Peder Fastesen
 |
| Ved inngangen til Christian Qvintus |
Personer
Peder Jensson 1570 - 1647 Brita Mårtensdotter 1584 - 1625
Faste Pedersen Buntmager 1620 - 1694 Ildri Pedersdatter Bock 1628 - 1728
Peder Fastesen 1661 - 1733 Gunilla Knutsdatter Drake 1652 - 1744
Reinholdt Pedersen Skanke 1689 - 1736 Berit Olsdatter Tronshat 1690 - 1748
Anne Marie Reinholdtsdatter 1724 – 1799 Jon Pedersen Glasmager 1716 – 1783
Peder Jonsen Glasmager 1753 – 1785 Anne Sofie Tarvaldsdatter 1751 – 1838
Tarvald Pedersen Glasmager 1777 – 1851 Olava Jonsdatter Haanes 1778 – 1870
Ole Thorvaldsen Moe 1808 – 1890 Gidsken Marie Wigendahl 1806 – 1882
Theodor Moe 1840 – 1905 Klara Hellan 1865 – 1969
Gidsken Marie Moe 1887 – 1979 Adolph Kielland 1882 – 1957
Ragnar Kielland (Min far) 1921 – 1964 Ellen Liljedahl (Min mor) 1914 – 1996
Bergstaden
 |
| Røros 1718 |
Etter ødeleggelsene under Den store nordiske krig i Røros i 1718, ble hus bygd langs de to hovedgatene Bergmannsgata og Kjerkgata, og langs små tverrgater mot elven og innkjøringsveiene til Bergstaden. Slik ser Røros også ut i våre dager.
Bergstaden Røros hadde i 1700 noe over 1500 innbyggere. I en dansk beskrivelse av Røros-verket fra 1700 heter det at det bodde: mer enn 300 familier med sin egen prest, kirke og skole, som underholdes av Kobberverkets kasse.
I det store europeiske nettverket som Røros var en del av, spilte Trondhjem en viktig rolle. De ledende Trondhjemske handelsfamiliene som eide Kobberverket: Angell, Mølmann, Meinecke og Hornemann. De var det øverste styre for virksomheten, de skaffet kapital som forskudd til den årlige driften og til nye anlegg, og de stod for salg og transport av kobberet til det europeiske markedet. Ved midten av 1700-tallet lå eierinntektene på ca. 30 % av produksjonsverdien. En stor del av den verdien som ble skapt på Røros, ble lagt igjen i Trondhjem, som gevinst for kapital, administrasjon og markedskontakter. 30-35 % av driftskostnadene gikk til de ansatte ved gruver og smelteverk, mens ca. 40 % gikk til bøndene for transport og leveranser.
Røros Bergstad er i dag et UNESCO verdensarvsted. Gruvebyen 600 meter over havet, har i løpet av 340 år smeltet sammen impulser fra Tyskland, Danmark, Sverige og Trondhjem.
Foreldrene
 |
| Skanke familievåpen |
Han giftet seg i 1655 med Ildri Pedersdatter Bock (1628-1728). De bodde antakelig i det kvartalet som nå er Rørosheimkvartalet, hus nr. 40 og 67. Sønnen Peder ble født i 1661 som det fjerde av 7 barn.
Vaskarryss
Peder startet som alle andre barn som vaskarryss. Barna sto i åpne skur og vasket rein kobbermalmen så den skinte. Malmen ble fylt innpå en rist og senere overrisla med vann. Så var det å krafse og dra fram og tilbake over risten til malmen ble rein. Ivrige fingre ble revet opp og ryssen gråt og bannet. Når vaskingen var ferdig, ble gråfjellet fraktet bort i trillebårer. Det var barna som måtte trille de tunge børene.
Hans Melien har i boka «Fra Bergmann og rallar», beskrevet miljøet rundt vaskarryss.
«Det er midnatt i Storbrakken ved Kongens gruve. To niåringer ligger side om side og får ikke sove. Vaskarryss med sår på små fingre etter sin første arbeidsdag ved gruven.
