Ole Tarvaldsen Glasmager

Ole Thorvaldsen Moe

Ole Thorvaldsen Moe (1808-1890) var stolt der han sto i duskregnet utenfor bryggen på Øvre Bakklandet 62 en trist novemberdag i 1838. Stolt fordi han var eier av egen brygge som han fikk overdratt fra sin eldre bror Peder. Bare to år tidligere hadde han giftet seg og et år seinere fått en datter. Livet smilte til ham; han var blitt kjøpmann med egen brygge. Det var en enorm kontrast til oppveksten i små kår i en usikker tid på Glasmagervolden til det yrende livet ved Nidelven på Bakklandet.

Ole ble født på Glasmagervolden 24.sep 1808. Det var 4 år etter at foreldrene Olava og Tarvald hadde festet Glasmagervolden. Ole vokste opp som nummer fire i flokken på tre gutter og tre jenter. Han ble konfirmert som Ole Tarvaldsen Glasmager i Røros kirke i 1824, men skiftet navn til Ole Thorvaldsen Moe når han kom til Trondhjem noen år seinere. Thorvaldsen Moe kom fra farens navn Tarvald på Stormoen i Røros.

Glasmagervolden

Bjørkeskogen ved Glasmagervolden

På baksiden av Bersvenåsen i en nordvendt bjørkeli ligger Glasmagervolden. Det er en setervoll mellom Bergstaden og Orvos i Røros kommune. Navnet kommer av yrket glassmaker. Bruket ligger i 3 km gangavstand fra Røros ved enden av Glasmagerveien fra Gullikstad. 

Vinterstid kan du følge lavskriken oppover i bjørkeskogen. Du vil også treffe på spettmeis, granmeis, kjøttmeis, blåmeis, dompap og nøtteskrike. Tidlig i mai kommer svarthvit fluesnapper, bjørkefinken, gråtrosten, linerla, enkeltbekkasinen og tranene tilbake, og bjørkeskogen er full av lyder. Skogen blir lysegrønn og skogbunnen får frodig gress.

Glasmagervolden var skjermet for svovelrøyken fra smeltehytta på Røros. Røros var den gang en svart by uten grønne vekster og svartbrente tømmervegger av svovelrøyk. Utenfor smeltehytta ble malmen lagt ut i flere lange og brede hauger oppå ved. Veden ble satt fyr på for å brenne ut svovel av malmen. En fyrsetting på en haug brukte 2 måneder for å brenne ut svovel. Svovelrøyken brant dag og natt og drepte all vegetasjon i selve Bergstaden, brente seg inn i tømmerhusene, forurenset vannet, irriterte halsen hos folk og stanken var som kjent råtne egg. 

Glasmagervolden er i dag et lite bruk på 17 da. Her var våren lysegrønn, høsten frisk og gul og vinteren hvit. Her slapp de unna den plagsomme svovel-røyken fra smeltehytta i Bergstaden. Rett nok var det et stykke fra familie, venner og farens arbeid, men til gjengjeld fikk familien en sunn plass å vokse opp på.  

Tarvald Pedersen Glasmager (1777-1851) var minerer og hyttearbeider ved Røros kobberverk. Han giftet seg i 1798 med Olava Jonsdatter Haaness fra Steffavollen (1778-1870), og bodde hos moren Anne Sofie på Tarald-in på Stormoen. Tarvald og Olava festet Glasmagervolden i 1804. 

Stamfaren til Glasmagerslekten var Tarvalds tipp-oldefar Erik Olsen (1651 - 1716). Han var 50 år i manntallet for Røros 1701 og glassmaker av yrke.

Familien
Tarvald og Olava fikk 6 barn:
• Peder Tarvaldsen (1799-1876), gårdeier Prindsens Gade 9 i Trondheim og gift i 1823 med Ingeborg Martha Brun (1792-1870) født på Bakklandet. Peder fikk senere arbeid som vraker og overveier.
• Maren Tarvaldsdatter (1801-88) giftet seg med Hans Jakobsen Tamnes (1804-70) fra Kjerkgata hus 57, Røros. Gårdbruker på Stornes i Balsfjord i 1865.
• Jon Tarvaldsen (1805-87) handelsbetjent og gårdeier i Bratørveiten 5 i Vår Frues sogn i Trondheim og gift med Anna Hanna Moe.
• Ole Tarvaldsen (1808-90).
• Anne Sofia Tarvaldsdatter (1813-97) giftet seg med Christen Jakobsen Vintervold (1817-76).
• Olava Tarvaldsdatter (1817-1900) giftet seg med Mons Monsen Eggen fra Ålen. 

Utrygge tider
6000 trøndere og nordmøringer svingte ut fra Trondhjem og satte kursen sørover over Røros i 1808. De skulle forsterke troppene rundt Kongsvinger. 1.april smalt det første skudd ved Røros. Det var to kompanier svenske soldater som rykket inn fra Härjedalen mot Brekken. Men det ble ingen trefninger og svenskene trakk seg tilbake over grensen. Hele grenseområdet mellom Verdalen og Svinesund var besatt av 10 000 norske soldater og 14 000 svenske soldater. I to år ble 2 200 mann liggende på Røros. I desember 1809 sluttet Danmark-Norge og Sverige fred i Jönköping, uten territorielle endringer. 

