaus på 11 år, August på 7 år, Anna Dorothea på 4 år og Paul Theodor på bare et år.
Familien var helt uten midler. Den eneste arven var «skatten etter en from og troende far». Birgitte flyttet til Trondhjem med August og Anna Dorothea. Etter den første opprivende tiden fikk hun hjelp av sogneprest Gabriel Kielland i Lyngdal og hans kone Gustava. Paul Theodor ble igjen hos dem i Lyngdal, og Gustava kalte ham sin 5. sønn.
Jan Olaus vokste opp hos sin onkel boktrykker Lauritz Christian Kielland i Stavanger. Jan Olaus fikk en oppvekst som en sønn i huset og tok eksamen artium i 1852 og teologisk embetseksamen i 1858. Da hans onkel ble alvorlig syk og døde i 1861, reiste Jan Olaus hjem til Stavanger for å hjelpe sin tante under sykdommen og i forretningene etter onkelens død.
I Trondhjem fikk barna gå borger- og realskole. Birgitte hadde sine foreldre i byen, og faren Ole Halvorsen Dahl var en dyktig handelsmann.
Jan Theodors mor Anna Dorothea Kruse Kielland, hadde kjøpt hjørnehuset Brattegaten – Urgata 2, og ominnredet det til postkontor når hun overtok som postmester i Stavanger i 1814. Etter Anna Dorothea Kiellands død i 1847 overtok hennes sønn og fullmektig Casper Kruse Kielland postmesterstillingen og flyttet kontoret til Laugmandsgaten 2. Alt i 1852 døde Caspar og Johanne Kielland arvet broren. Johanne som ble kalt jomfru Hanna, ble boende i huset etter moren i Brattegaten nr.339.
Når Paul Theodor ble 10 år i 1853, flyttet han til farens søster Johanne Kielland (1797-1870) i Stavanger. Johanne var jomfru og hadde tilbudt seg å betale for skolegangen til Paul Theodor, etter at hun arvet broren Casper. Hit kom også de to andre barna, August og Anna Dorothea fra Trondhjem.
Etter at barna reiste fra hjemmet i Trondhjem for å konfirmere seg og gå på skole i Stavanger, ble Birgitte igjen i trønder-byen. Hun bodde i Hospitalsgata 3 i 1865, og i Søndre gate 1 i 1875.
I 1885 var hun pensjonær på Diakonissehusets Gamlehjem i Frimannsgate 22 i Gamle Aker i Kristiania. Birgitte Helene Kielland døde 26.des 1889 på Atrå Prestegård i Tinn i Telemark, der hennes sønn Paul Theodor var sogneprest siden 1882.
Jan Olaus Kielland (1833-98)Jan Olaus Kielland og Anna Aarre
Jan Olaus giftet seg i 1862 med Anna Aarre (1842-1913) og ble samme år ordinert til misjonsprest i Zulu. De var på stasjonen Empangeni ved havet i KwaZulu-Natal, Sør Afrika, ca. 15 mil nord for Durban i 12 år. På grunn av konas helbred vendte de tilbake til Norge og Jan Olaus ble utnevnt til sogneprest i Brønnøy i Nordland.
Jan Olaus døde etter at han var ferdig med gudstjenesten i annekskirka Vik i Brønnøy 27. nov 1898. Han var svært avholdt av folk i Brønnøysund. 1500 mennesker fulgte ham til graven.
August Gottlieb Nathanael Kielland (1837-68)
August Gottlieb ble utdannet som teolog i 1861 og fikk arbeid som lærer ved Stavanger lærde skole. Han giftet seg med Laura Diderikke Kruse (1840-1907) og ble året etter klokker ved Domkirken i Stavanger og inspektør for allmueskolene. Laura ble seinere lærerinne ved Allmueskolen.
Paul Gabriel Theodor Kielland (1843-1911)
 |
| Theodor Kielland |
Elise hadde en stor hjertesak; det var omstreifer-misjon. Alle omstreifere og fattige som kom til prestegården fikk mat. Til gjengjeld måtte de arbeide for å lære seg arbeidets velsignelse.
Kommentarer
Legg inn en kommentar