De prøver å trekke den lortete saueskinnsfellen over hodene, men får røyk og støv i nese og munn og mister nesten pusten. Og så klør det så innmari! Snart her, snart der. Overalt. Lus, lus, lus.
-Søv du? Hvisker den ene av guttene.
Stemmen er usikker.
-Nei, je søv itt, je fe itt såvvå. Je klør.
-Ke hete du?
-Je hete Johan. Ka hete du?
-Je å hete Johan. Je hete Johan Moen, men dem kalle mi førr Steffa-Johan. Ke e’ettenavnet ditt?
-De e’Elvebakken, men je vil itt hete det. Je hete Johan Petter Elvebakken og je e’frå Rugeldala.»
Slik møtte Johan Moen og Johan Falkberget hverandre første gangen.
 |
| Stiger og berggesell |
Snart startet Peder sin læretid som berse, og etter 10 år ble han berggesell og fullverdig gruvearbeider som 17-åring i 1678. En berggesell var øverste rang av gruvearbeidere og faglært bergmann, med krav om å ha vært med på sprengning i minst ti år. Det ble brukt krutt til sprenging av ortene som ble drevet parallelt nedover i malmgangen. Ellers så brukte man stort sett fyrsetting til å få ut malm. Det er tydelig at Peder må ha startet med farlig arbeid som sprengning i gruvene som svært ung, og gjort seg bemerket som en sterk og dyktig arbeider.
Norske svensker
Hovedtyngden av svensker på Røros kom fra Jämtland og Härjedalen. Jämtland var sterkt fornorsket gjennom mange år under styre av Danmark-Norge. Ved freden i Brömsebro i 1645 overtok Sverige Jämtland fra Christian 4. I årene etter var det grensefeider. Under krigene i 1657–60 og 1676–79 hilste befolkningen i Jämtland og Härjedalen de norske troppene som befriere.
Røros var stadig utsatt for herjing. Bergstaden ble satt fyr på i 1678 og 1679 av svenske tropper, men innbyggerne bygget opp igjen byen ved hjelp av midler fra Røros Kobberverk.
Det var mange svensker som kom til kobberverket. Selv om svenskene følte seg som norske, holdt de sammen i sin svenske koloni på Røros. Familiefester, barnedåp, giftemål, gravferder og høytider ble feiret innenfor den svenske kolonien. De giftet seg med hverandre og ofte innen familien.
 |
| Slektstre |
I 1681 giftet berggesell Peder Fastesen seg med sin tremenning Gunhild Knutsdatter Drake (1652-1744).
Alle sønnene ble gruvearbeidere, og arbeidet seg opp til gode stillinger i Røros kobberverk. Alle barna ble godt gift og fikk store familier i gode hus i Bergstaden. Et skår i gleden kom da sønnen Faste ble slått i hjel av en stein i Christian Qvintus gruve i 1706.
Gunhild og Peder fikk 5 sønner og en datter:
- Faste Pedersen Skanke (1683-1706) ble berggesell og gift med Karen Hansdatter Kock (1680-1755).
- Knut Pedersen Skanke (1687-1752) ble erts-scheider og gift med Karen Lorentzdatter Biørgum (1688-1756).
- Reinholdt Pedersen Skanke (1689-1736) ble berggesell og gift med Berit Olsdatter Tronshat (1690-1748). De var mine 4 x tipp-oldeforeldre.
- Ildri Pedersen Skanke (1692-1770) ble gift med Jochum Lassesen (1679-1722) og seinere med Lars Mogensen Bager (1677-1745).
- Jens Pedersen Skanke (1695-1772) ble stiger og gift med Gunilla Larsdatter Hiulmager (1695-1769).
- Peder Pedersen Skanke (1697-1751) ble røstvender og gift med Maria Iversdatter Bryhn (1700-85).
 |
| Storwartzfeltet |
Arbeidsdagen i gruven var delt på to økter på 6 og 4 timer, avbrutt av 2 timers middag. Arbeiderne hadde fri lørdag og selvfølgelig søndag som var kirkedag.
