Savolainen
 |
| Vestfjellbakken på midten av 1900-tallet |
Mathis Andersson Savolainen (1634-95)
Mathis Andersson Savolainen var formelt bosatt i Brunskog ved Arvika i Sverige, men han hadde gård og familie på Vestfjellbakken i Eidskog i Norge. Det er 8 mil mellom Vestfjellbakken og Brunskog over riksgrensa ved Magnor.
 |
| Slektstre |
Mathis navn dukker opp første gang i matrikkelen, der han står som en av brukerne på gården Vestfjell i 1667. På denne tiden var det fire bruk på Vestfjell, og Mathis Andersson står som bruker av Vestfjellbakken.
 |
| Husmannsbruk i Brunskog |
Mathis var gift med Valborg Savolainen eller Safveland som hun ble kalt i Norge. Hun var født i Savolax i Finland.
De fikk tre sønner: Per, Mathis og Erland. Ifølge manntallet av 1700 ble Per født i 1655 i Brunskog.
Finnefan
 |
| Svedjebruk |
Svenskfinnen Mathis Savolainen slektet på farssiden til Savolaxfinnene som kom vandrende til Sverige på slutten av 1500-tallet. Dette utfattige og ille medfarne vandringsfolket slo seg til på skogsviddene mellom Klaraelven og Norge, der de fant beskyttelse hos hertug Karl av Södermanland – den senere Karl IX. Denne humane og foretaksomme herre mente at bråtebrennerne fra Finland nettopp var de rette folk til å ta fatt på det rydningsarbeidet som han hadde planlagt i hertugdømmet sitt. Han ga finnene rett til skattefritt å rydde sine torp og svi av sine rugbråter der inne i villmarka, hvor tusenårig skog skygget for dyp, svart jord, og hvor vindfall og kratt lå så tett at en mann bare med stort strev tok seg fram.
For finnene var dette et kjærkomment tilbud. De hadde lenge nok streifet omkring som andre tatere. De var hjemløse og ble hundset der de kom.
Forfedrene til Mathis slo seg ned i Salungen i Brunskog, men etter hvert som den nye finnekolonien her festet seg, og folketallet økte, søkte mange av de unge ut. De tok det ikke så nøye om den skogen de svidde av, ikke hørte inn under deres høye herre, hertugen. Skog var skog hvor den enn lå, mente finnene. De så bare Vårherre, og knapt nok ham, som sin lovlige øvrighet. Denne selvtekt førte til mye krangel både med myndighetene og befolkningen i grensestrøkene. De svenske bergverkene klagde til kongen over at finnene ødela skogen med bråtebrenninga si, den skogen som de selv trengte til fyringsved ved smeltehytter og masovner. Og bøndene klagde om at nykomlingene gikk dem i næringa enten det nå gjaldt jakt, fiske eller beitemarker.
Det finske innflytterfolket kom snart i farlig miskreditt både hos høy og lav. Ikke sjelden ble det øvd likefram vold mot dem. Det hendte at det røk fra brennende finneplasser inne på liene. Det hendte at folk fant lik i skogen. Og kulehull, eller sår etter kniv, talte sitt dystre språk om voldsom død.
Finnene var et hardt folkeslag, herdet av århundrelang strid for nakne livet. De betalte med samme mynt – og ofte med renter. Som den rettsløse minoritet de var, bar de en gnist av hat og opprørstrang i sinnet, og den motviljen som de møtte hos de nye grunneierne sine, var et pust som fikk denne gnisten til å flamme opp for alvor.
Slik var forholdene når Mathis Savolainen vokste opp. Han levde sin ungdom og første manndom hjemme ved Salungen i Brunskog i Värmland, der hans far hadde ryddet et torp.
Mathis ble med årene en stor og sprek kar. Og jentene sa aldri nei når Mathis bød dem opp til dans, og guttene holdt seg gjerne til venns med ham, for han gikk for å være en farlig slåsskar, sterk og illsint. Mer enn en gang kom han hjem fra markedet i Arvika, etter stygge basketak med svensken.
Selv kjente Mathis seg som svenske så god som noen. Mor hans var svensk, og slekta på farssiden hadde svart skatteskyld til kronen i to slektsledd. Og selv hadde han eksersert unggutt under generalløytnant grev von Essen i Värmländska Regimentet. Så ingen skulle komme og si at Mathis hadde lurt seg unna borgerpliktene sine. Likevel fikk han til overmål merke hatet og mistilliten. Navnet finne var og ble et skjellsord i munnen på svenskene.
 |
| Skog i Salungen |
Disse stadige rivningene skapte uro i finnesamfunnet. Mange av de yngre søkte bort over grensen. De hadde hørt en fugl synge om landet under solefallet: milevide skoger der asken i svedjen drev tre års avling av jorda, der elgen urørt gikk sine spor over myrene, og tiuren beitet i flokkvis på furuåsene.