Barkebrødstider

Stien over Bersvenåsen

Napoleonskrigene raste i Europa. I 1807 var det slutt på freden og høykonjunkturen på Røros. Krigen mellom Danmark-Norge og Sverige i 1808 skyldtes hovedsakelig at de to havnet i forskjellige allianser under Napoleonskrigene.  Planen var at Danmark-Norge, Frankrike og Russland skulle angripe Sverige fra forskjellige kanter. Men før danske og franske soldater kunne invadere Skåne, kom den britiske flåten til danske farvann. Den norske hæren var samtidig i for dårlig forfatning til å invadere Sverige. 

Svenskene valgte å invadere Norge i april 1808, men kom ikke lenger enn til grenseområdene på Østlandet.

Kostholdet i Norge før 1814 var i hovedsak basert på korn, særlig ulike typer grøt og brød. Poteten hadde kommet til landet, men var ikke vanlig. Rotfrukter og grønnsaker var sjeldne. Kjøtt var ikke hverdagsmat. 

Norge importerte omtrent tre fjerdedeler av kornet fra Danmark. Den britiske blokaden av Norge under Napoleonskrigene, førte til hungersnød. Etter 1807 ble det forsøkt å trosse blokaden og frakte korn til Norge, men lite nådde frem. Hungersnøden rammet Norge verst i 1808–1809 og 1812–1813. Grusomme scener utspilte seg, spesielt på Østlandet. Utsultede mennesker – ofte hele familier – ble funnet døde både hjemme, langs landeveien og i skogen. 

Barkebrød

Denne tiden ble kobberverket redningen for mange på Røros. Direktør Knoph reise personlig sørover for å kjøpe inn korn i 1806. Han greidde å skaffe så mye korn at Røros var forsynt til utpå vinteren 1810. I årene som fulgte fikk verket korn fra Trondhjem, Østersjøen og Arkhangelsk. Men det var langt fra nok korn for befolkningen. Folk måtte drøye brødet med bark og mose. Men selv bark ble det for lite av. Omkring Bergstaden ble skogen så skamfert av barkflåing, at folk bare fikk ta bark etter særskilt anvisning. 

På Glasmagervolden vokste barna opp i denne vanskelige tiden, og alle greidde seg bra.  Faren Tarvald var hyttearbeider og kjøpte korn fra kornmagasinet på kobberverket. Kobberverket var nødt til å betale ut dyrtidstillegg til lønna disse vanskelige åra. I april 1813 fikk verket tak i en kornlast fra Trondhjem som under sterk rasjonering holdt til juni. Nå ble nøden ekstrem for folk flest. Da var det godt å ha en gild bjørkeli inntil bruket og fire barn som kunne hjelpe til i sanking av bark og spiselige vekster fra skogen. Først etter nyttår 1815 fikk Røros nye forsyninger av korn.

1814

Grunnlovens 1.side

Det som satte i gang revolusjonsåret 1814 var den såkalte Kielfreden 14.januar. Det var en fred mellom Sverige og Danmark-Norge, med de allierte stormaktenes som aktive bisittere. 

Peder, Jon og Ole jobbet som vanlig for føden på Glasmagervolden. Peder var 15 år, Jon var 9 år og Ole var 7 år gammel når Norge fikk sin første grunnlov, og det skjedde denne dagen, 17. mai 1814. Hvor mye visste de egentlig om hva som var i gjære og hva det kommer til å bety?

Folk visste ganske mye og kanskje mer enn vi tror. De visste at det var i ferd med å skje ting, om ikke akkurat denne dagen. Det var urolige tider med krig og elendighet, men på kirkebakken fikk folk opplest nyheter og meldinger fra embetsverket.

Det alle fikk høre utover våren 1814, var at den danske tronfølgeren Christian Fredrik varslet valg til en riksforsamling som skulle møtes på Eidsvoll 10. april for å gi Norge en forfatning. Den 17.mai daterte forsamlingen grunnloven og valgte prins Christian Frederik til konge av Norge.

Men Sverige og stormaktene ville ikke godta et selvstendig Norge. De mistenkte Christian Frederik for å ha gjort statskupp, og sendte diplomatiske utsendinger til Norge om sommeren for å overtale prinsen til å abdisere. Det førte ikke frem, men stormaktutsendingene godtok Eidsvoll-grunnloven som et dokument i de videre forhandlingene om Norges fremtid.

Situasjonen mellom Christian Frederik og Carl Johan, som regjeringsledere for Norge og Sverige, forble spent og de kom ikke til enighet om en fredelig løsning begge parter kunne leve med. Dermed ble det krig.

Den svensk-norske krigen i 1814 var en kortvarig krig sommeren 1814 i Kongsvingertraktene. På papiret endte krigen med at Norge gikk inn i en personalunion med Sverige. Betingelsene ble nedfelt i den såkalte Mossekonvensjonen 14. august. Konvensjonen fastslo at Christian Frederik måtte abdisere, og Norge fikk beholde grunnloven og nasjonalforsamling.