Storwartz-feltet var, ved sida av Nordgruvene, et av Røros Kobberverks to hovedgruveområder. Feltet ligger nordøst for bergstaden Røros, og omfattet i alt 9 gruver, deriblant funngruva Gamle Storwartz, som var drevet fra 1645.
Peder er nevnt i manntallet til kobberverket i 1684. Da arbeidet han som bergknekt i Solskinnsgruva øst for Storwartzgruva og like ved Olavsgruva. Olavsgruva er åpen for omvisning i dag. Solskinnsgruva lå 12 km fra Bergstaden i det som ble kalt Storwartzfeltet. Gruva ble drevet med vekslende hell og svarte ikke til forventningene. I 1691 ble den omtalt som ganske dårlig.
 |
| Minneplate på gruva |
I 1694 fant han også Myrgruven som lå like ved. Myrgruven hadde rike forekomster, og etter noen års drift ble begge gruvene forenet med et gjennomslag. På toppen av bakken, der veien går oppover forbi sjakthuset mot Qvintushøgda og Hestekletten og passerer under taubanen, ligger hovedinngangen til Christian Qvintus gruve. På slutten av 1700-tallet begynte utbyttet derimot å bli dårlig, og i 1790 ble driften stanset.
 |
| Skifteprotokollen fra 1694 |
Faren Faste Pedersen døde i 1694. Han eide en gård på Røros Bergplass. Nøyaktig hvor det var er ikke kjent, men i matrikuleringen i 1688 står det at faren Faste Pedersen Buntmaker og Peder Fastesen bodde på Hånes eller Gjøsvika sør for kobberverket.
I skifteprotokollen for Røros bergrett står det: Arvingene er alle enige om at moren skal besitte hele boet, under forutsetning av at det ikke blir forminsket. Hennes eldste sønn Peder Fastesen skal bo i den ene stue, og etter hennes død overta eiendommen mot å betale 100 riksdaler av gjelden til Bergmesteren.
I skiftet etter faren var det jerngryter, kobberkjeler, lysestaker, krusfat og keramikktallerkner, så det var tydelig at Faste hadde gjort det godt. Ellers er det nevnt en gammel skinnfell, laken, to sleder, ridesal, dyne og hodedyne, en pute fylt med hår, to vadmelsskjorter, bjørneskinnslue og to gamle okseskinn.
Huset hadde stue og kammers, kjellerskap, komfyr, bord og benker og en kjeller med sengested. En annen liten stue hadde bord, benker, vinduer og sengested. Det var stall og fehus og et lite hagestykke ved husene. Det var en rødsort hest, fire kyr og en kvige i boet. Øst for Hytteelva var det høyløe og de hadde setervoll i Gjøsvika sør for Håelva. Nord for Aursunden hadde Feste bygslet et engstykke på 1,5 marklag.
Peders mor Ildri fikk rett til å holde seg med dreng med bergknekts lønn. Hun giftet seg igjen i 1698 med Ole Ingebrektsen som var gruvesmed i Solskinnsgruva. Han døde i 1719. Gjelden var like stor som boets verdi, så denne gang ble det ingen arv.
Peder Fastesen var en frisk og livlig kar og var ikke redd for å ta noen snaps og drikke store mengder øl. Han måtte ofte stille i bergretten for sine små synder. I 1697 ble han anklaget av proviantforvalter Strickert for å ha tatt fire lass mose på hans eiendom i Rylien og kjørt mosen hjem. Peder møtte i retten med bulder og tumulter, slo i vinduet og i bordet og knyttet truende never, men han ble dømt for mosen.
Erts-scheider
I 1698 ble Peder ansatt som Erts-scheider i Røros kobberverk fordi han fant Christian Qvintus gruve. En Erts-scheider eller malmskiller på norsk, var en malmekspert og ansvarlig for sortering av malmen etter at den var brakt fram i dagen. Vanligvis var slike stillinger ofte forbeholdt en eldre bergmann som ikke lenger tålte arbeidet i gruva. Her fikk Peder arbeid ute i dagen og slapp unna det farlige og tunge arbeidet nede i gruva. Selv om han var finner, måtte han søke partisipantene om å bli forfremmet til Ertz-scheider. Han avsluttet søknaden med: hvor Gud i Himmelen rikelig skal belønne Dere og hele familien. Søknaden skal ha gjort et dypt inntrykk på eierne.