Norge het dette landet. Og folket der skulle være mer fredsomme å bo i grannelag med enn svenskene, som grep både til stål og ild for et godt ord. Mang en urolig pojke pakket skreppa og satte nye bunner i neverskoene. Så ba han sin kone eller festemø om følge.
En dag den sommeren Mathis fylte 30 år, tok han sin far til side og sa: «I morgen knallar jag över gränsen, far – te Norje.» De knappe ordene var tunge av bestemt vilje. Gubben ga sønnen medhold, gamle Anders Jurmoinen Savolainen. Her i Värmland var det ikke værende sted for ungt folk lenger. Nei så satan! Svensken lå etter en seint og tidlig, verre enn vargen. Rent ille var det blitt etter at det kongelige patentet om finner var kommet i stand på riksdagen i 1636. Etter ordlyden i dette strenge skriptet ble ikke finnene levnet ære og rett for to skilling. Riksjegermesteren og drabantene hans kunne med kongebrev i hånden svi av hus og avling for en stakkars finnefan, hvis de fant at torpet hans var til skade for bergbrukene.
Nei, Anders satte seg så visst ikke i mot da sønnen klonket frampå om planene sine. Mathis var voksen kar nå, han var gift og hadde sønnen Per med kona Valborg. Han fikk på Gu’ss makt gjøre som han ville i dette. Og selv om det bare var halvt så gromt som ryktet sa der vest i Norge, måtte vel en sprek kar som han Mathis kunne slå seg gjennom på folkevis. Gamle Anders stolpret seg bort til veggen og tok en grov børse ned fra en knagg. «Du måste väl få «Grova», du då Mathis,» sa han. Den som la til skogs, kunne ikke gå børseløs. «Hon feller gött, denna,» mumlet han. «Men höll lågt, Mathis – hon går et korn över». Ja, det sa gubben, enda Mathis hadde håndtert børsa fra han var en neve stor.
Da sola forgylte toppene neste morgen, bød Mathis farvel med sin far og eneste gjenboende søster, hun Karin og veslegutten Per. Det falt ingen tårer, men gubben var litt sid i buksebaken der han sto, og Karin og sønnen Per så ikke glad ut, de heller. For det var nå så sin sak for en utgammel kall etter at kona Britta var død noen år før, og et kvinnfolk med veslesønnen til Mathis, til å bli sittende alene igjen på det tungdrevne torpet.
Mathis lokket med seg Peik, den gamle bjørnhunden, og knallet lystig i vei bortover vollen, med «Grova» i vidjebånd over skulderen, neversekk på ryggen og Valborg ved siden av seg. I sekken bar han øks, fyrtøy og annen nyttig redskap, og mat. Karin hadde sittet oppe halve natta og stekt rugbakkels til ham.
Oppe ved utgårdsgrinda snudde han seg og veivet med lua til de tre som sto igjen og så etter ham. «Höll lågt Mathis!» hauket gubben, enda en gang. Og med disse ordene syngende i ørene dukket Mathis inn i storskogen. Mathis snudde seg en siste gang og huiet nedover. Og den lyse stemmen til Karin klang til svar: «Du måste komma hem nu og då, Mathis!»
Valborg og Mathis gikk over grensen til Norge en kveld i solefallet. Mathis satte seg på en mosegrodd steinvarde og tente pipa. Peik slo med bakstussen ved siden av og så vestover han også, og den myke linjen av fjerne høyder spilte seg i Valborgs øyne. Elver og smale sjøer blinket som sølvsømmer i den blå skogkledningen. Og løvskogen lyste opp inne i liene, som smil i kjerka.
«Nej, vi måste knalla, tös,» sa Mathis og gikk rakt inn solefallet som brant i vest over høydene.
Ved en sjø et par mil inne på norskesida slo Valborg og Mathis seg til under en stor furu nord i en dal 4 km nord for Snesbøl og vest for Matrand. Det lå noen tiurlorter i mosen og det var lunt for nordavinden her innerst i dalen. Nå tok livet til for alvor for de to. Et liv i savn og slit. Men de bar sine dager med tålmodighet, de tidde med det som vondt var og tok hver liten glede med takk – de som så mange innpå skogene.