Jentene i familien
Maren giftet seg og havnet først i Kvæfjord ved Lyngenfjorden og så i Balsfjord i Troms. Hun var i slutten av 30-årene når de kom til Kvæfjord der det var et kobberverk som på Røros.  

De to yngste barna, Anne Sofie og Olava ble gift og levde hele livet i Røros. Ektemennene ble verksarbeidere og selveiere på gårder i byen. 

Guttene dro til Trondhjem

Trondhjem 1830

Trondhjem var byen når Glasmagervolden ble for liten for brødrene. Trondhjem var Norges tredje største by med 11 919 mennesker i 1825. Men byen vokste raskt og i 1865 var det 19 287 mennesker i byen. 

Det fristet ikke med arbeid i gruvene. Tidlig i 1820-årene reiste den eldste broren Peder til Trondhjem og ble handelsbetjent og skipper hos Frich & Strøm i Kjøpmannsgata. Den nest eldste broren Jon fikk seg arbeid i Trondhjem som handelsbetjent hos P. O. Aune & Søn som hadde startet egen forretning i Midtbyen i 1827. Peter Aune fikk sin egen handelsflåte og noen år seinere ble Jon skipper på jekt Josefine Christine. 

Dette fristet nok Ole. Ole reiste etter som ungkar og 19 år gammel til Trondhjem i mai 1827. Ole fikk arbeid hos kjøpmann Frich & Strøm i Kjøpmannsgata der hans bror Peder var skipper på jekt Haabeth. 

Peder var alt gift i 1823 med Ingeborg Martha Brun fra Bakklandet. Han var den første av brødrene som etablerte seg som kjøpmann da han kjøpte Øvre Bakklandet 62 den 7. november 1828. 

Jon som var handelsbetjent og jektskipper, giftet seg i 1832 med den 33 år gamle Anna Hanna Wahl. Hun var datter etter avdøde bakermester Hans Wahl. Broren Peder var forlover ved bryllupet i Vår Frue kirke. 

Gidsken Marie Wigendahl

Gidsken Marie Wigendahl var født i Trondhjem, men hadde bodd i Snåsa i 7 år før familien hadde flyttet tilbake og bodde i 1834 på Lade med moren Karen Elisabeth Arntsdatter og hennes andre mann Hans Anthonsen Grønberg fra Lom i Ottadalen. Ole Thorvaldsen Moe (1808-90) og Gidsken Marie Wigendahl (1806-82) fra Trondhjem giftet seg i Domkirken 29.desember 1836. Gidsken Marie var datter av Wilhelm Wigendahl, som var jektskipper og vokst opp i Stjørdal. I bryllupet var broren Peder forlover. Ole og Gidsken bodde i Kjøpmannsgata der Ole var handelsbetjent hos kjøpmann Frich & Strøm.  

Kjøpmann Ole Thorvaldsen Moe på Bakklandet
Ole ble kjøpmann på Bakklandet i 27 år. I 1838 overtok han Øvre Bakklandet 62 etter broren Peder. Ole startet opp som kjøpmann. Pakkhuset og boligen med forretningen lå som nest nærmeste nabo til Gamle Bybro. Bygningene ble revet i 1999 før nye bygninger ble oppført. Det var en svært sentral plass på Bakklandet med mye trafikk på Nidelven og på veien over Gamle Bybro.

Naboene var:
• Kjøpmann Jørginus Barstad eide Øvre Bakklandet 60 og drev manufakturforretning.
• Høker Nils Nilsen eide Øvre Bakklandet 64.
• Kjøpmann Nils Henrich Bugge eide gård og brygge Øvre Bakklandet 66.

Ole var både skipper på egne jekter og kjøpmann i årene som fulgte som de fleste bryggeeiere på midten av 1800-tallet. 

Nidelven

Nidelven 1826

Nidelvens vannspeil var dekket av en skog av skip, rær og bommer. Hvite og brunbarkede seil hang i mastrene og blafret i brisen fra nordavinden utenfor grossistenes brygger.

Nå satt Ole godt i det med egen brygge på Bakklandet, for den gang var byen på Bakklandet. Den store handelstrafikken fra skipsfarten på Nidelven og jektfarten fra distriktene kom for det meste Bakklandets handelsstand til gode. Trondhjems sentrum var et stille strøk på grunn av havnen i nedre del av Nidelven. Selv i Nordre gate var ennå de fleste gårdene privatboliger. Dette var klippfiskeksportens gylne dager. 

Det lå en hel flåte av barker, brigger, skonnerter og koffer på elven. De fleste hørte hjemme i byen, men mange båter førte også spansk, hollandsk og engelsk flagg på gaffelen. Ved Bakklandssiden lå galeaser, jekter og jakter samt listerbåter og råseilere i hundrevis. Før den nye havnen ble bygd i 1880-årene var elven Trondhjems eneste lukkede havn. 