Men så from har Peder nok ikke vært, for 14. april 1700 ble han ilagt en straffemulkt på 2 riksdaler for drukkenskap under gudstjenesten. Peder hadde sittet sammen med stiger Adam Kock, berggesell Anders Halvorsen Nordfjord og bergknekt Oluf Olsen Røros hjemme hos en av dem under gudstjenesten og hygget seg med hver sin rikelige ølkanne. Ølet hadde vært noe kraftig og de møtte deretter lystige og fulle på mønstringsplassen og ble avslørt.
I manntallet i 1701 for Gauldal fogderi, Røros kobberverks prestegjeld, er Peder ført opp under
Peders mor, Ildri, hadde en nevø, berggesell Nils Olsen Bock, som det ble holdt skifte etter i 1706. Han hadde to barn. Peder var fetter til Nils og nærmeste pårørende, og ble formynder for barna.
Stiger
I 1709 avanserte Peder til understiger ved Christian Qvintus gruve. En stiger var datidens gruveingeniør, og var arbeidsleder i gruven. Betegnelsen stiger ble brukt som generell betegnelse på enhver stiger som var underordnet overstigeren. En stiger kunne ha flere hundre gruvearbeidere som sorterte under seg.
Overstigeren rapporterte til gesvorneren. Overstigeren var den høyest rangerte ved gruva og ledet den daglige virksomheten. Gesvorneren var som bergmesterens stedfortreder og tilsynsfører. Så Peder fikk en betydningsfull rolle som understiger.
Røros var den gang en svart by uten grønne vekster. Tømmerveggene på alle hus var svartbrente av svovelrøyk. Utenfor smeltehytta ble malmen lagt ut i flere lange og brede hauger oppå ved. Veden ble satt fyr på for å brenne ut svovel av malmen. En fyrsetting på en haug brukte 2 måneder for å brenne ut svovel. Svovelrøyken brant dag og natt og drepte all vegetasjon i selve Bergstaden, brente seg inn i tømmerhusene, forurenset vannet, irriterte halsen hos folk og stanken var som kjent råtne egg.
Svovel i fossilt brennstoff og utbrenning fra malm, er en av de viktigste kildene til luftforurensning og sur nedbør. Når svovel brenner, dannes først og fremst svoveldioksid, SO2, som er giftig og har en ubehagelig, stikkende lukt. I fuktig luft, og under påvirkning av ultrafiolett lys, omdannes svoveldioksid til svovelsyre, som også irriterer luftveiene. Særlig svovelsyrepartikler med en størrelse på omkring en tusendels millimeter er skadelige. Likevel var levealderen på Røros lenger enn ellers i landet.
Kald, stabil oppsamling av luft nær bakken om vinteren, kan fange partikler med svovel og sot i luften i lange perioder. Men den stadige vinden på Røros spredte forurenset luft over store områder. Dersom vinden ikke tok med seg svovel-luften utover seinvinteren, brøt temperaturinversjonen om våren ned svovelforbindelsene og den giftige disen forsvant.
 |
| Ne’er Stensgården |
Gjennom et arveskifte i 1713 får vi vite at understiger Peder Fastesen bodde i Ne’er Stensgården i Bergmannsgata på Røros. Rørosmuseet overtok denne bygningen i moderne tid. Det ligger demontert og museet sier at ved oppføring bør huset flyttes tilbake til opprinnelig tomt for å tette hullet i denne delen av Bergmannsgata.