Stue og ovn
Eldhuset laftet Mathis opp av grov malmfuru. Det var ikke vondt om byggetømmer der på åsen hvor tolvtommerstrær svaiet tett som siv for vinden. Det sang metallisk i trærne når de lange stammene falt over knauser og ujamn mark. Og han hjalp til med stygge illskrik og slag med øksehammeren. Det var som om det brutale i arbeidet temte noe av villskapen i ham. Han arbeidet ikke som andre folk, han sloss i svettedrivende glede. Han hadde kjempekrefter og kjente en primitiv glede ved å bruke dem. Da tømmeret skulle fraktes til tufta, var han selv gamp.
Mathis red på skrevs over tømmerstokken med bila og festet stokk på stokk i veggen på innhuset. Han brukte ikke loddsnor, men lutet seg bare utover og slapp en spyttklyse ned langs veggen. Det var loddsnor god nok for ham. Noen stasstue ble det ikke akkurat, men de tykke tømmerveggene ville komme til å gi fullgodt ly for snø og nordavind.
 |
| Finsk røykovn |
Da den første snøen drysset over skogen, var Mathis og Valborg eiere av hus og røykovn. Men Mathis hadde ennå ikke felt et eneste tre nede på brytningslandet sitt. Hele sommeren og høsten hadde gått med til husbygging og annet arbeid. Om Mathis ikke fôr rundt i skogen med børse denne vinteren, så drev han på med å lage sleiver og trau av seige bjørkerøtter og stammer. Disse grove tingene og skinn av mår og rev solgte han til bøndene nede i bygda, og til våren kjøpte han ku med kalv for skillingene.
Svensk-finne! 
Svenske tropper inn over grensen
Få år etter hadde han et godt torp på Vestfjellbakken med kone, barn, hus, fjøs med husdyr og avling. Men det skulle bli vanskelige tider. Gyldenløvefeiden er navnet på de svensk-norske grensetrefningene under den skånske krigen i perioden 1675–79. Da hadde de svenske soldatene fart ukristelig fram med vold og brann både i Vinger og Eidskog.
Mathis snakket svensk, og det var det som skar bygdefolket i ørene. Svenskene ble uglesett her i grensetraktene. Det spurtes også snart om denne karen som for gardimellom med skikjelken sin og solgte varer, kanskje ikke var kav svensk, men av finsk ætt. Svenskfinne! Det var en blanding av de to verste folkeslagene på Guds grønne jord, mente de norske grensebøndene. De hadde ikke glemt den mannevonde kommandanten ved Eda skanse, major von Seulenburg. Mannen som sendte Värmlandsfinnene over grensen på streiftog med «brännande och plundrande.» Disse finnfarkene hadde tedd seg som villdyr. De rante alt løsøre de kom over, de slo i hjel krøtter og svidde av hus og avling, og de danset hylende med kniven i hånda rundt brennende gårder.
Skulle vel folk glemme slik styggedom? Å nei, røyken fra branntomtene svei ennå i øynene. Sleivmakeren fra Vestfjellbakken måtte ikke tro at han kunne gå som velsett mann her i bygdene, så lenge han var i slekt med røverpakket på andre siden av grensen.
Hornkjølen
Det ble til at Mathis holdt seg til sine svenskfinske naboer på Hornkjølen og på torpene innover på Fjellskogen og i Austmarka. Mathis tilbrakte også store deler av sitt liv i Sverige etter dette. Men Mathis’ sønner ble alle tre boende i Norge, og de og etterkommerne deres kom til å gifte seg inn i mange av de andre finnefamiliene i Eidskog.
Mathis ble begravet i Eidskog 61 år gammel. Han var på reise fra Vestfjell om Hornkjølen der det også bodde finner fra Brunskog, for å besøke sønnen som da arbeidet på husmannsplassen Søndre Grasmo. Han ble syk på Hornkjølen og døde der 23.okt 1695. Kona Valborg døde i Sverige i 1699.
Per Mathisson Savolainen var Mathis’ eldste sønn som ble født i Brunskog, men flyttet sannsynligvis til familien i Eidskog etter 1667.
Per tok seg arbeid på Søndre Grasmo før han giftet seg i 1697 i Eidskog kirke med Marte Pålsdatter Laininen 1678-1758 fra Hornkjølen. Hun var datter av Pål Jöransson Laininen og Kirsten Andersdotter på Hornkjølen en mil nord for Vestfjellbakken. Foreldrene til Marte var finner og kom fra Slobyn i Mangskog ved Arvika. De hadde slektsnavnet Laininen.
Per Savolainen ble neste bruker på Vestfjellbakken.