Fiskere og handelsmenn kom fra Smøla, Hitra, Frøya, Ørlandet, Froøyene, Bjugn, Åfjorden, Bjørnør og Namdalen hver sommer.  De kom i flokk seilende til Trondhjem for å selge tørrfisk, klippfisk, saltfisk, sild, rogn, tran og ederdun. Bønder kom fra Frosta, Åsen og Stjørdalen med fersk fisk, poteter, rotfrukter, korn, kjøtt, flesk, bær og melk. Håndverkere og bønder kom fra Leksvik og Vanvikan med sine storbåter og jekter lastet med tomtønner, småkopp, smør og ost. Om høsten kom også sundmøringene med kjøtt og nordfjordinger, haringer og sogninger med løs frukt lastet i jekter og skøyter. Da var det småguttene drev sin sport i mørke kvelder. De lagde små harpuner festet til langt snøre, som de kastet ned i kålrabibåtene og fruktjektene til stor ergrelse for eierne ombord. Guttene stod i skjul på bryggene, og noe av den dyrebare lasten forsvant lydløst gjennom luften. 

Nidelven 1896

Ved bryggene i Kjøpmannsgata lå de store utenriksfarerne og ble lastet for utlandet. De mindre båtene kom fra distriktene og la til ved Bakklandet. De skapte stor trafikk og et myldrende liv i forstadens gater. Kjøpmann Ole Thorvaldsen Moe var tilfreds der han sto ivrig opptatt med å ekspedere sine kunder. Bakklandets gater var fulle av folk. Kraftige rødskjeggede sjøkaller sto i kø utenfor butikkene og bryggene og ventet på tur for å komme i akkord med Ole.

Folk fra forskjellige bygder delte seg og gikk til sine gamle forbindelser, hvor de tidligere hadde handlet. Flere bygdefolk bar store bunter av huder og skinn som skulle leveres til garving. Noen går til garver Sand, andre til Eggen, Ulstad eller Wiborg. Halvvoksne gutter og småpiker som er med til byen for første gang stoppet gjerne opp utenfor Bustpers forretning og står og småprater om alle rare ting som han stilte ut i sine vinduer for å lokke kunder til butikken. 

Øvre Bakklandet 66-64-62

Krana er et gammelt navn, etter mastekranen som fantes på skipsverftet som lå her. Nede ved Krana hørte man leven og høyrøstet tale på mange forskjellige tungemål. Det var sjøfolk fra både utenlandske og innenlandske båter som kom i land for å koke middagsmaten på denne åpne plassen. Etter Hornemanns-brannen i 1681 var det forbud for skipene å ha varme ombord når de lå samlet oppe i elven. Ved Krana og på andre steder på Bakklandet hadde flere gårdeiere innredet kokehus, hvor sjøfolkene kunde få koke sin mat. 

Et meget tallrikt og varierende publikum samlet seg i Bakklandets restauranter på ettermiddagen og utover kveldene. Det var Johannes Barstad i Nygaten 22 og Sara Wiklem i Nedre Bakklandet 25 som var de mest populære. På restaurantene satt spanjoler, hollendere, engelskmenn og nordmenn side om side og satte sitt preg på livet i forstaden. Her satt pengene etter gode handler løst. Det ble satt til livs store mengder mat og drikke.

I 1846 ble Bakklandets menighet opprettet, og forstaden ble lagt under byen. Da var det omtrent 60 skip og fartøy som hadde hjemmeadresse på Baklandet. Kjøpmenn og redere utrustet sine båter til handelsreiser nordover og sydover kysten og delvis også til utlandet. Det var et yrende liv i elva like over nyttår i januar måned. Da lastet Bakklandsjektene inn salt, varer og gjorde seg klar til Lofottur. Så snart vinden blåste fra sør, trakk alle båter opp sine ankere under sang, musikk og larmende støy. Hvite seil ble heist, og Bakklandsflåten dro på Nordlandsferd. Jektene var lastet med alle slags varer. De fleste hadde kaffe, tobakk, sukker, mel, gryn, erter og andre kolonialvarer, samt smør, gammelost og flesk. Andre hadde jernvarer, tauverk, fiskeredskaper, manufaktur, kortevarer, strømper, vanter, lær, skotøy, tresko, vadmel, ullgarn, papir og kortstokker. Skipperens kahytt akterut var helt innredet som en butikk. Alle varer ble solgt eller byttet bort i Lofoten eller på Finnmarken. Skipperne kjøpte inn råfisk for hjemturen, som ble saltet løst i rommet, og losset ute i distriktene for å tørkes til klippfisk. 

Moe og Helbergs krambu Nordland

I juni måned ble jektene lastet på nytt for handelsturer til markedene i Namdalen og Nordland. Det første marked begynte i juni på Stokmarknes. Når dette marked var slutt, fortsatte jektene til markedene på Sleipnes i Helgeland, Bjørn på Dønna, Tyldrum ved Brønnøy, Rørvik i Nærøy og Mehlen i Overhalla. Det var alltid bare 8 dager mellom hvert marked, og det kunne ofte være knapp tid. Hvis det ble blikkstille på sjøen, var det ingen annen utvei enn å sette seg i båten og ro de tunge jektene. Etter hjemkomsten fra Nordlandsturene ble fartøyene pusset opp og malt. I juli, eller i begynnelsen av august dro jektene på ny Nordlandsferd. 