Den store nordiske krig
Den store nordiske krig var en serie med kriger som ble ført i Nord- og Øst-Europa fra 1700 til 1721 mellom på den ene siden Sverige og på den andre en stor og skiftende koalisjon bestående av Sachsen-Polen, Danmark-Norge og Russland, samt fra 1715 også Preussen og Hannover. Krigen begynte med et koordinert angrep på Sverige fra koalisjonen i 1700, og ble avsluttet ved freden i Nystad i 1721. Norge ble krigsteater i 1716 og 1718, da svenskekongen, Karl 12, invaderte landet. Svenskene erobret Røros i 1718 og stjal kobberlageret. Svenskene trakk seg ut av Norge da Karl 12 døde med en kule i pannen ved Fredriksten i 1718.
 |
| Muskedunder fra 1718 |
Som erts-scheider var Peder befal i Bergkorpset. Han var først korporal ved det andre gruvekompani på Røros i 1700 og senere sersjant. Så kom det bud i 1718 om at svenskene med general Armfeldt var på vei og truet Røros på to kanter. I november slo armeen leir øst for byen. Armfeldt torde ikke å angripe, og trakk seg tilbake til Støren.
 |
| Svenskehæren |
Men kommanderende kaptein Mentzonius beordret styrken til å kjempe mot hovedstyrken til svenskene i nord ved Dragåsen i Ålen. Slik lå Røros vidåpen og svenskene kunne med sine finske ryttere spasere rett inn fra Dalsbygda i sør. De truet med å svi av byen hvis de ikke fikk kobberet. Det avgjorde saken, for folk husket at byen hadde blitt brent ned både i 1678 og 1679. Bergskriveren utleverte kobberet, som straks ble fraktet over grensen.
Senere trakk Armfeldt sine svenske styrker på 8000 mann tilbake og gikk over fjellet fra Tydalen. Det var en kald og klar vintermorgen, men på fjellet kunne man se mørke vinterskyer i nordvest. Plutselig var snøstormen der. Den ene etter den andre falt sammen. Dagen etter økte stormen. Den 31. januar kom de siste sørgelige rester av Armfeldts stolte arme ned til Duved skanse. Om lag 2.000 frøs i hjel i fjellet. Ellers døde 1.000 mann etter hjemkomsten til Sverige, mens 500 var skadd for livstid.
Det dramatiske tilbaketoget til Armfeldts armé vinteren 1719 skildres i det krigskritiske musikkspillet Elden som oppføres hver sommer på slagghaugene på Røros.
Gunhild og Peders gård
 |
| En typisk Røros-gård i byen |
De hadde seter i Skanckjensvollen i Gjøsvika. Faren hadde festet setra alt i 1688. Men faren døde i 1694 og Peder arvet setra. Skanckjensvollen lå 2 km rett sør for Røros på andre siden av Håelva. Det var her folk fant fôr til husdyra og hadde beiteland. Peder drev også Estenvollen fra århundreskiftet til han festet Skåkåsen siste året han levde, sammen med en av sønnene. Estenvollen lå som nabo til Skanckjensvollen. Skåkåsen lå i tregrensa 7 km innpå Rørosvidda sørvest for Røros. Dobbeltstillinga som verksarbeider og småbruker har vært typisk for rørosingene helt fram til 1970-tallet. Det var nødvendig for de fleste å holde husdyr for å sikre et tilfredsstillende materielt nivå.
Uten at folket selv skaffet seg en vesentlig del av det de trengte til livets opphold, hadde det ikke vært mulig å opprettholde gruvedrifta på et så avsidesliggende sted som Røros. Jordbruket var viktig også fordi det trengtes trekkraft med kjøreokser og hester til den store transportvirksomheten.
Når en går i gatene på Røros, er det ikke uten videre lett å oppfatte at porten på hovedbygningene fører inn i et gårdsanlegg med eldhus for vasking og matlaging, fjøs og staller for husdyr samt uthus med rom for oppbevaring av redskaper, ved, høy og torv. Røros er kjent som bergverksby, men det er like mye jordbruket som har formet bebyggelsen og landskapet rundt.
Bergstaden består av rundt 300 gårdsanlegg. Går vi vel 50 år tilbake i tid, var fremdeles 100 av gårdsbruka i drift. Det preget byen sterkt. Fra midten av 1950-tallet og framover til 1980 ble de siste bruka lagt ned. I dag er det ingen som har kyr i Røros sentrum, men fortsatt er det hest i noen av stallene. Dagens hester brukes til turistkjøring.
 |
| All transport foregikk med hest |
Storparten av den mannlige befolkningen på Røros var gruvearbeidere, hyttearbeidere eller de drev med transport for verket. Gruvene lå så langt fra byen at Peder måtte bo der på brakke hele uka. Derfor var det Gunhild som hadde det daglige ansvaret for unger, hus og dyr. De som hadde arbeidet sitt i smeltehytta, var noe heldigere stilt. Hyttearbeiderne gikk i skiftarbeid, og etter nattskiftet hadde de dagen til å gjøre arbeid på gården.