Per og Marte fikk etter hvert fire barn – Lars, Mathis, Pål og datteren Kirsten, som ble sagt å være ”uden forstand”, og derfor ble satt under brødrenes vergemål. Per og Marte tilbrakte mesteparten av sitt voksne liv her.
Kjerkevegen
Det var 9 km nordover forbi Hornsjøen til Hornsjømoen der folket på Vestfjellbakken hadde nær slekt. Sørover mot Børrud og Snesbøl var det bare 5 km og enda flere skogsfinner.
Nå er det stille på Fjellskogen. Før var det liv og røre her. Folk drev husmannsplasser, var på jakt og fiske og drev svedjebruk. Kvinner og barn var hjemme og drev plassene. Moren hadde ansvaret for å ale opp en stadig voksende ungeflokk, mens faren stelte plassen og høstet fra skogen. Fjellskogen er et skogsområde på 36 000 dekar, som ligger 250-350 moh. Det er 20 km i luftlinje mellom Vestfjellbakken og Kongsvinger.
Det folk sådde rakk ikke til nok fôr. Det var de store utmarksslåttene som gjorde det mulig å fôre dyra. Det var ikke bare gras som ble henta fra skogen, men også løv av rogn, sølvvier og starrgras. Da var det godt å ha en stor ungeflokk å sende på utmarksslåttene rundt om i skogen. Men skogen var også brukt til tjærebrenning, trekullbrenning og neverflikking. En tønne tjære var 116 liter og ble solgt for en daler. En kubikkmeter med tyri ga 60 liter tjære og mye trekull.
Skogen ble også brukt til jakt. Når plasser kunne betale landskylden sin med mårskinn, viser det at viltet spilte stor rolle. Ellers ble det jaktet bever og elg. Men med husdyr fulgte også rovdyr som ulv og bjørn. Det var en stor plage for folk. Folk fisket for matens skyld. Og det var kamp om fangstene, særlig ble finnene uskyldig anklaget for å fiske ut bekker og vann. I dårlige år malte folk opp sik og blanda det med barkemel. Folk plukket bær for tilskudd til maten. Men også for salg.
Kjerkevegen var hovedferdselsåre fra sentrale deler på Fjellskogen til bygda og folk var stadig på vei forbi Vestfjellbakken. Folk kom forbi med varer fra skogen, og med kjøpevarer på vei tilbake fra bygda.
Konflikter
Per var innblandet i flere konflikter med naboene Anne og Lisabet Pålsdatter, Klemet Pålsen, Anders Pedersen og Berte Pedersdatter, men det ser ut til at det var Per som var den fornærmede part i alle sakene. Lisabet og Anne ble i 1699 sammen med søsknene Anders Pedersen og Berte Pedersdatter siktet og dømt for å ha stjålet flere tønner neper fra Per Savolainen. Lisabet innrømmet å ha stjålet ei kvart tønne neper fra ham.
I 1702 fikk Klemet Pålsen og Anders Pedersen bot for å ha skåret rugbråten til Per Savolainen.
Anne Pålsdatter var gift med Henrik Henriksson, kalt ”LuscaHeiken». Han var sønn av Hidrich Simson Huska fra Brunskog. Det var trolig LuscaHeiken som brøt opp Steineia der barnebarnet til Per og Marte ble kone.
Per Savolainen slo seg opp på grunn av at grensa var åpnet for transport av tømmer gjennom Sverige etter den store nordiske krig. Han kunne årlig selge 10 tylfter tømmer fra gården.
Skiftet
Per Savolainen døde på Vestfjellbakken 86 år gammel i 1741.
I skiftet etter Per Savolainen var det 186 riksdaler og 85 riksdaler utestående gjeld. Det var lånt ut penger til andre bruk på grunn av stort tømmersalg. Det var ellers relativt mye jernsaker i boet, som tyder på at Per også var smed.
Enka Marthe Laininen tok av føderåd på 43 riksdaler som besto av 2 kuer, en sau, 2 geiter, brennevinskjele i kopper med hatt og piper, 25 riksdaler som brukeren i Børrud skyldte boet og annet. Datteren Kirsten fikk tilsvarende brorlodd som brødrene fordi hun var uten forstand og ikke kunne klare seg alene. De tre brødrene ble alle oppnevnt som verger og pålagt å ha søsteren i forpleining etter tur.
Kona Marthe Laininen flyttet til Børrud etter at Per døde. Sønnen Lars drev nå Børrud etter å ha giftet seg med Anne Torsdatter Børrud. Marthe Laininen døde her 80 år gammel i 1758.
Les mer om skogsfinnene: De skogfinske bosettingene i Aurskog, Setskog og Eidskog.
Kommentarer
Legg inn en kommentar