Mange av Bakklandsjektene seilte også i fraktfart på kysten med vanlig varetransport før dampskipene overtok. Andre seilte på handelsturer med varer og tomtønner. Disse saltet som regel sildelast for hjemturen eller tok med tørrfisk, rogn og tran. På høsten sendte Bakklandets større kjøpmenn sine jakter og galeaser med sildlaster til Bergen, Kristiania, København og Østersjøstatene. 

Barna
Ole og Gidsken fikk to barn og fostret opp to pleiesønner:
• Oline Elisabeth Moe (1837-65) døde bare 28 år gammel av tuberkulose. Hun var gift med megler Franz Anton Sivertsen. Etter konas død emigrerte han til Chicago og overlot sin sønn Johan Olaf til oppfostring hos Ole og Gidsken.
• Theodor Moe (1840-1905) giftet seg med Klara Hellan (1865-1969). Han ble en kjøpmann med tre brygger rundt Gamle Bybro i Trondhjem. Klara Moe er min oldemor. Hun ble 104 år gammel og fikk en stor etterslekt etter seg.   
• Pleiesønnen Jakob Severin Lind (1850-1926) var uekte født sønn av Knud Lind og Martha Christophersdatter på Hitra. Han ble gift i 1874 med Oline Kjelsen (1839-1927) fra Stange i Hedmark. De kom til Kristiansund der Jakob ble bankdirektør.
• Pleiesønnen Johan Olaf Sivertsen (1862-1937). Han var først gift med Elen Mari Lie (1860-96) fra Bakklandet, som døde av tuberkulose. Deretter var han gift med Sara Kristine Flor (1862-1902) fra Magerøy, og Anna Rise (1870-1944) fra Oppdal. Johan Olaf Sivertsen ble kjent for Sivertsens Handelsskole i Fredrikstad. 

Bakklandet Børneasyl

Et barneasyl var datidens barnehage. Bakklandet Børneasyl var det tredje asylet som ble opprettet etter initiativ fra De Nødlidendes Venner. Denne foreningen hadde som oppgave å drive oppsøkende virksomhet blant byens fattige, og omsorgen for barn i familier i vanskelige kår ble etter hvert en hovedsak i arbeidet. Ordet asyl kan tolkes som ”ukrenkelig fristed”. Og etter foreningens intensjoner skulle barneasylene tilstrebe ”at bevare de opptatte børn mod Fare og Skade, legemlig som åndelig – og fornemmelig at åbne deres Hjerter for Gudsfrykt”. Asylene var både pedagogiske og sosiale institusjoner. Blant annet het det i kunngjøringen ved opprettelsen av det første asylet i Trondheim at asylet var åpent for barn med foreldre som måtte forlate hjemmet ”for at vinde Ophold udenfor huset”. 

Bakklandet Børneasyl ble opprettet i 1840, og det var en forholdsvis stor oppslutning allerede fra første dag med 36 barn. Før det var gått to år måtte De Nødlidendes Venner se seg om etter et større lokale. Selskapet hadde ikke nok penger til å bygge et eget hus, men kjøpmann Ole Moe tilbød seg å betale det som manglet og det ble bygget et hus i Nedre Bakklandet 47, ved foten av Asylbakken. Navnet på denne bakken stammer fra at i hele 47 år hadde børneasylet sine lokaler i bunn av bakken. Det ble tatt i bruk i januar 1842. Tomten var eid av kjøpmann Ole Moe. Ole Moe satt i asylselskapets styre. 

Utenom drift av barnehagen, tok De Nødlidendes Venner seg også av omsorgen for barna.  Sønnen Theodor Moe fortsatte støtten til barnehjemmet på Bakklandet, som faren Ole Thorvaldsen Moe hadde vært med å etablere. 

Theodor er beskrevet som en stillfarende, human og en mann med hjertelag. Han sto last og brast med sine ansatte, og kunne gå blant sine arbeidere som en kamerat. De ansatte har beskrevet ham som ærlig og rettskaffen. 

Oppgangstider

Gamle bybro 1900

Norges økonomi var skjør etter bruddet med Danmark. Norge var i union med Sverige, men var selvstyrt på alle områder utenom utenrikspolitikken. Nå var det om å gjøre å få på plass et bankvesen. Norges sentralbank ble opprettet ved lov i 1816, og hovedkontoret til Norges Bank ble lagt til Trondhjem. I 1849 ble Gabriel Kirsebom Kielland bankens første hovedkasser, og direktør i Trondhjems Sparebank fra 1857. Norges Bank og de etterhvert mange sparebanker var drivkraften til en økonomisk utvikling uten sidestykke i Norge.  

Nå fikk kjøpmennene i Trondhjem ta opp lån uten tidligere tiders ågerrenter. Handel, produksjon og eksport fikk en voldsom vekst. 

Fra 1840-årene fortsatte Stortinget med neste steg for utvikling i landet: utbygging av infrastruktur. Trondhjem fikk gassbelysning i 1850, telegraflinje Oslo-Trondhjem 1858, jernbane til Støren 1864, Bakke bru 1878, jernbane over Røros til Kristiania 1880 og Meråkerbanen 1882. Den økonomiske veksten fortsatte og levestandarden for folk flest fikk et kraftig oppsving. 

Brødrene
Peder Thorvaldsen Moe var høker i 1840 og etter skatteligninga betalte han 8 spesidaler.