Gårdene på Røros besto av tre deler: gårdsanlegget, jordet og setervollen. Fordi gårdene ble bygd tett sammen langs gater, måtte gårdbrukerne rydde et jorde på områdene utenfor byen.
Jordet ble kalt «haga», der de dyrket fôr til husdyra. På hver haga satte de opp en liten låve der fôret ble lagret før de hentet det etter hvert utover vinteren. Hver gård hadde gjerne to eller flere hagar som de eide og drev. På slutten av 1800-tallet var det ryddet nesten 700 slike hagar rundt Bergstaden. Landskapet så ut som et lappeteppe, og eiendomsstrukturen innebar sterk teigblanding. Størrelsen på en haga kunne variere fra 2 til 10-15 mål.
De fleste hadde relativt lang avstand mellom gården og jorda som hørte til. Det påvirket driftsmåten. Blant annet ble transporten av gjødsel og fôr mer krevende. Mye trasking ble det også under slåtten fordi gårdene hadde dyrkajorda si på forskjellige steder rundt byen. Like ens var byggemåten med på å begrense størrelsen på husa og gårdsrommene. De fleste hadde liten mulighet til å bygge på eller bygge om gården sin. Dette førte til at gårdsdrifta på Bergstaden stort sett foregikk på samme måten så lenge det var husdyrbruk der.
Peder hadde rett til en måned permisjon om sommeren for å gjøre unna slåtten og anna viktig gårdsarbeid. Mens det var fyhrmåneden, som det ble kalt, var drifta ved verket innstilt.
 |
| En seter i Gjøsvika 1910 |
De bodde på setra til rundt den 20. september. Da skulle buskapen være med på felles høstbeite på dyrkajorda rundt Bergstaden. Ordninga ga gårdene lik mulighet til å utnytte det verdifulle graset som hadde vokst opp igjen etter slåtten. Høstbeitet varte ca.14 dager, og det skal ha vært mye liv og røre på Bergstaden mens dette foregikk.
Gunhild og Peder døde gamle
Peder døde 73 år gammel 8.mar 1733. Det var vanlig at barna og den gjenlevende konen delte arven.
Da ble det søkt om nådepenger fra kobberverket for Gunhild: På vegne av enken Gunhild etter Peder Fastesen, søkes en månedlig pensjon for at hun ikke skulle bli trengende i sin alderdom. Hun er 81 år gammel enke etter mannen som har vært stiger i 26 år og dessuten var finner av Christian V’s gruve. Søknaden var påtegnet av Gunhild.
Gunhild ble gravlagt 92 år gammel 19.jan 1744.
 |
| Reinholdts hus Flanderborg |
Peder må ha vært nysgjerrig av natur. Han oppdaget Christian Qvintus gruve. Han var en dyktig arbeider. Det ga grunnlaget for en god karriere på kobberverket, og det sikret familien hus og mat slik at Gunhild og Peder sine 6 barn vokste opp. Det ga også gode giftemål for barna og grunnlaget for etterkommerne til Peder. I de tre neste slektsleddene kom det til sammen 14 barn, hvor alle vokste opp.
Sønnen Reinholdt Pedersen Skanke (1689–1736) giftet seg med Berit Olsdatter Tronshat (1690-1748) og fikk blant 6 barn Anne Marie Reinholdtsdatter (1724–99). De bodde i huset Flanderborg. Men Reinholdt døde bare 47 år gammel og Anne Marie ble tatt hånd om og vokste opp hos sin onkel Lars Mogensen Baker. Og slik sørget familien for flere av barnebarna til Peder Fastesen.
Kommentarer
Legg inn en kommentar