Han drev handel og var jektskipper i Trondhjem inntil han gikk konkurs i 1864. Peders sønn Thorvald Martinus Moe kjøpte tomta til brygge nummer 30 i Fjordgata i 1857. Den gamle bryggen hadde brent ned i bybrannen i april. Her bygde Thorvald Martinus opp en ny brygge, og Peder og kona Martha flytta inn hos sønnen. I folketellinga for 1865 er Peder oppført som overvraker. Peder var ansatt av borgermesteren i Trondhjem som vraker og måler og ble snart overvraker. Han var en offentlig tjenestemann i tolletaten. Hans oppgave var å sortere saltfisk og -sild, men også av kjøtt, tran og tjære i rett kvalitet. Han skulle dessuten se til at varene ble omsatt i tønner av påbudt størrelse. Særlig fisk og sild ble kvalitetssortert i mange kategorier.   

Da kona Martha døde 80 år gammel i 1870, bodde de i Prindsens gate 9. Peder var rentenist og huseier av Prindsens gate 9 i 1875, og døde året etter den 5.desember en måned etter at Thorvald Martinus døde av en hjerneskade. 

Jon Thorvaldsen Moe giftet seg med Anna Hanna Wahl i 1832 i Vår Frue kirke og var skipper hos P. O. Aune & Søn. Jon arbeidet for kjøpmann Peter O. Aune hele livet. De fikk tre barn og farfaren Ole var fadder til alle tre. Jon og Anna bodde hele livet i Bratørveiten 5 i Midtbyen. Bratørveiten var paralell gate med Fjordgata der broren Peder bodde. Bratørveiten 5 var en klassisk Trondheimsbygård. Den ble bygd etter en brann i 1841, og har blitt brukt gjennom tidene både som bolig og til losjivirksomhet. Huset er reist i tømmer, har to etasjer, loft og en bjelkekjeller. Huset hadde en bakgårdsbebyggelse, med sidefløyer, utedo og boder.

Kona Anna døde i 1862, og Jon fortsatte å bo i Bratørveiten 5. Nå flyttet sønnen Johan Peder Moe med sin kone og familie inn hos faren som var huseier. Jon Thorvaldsen Moe døde 12. okt 1887 og begravelsen var i Vår Frue kirke.

Familien til Ole og Gidsken
Ole og Gidsken fikk to barn: Oline Elisabeth og Theodor ble født i henholdsvis 1837 og 1840. Bryggene på Bakklandet ble deres oppvekstplass med en far som ofte var ute på Nordlandsferder eller var opptatt som kjøpmann. Begge foreldrene var dessuten engasjert med veldedighet. 

Oline Elisabeth Moe - håndarbeid

Datteren Oline Elisabeth Moe (1837-65) var den første som giftet seg i familien. Oline giftet seg i 1861 med 26 år gamle handelsmann på Bakklandet Franz Anton Sivertsen fra Trondhjem. Franz Anton kjøpte brygge matrikkel nr.12 i Nygaten på våren 1862. De fikk sønnen Johan Olaf Sivertsen det året og Gidsken Martha Marie Sivertsen året etter, men hun døde bare fire måneder gammel. Oline selv døde 30.nov 1865 av tuberkulose. Da solgte Franz Anton bryggen og emigrerte til Chicago i Amerika to år seinere. Ole og Gidsken tok da inn Johan Olaf Sivertsen som pleiesønn. 

Jakob Severin Lind (1850-1926) ble uekte født på Hitra av den 57 år gamle Knut Lind og jomfru Martha Christophersdatter på 23 år. Jakob ble deres første pleiesønn.  Jakob fikk en god oppvekst og utdannelse. Han fikk starte på Katedralskolen i 1860 og gikk ut med laud som 18-åring. Han studerte filologi; språk og litteratur. Etter endte studier forlot han Trondhjem for å vikariere som klasselærer ved Kristiansunds høyere allmennskole i 1872. Han giftet seg to år etter med Oline Kjelsen fra Stange på Hedemarken. Jakob Severin var lærer i Kristiansund fram til 1901 da han ble banksjef for Kristiansund kredittbank.

Jakob Severin Lind

Ved folketellingen i 1865 var Ole jektskipper og sønnen Theodor var kontorist hos faren. Theodor var nå 25 år, Jakob Severin Lind var 16 år og gikk på Katedralskolen og Johan Olaf Sivertsen var bare 4 år. Ole var 57 år og kona Gidsken var 59 år.

Gidsken og Ole hadde to tjenestepiker i huset og familien til Ane Martha og skipper Ole Lind losjerte hos dem.

Theodor traff Mette Oline Haagensdatter, født på Bliksås i Stadsbygd på Fosen i 1836 hos skomaker Jensen Petersborg på Bakklandet i 1870. De ble et par og året etter fikk de utenfor ekteskap en sønn som ble kalt Theodor som faren. Men barnet døde bare 6 dager gammel og forholdet sluttet med det og Mette Oline fikk snart tjeneste som budeie på Roan Prestegård på Fosen. 

Samtidig kom Ane Lucia Pedersdatter Hallen til Øvre Bakklandet 62 som tjenestepike hos familien. Hun var født i 1836 på Røros. Ane Lucie og Theodor ble snart et par som resulterte i datteren Anna Lovise Moe i 1874. Men også dette forholdet sluttet og datteren ble født på Moholt i Lade sogn i Strinda. Anna Lovise vokste opp som pleiedatter hos John Frigaard på Jonsplads husmannsbruk under Belbuan på Leangen. Anna Lovise Moe (1874-1958) ble gift med omnibuskusk Levion Martin Olsen Nergaard i 1895.

Handelshuset Theodor Moe

Theodor Moe

Midt på 70-tallet slo en finansiell krise innover landet og Norges Bank. I 1876 gikk Knoff konkurs. Han var en av Trondheim største industriherrer. Svært mange av byens store kjøpmenn var lenket sammen med Knoff i en endossementkjede i form av veksler. 

Bare i 1876 gikk 40 grosserere og større firma konkurs. Ole Thorvaldsen Moe hadde som andre, skrevet under på veksler med Knoff og fikk det vanskelig som mange andre kjøpmenn det året. 

Bryggen med tre leiligheter ble overtatt ved auksjon i 13. august 1875 av Oles sønn, handelsmann Theodor Moe. 

Bakklandsbrygga med adressene Nedre Bakklandet 2 og 4 er en av de eldste bryggene på Bakklandet, hvor noen rom kan være oppført like etter 1718. Her ligger Kaffebrenneriet i dag. 

Handelshuset Theodor Moe ble startet i 1869. Etter Gregus Jacobsens død i 1875 kjøpte Theodor Moe Nedre Bakklandet 2 og 4 og flyttet med Gidsken, Ole og Johan Olaf Sivertsen over gata og inn i andre etasje i Nedre Bakklandet 2. 

Medaljer for gode fiske-produkter

Her drev Theodor en meget stor forretning i 40 år og Ole var i tjeneste hos sønnen, selv om at han i vår tid ville vært pensjonist. Johan Frithjof Helberg (1842-1907) ble Theodors kompanjong etter noen år. Han bodde med sin familie i Fjordgaten 35 og var skipper.   Hovedforretningen var omsetning av klippfisk og andre fiskeprodukter. Dessuten drev firmaet engrosforretning i kolonial og deltok i handelstrafikken på de nordlandske markeder. Moe oppførte egne handelsboder på markedsplassene, og kjøpmann Helberg reiste ofte selv med og bestyrte denne gren av husets affærer.

Nedre Bakklandet 2

Bakklandet 2 var et våningshus med forretningslokale og pakkhus.  Familien bodde i en leilighet i andre etasje, og det var to kvistværelser der tjenestepikene bodde. Bakklandet 4 var en sidebygning på bryggen med pakkhus, pakkbod med pakkloft og stall.

Theodor Moe eide til sammen 4 brygger i området rundt Bybrua: 

• Kjøpmannsgata 7 på vestsida av Bybrua

• Øvre Bakklandet 62 like sør for Bybrua, som han kjøpte av faren.

• Nedre Bakklandet 2

• Nedre Bakklandet 4

Han eide følgende fartøyer: 

• Galeas «Moder» med skipper John Halvorsen Moe, 

• Jakt «Rask», 

• Jakt «Rikta» med skipper Ole Myhre,

• Jekt «Augusta» med skipper Gerhard Olsen,

• Jekt «Tre Brødre» med skipper Joh. F. Helberg. 

Galeasen var en skarpseiler av rang, og en populær båt i Nordsjøfarten. Båten hadde en god lasteevne. Galeasen «Moder» seilte med skipper Jon Halvorsen Moe fra Melhus på Lofoten under lofotfisket, og ble brukt som kjøpefartøy for fisk.

Gidsken Marie Moe født Wigendahl døde av hjertesvikt 3.mars 1882. Hun ble gravlagt ved Bakke kirke. 5 år seinere ble hennes barnebarn og min farmor født med samme navn: Gidsken Marie Moe senere gift Kielland.   

1885
I folketellingen 1885 som var registrert i desember, var det 13 personer som bodde i Nedre Bakklandet 2. Det var handelsmann Theodor Moe, hans butikkjomfru Klara Hellan, hans handelsbetjent John Berg og hans tjenestepike Sofie Johannesen. Her bodde Theodors far og forhenværende handelsmann Ole Thorvaldsen Moe med husholdersken Anna Pedersen og pleiesønnen Johan Olaf Sivertsen som nå var kadett ved den Kongelige norske krigsskole. Leietakerne var enkemadam etter brennevinshandler Lie, Ellen Jørgine Lie på 76 år og hennes datter Ella Lie, det var enkemadam etter skipskaptein Nielsen, Emilie Nielsen på 46 år og hennes datter Magdalene Nielsen, det var tjenestepike Lovise Haugan og det var jordmor og enkemadam Maren Hammer. 

Giftemål

Klara Moe

Da Theodor fikk en vakker jomfru fra Frosta i sin forretning, tok det ikke lang tid før han forelsket seg. Klara Hellan (1865-1969) og Theodor Moe giftet seg 2. okt 1886 i Bakke kirke på Bakklandet. Klara var 21 år og Theodor var 46 år. Forloverne var Theodors far Ole Thorvaldsen Moe og Klaras bror Lars Hellan som bodde i Øvre Bakklandet 60 med familien sin. 

Johan Olaf Sivertsen giftet seg året etter med Elen Marie Lie. Hun var datter til avdøde brennevinshandler Lie som bodde i en leilighet i samme hus. Johan Olaf hadde tatt realartium ved Katedralskolen i 1882 og var uteksaminert fra krigsskolen i 1886. Når han giftet seg i Bakke kirke var han løytnant. Da var Theodor Moe forlover. De flyttet ut av hjemmet til Øvre Bakklandet 36 og stiftet sin egen familie. 

Sigbjørn Obstfelder brukte navnet Sivert Thrønder om Johan Olaf i sin debutroman. Der beskriver Johan Olaf seg selv slik: «Jeg er fullblods trønder, 46 år i Trondheim. Trøndere er sjølgode og stridbare, ingen diplomater, aller minst jeg, men seig og utholdende, så det er meg.»

Da kona døde av tuberkulose i 1897, giftet Johan Olaf Sivertsen seg på nytt med Sara Kristine Flor Strøm også nå med Theodor Moe som fadder. 

Johan Olaf Sivertsen

Sivertsen var ikke noen hvem som helst i Trondhjem. Han hadde startet Trondhjems private Middelskolekurs med 89 elever i 1886, og i 1889 åpnet han Trondhjems Handelskurs og ble en mye benyttet foredragsholder i byen. Nesten ukentlig var hans foredrag omtalt i byens presse før og etter århundreskiftet. I 1902 var Sivertsen med og kjøpte Trondhjems Omnibusselskap. De nye eierne overtok 14 hester, 3 vogner og 3 sleder for ruten i Ila ved Hjorten og på Lademoen ved Buran. Men heste-omnibussen gikk konkurs samme år fordi sporveien var framtiden og Øya var lite befolket. Sivertsen hadde kjøpt Edvards Minde på Valene i 1893 og bodde her med familien. Det var en eiendom på 50 mål på en liten halvøy ved Nidelven sør for Øya, og der stallen for omnibussen ble bygd. Sivertsens andre kone døde i 1902 og han giftet seg for tredje gang med Anna Rise som var husbestyrerinne på Edvards Minde. Noen år etter giftemålet flyttet han til Fredrikstad og startet Sivertsens Handelsskole i 1911. Sivertsen døde 75 år gammel i 1937.

Orkanen i Herjangen
Herjangsfjorden er den innerste delen av Ofotfjorden i Narvik kommune i Nordland. Fjorden strekker seg om lag 15 km nordøstover til Bjerkvik.

Jekt Augusta

Adressavisen skrev i november 1890: Theodor Moes jegt «Augusta» forliste natt til lørdag i Ofoten. Mannskapet ble berget, men lasten på 800 tønner sild forsvant. 

Litt seinere kom Adressavisen med en oppfølger: Av omkring 250 fartøyer var kun 40 uskadet. Omkring 180 har kappet riggen og 70 båter har drevet i land og knust. 7 lik har flytt i land og mange er ennå ikke funnet. 

Nye tider
I 1887 sto den nye trebrua i Strandgatens forlengelse ferdig der det gamle fergeleiet var. Den nye Bakke bro ledet trafikken østfra rett inn i byens sentrum og slo foten under sjøbodtrafikken for Bakkelendingene. Kommunen overtok også NSB sin jernbanebru, og gjorde den om til ferdselsbru. Med den nye Elgseter bru, mistet Bakkelendingene også trafikk inn sørfra på Klæbuveien. I 1901 passerte 30 000 personer Bakke bro, 10 000 over Gamle Bybro og 6800 over Elgseter bro hver dag.

Dampskip og jernbane konkurrerte ut jektene. I 90-årene ebbet lofotekspedisjonene også ut, og mange Bakkelendinger avviklet sine forretninger, eller gjorde bryggene om til lagerplass for andre av byens kjøpmenn. Likevel var det 14 handelsmenn på Bakklandet som hadde en inntekt på over 4 000 kroner i året i 1891. Eller 280 000 kroner i dag. 

Dampskipene overtok konkurransen fra nye grosserere som eksporterte til Sverige. De som startet med eksport til innlandet i Sverige, fikk et enormt oppsving i sildehandelen. Tidligere måtte de eie eller ha part i båter for å eksportere. Den gamle eksport til Østersjøområdet med båt, ble avløst av eksport via Meråkerbanen. Eksportørene kunne selv reise over grensen og knytte forbindelser med avtakere og akkedere om prisen. De startet også med små pakninger istedenfor store tønner. Det ga bedre pris og reduserte risikoen.

Ole Thorvaldsen Moe
28.nov 1890 døde Ole Thorvaldsen Moe av alderdomssvakhet som det står i kirkeboka. Han ble 82 år.

Theodor Moe døde 26.januari 1905 og kompanjongen Johan Fritjof Helberg døde nøyaktig to år seinere. Theodors kone Klara Moe holdt på med denne handelen ut året 1908 som en av de siste på Bakklandet.