Morten Henrik Kielland
Morten Henrik Kielland ble født 25.nov 1770 i Stavanger. Hans sønn Gabriel Kirsebom Kielland er min tipp-oldefar.
Far: Gabriel Kirsebom Jansen Kielland født 14.des 1724, Sokndal, Hauge i Dalene, Rogaland, død 5.sep 1780, Stavanger.
Mor: Birgitte Nyrop Petersen von Fyren født 24.des 1737, Stavanger, død 7.jan 1799 i Stavanger.
Gabriel Kirsebom Jansen Kielland
Faren var en av Stavanger bys ”eligerede Mænd” og den fjerde største skatteyter i Stavanger. De bodde på Kuholmen i Stavanger. I tillegg til våningshuset var det ildhus, fjøs, krambod, pakkbod, sjøhus og naust. Men Gabriel kjøpte stadig mer i tiden da Morten Henrik vokste opp. Gabriel kjøpte sjøhuset på Jorenholmen og et sjøhus på Skudenes for å ta del i vårsildfisket. Gabriel var en mann som var opptatt av luksuriøst innredning og han var nok en veloppdratt mann med fine manerer.
Men han døde bare 55 år gammel i 1780 da Morten Henrik var 10 år. Birgitte ble enke i alder av 43 år. Gabriel hadde tidligere vært gift og hadde 4 døtre.
Birgittes stedøtre var i alderen 20 – 26 år i 1780:
- Frøchen Kielland (1754-1815) gift i 1780 med Christian Magnus Zetlitz på Christianslyst i Hetland ved Stavanger.
- Birgitte Elene Furaas (1756-1821) gift i 1801 med Hans Jørgen Adamsen Furaas i Stavanger.
- Elchen Margaretha Kielland (1758-1804) gift i 1783 med Cornelius Angell i Stavanger.
- Margaretha Maria Kielland (1760-1783) gift i 1781 med Albert Angell i Stavanger.
Birgittes 6 egne barn var fra 2 - 16 år gamle i 1780:
- Christina Sophia Kielland (1764-1836) gift i 1781 med Lauritz Smith Hagerup og 1811 med sogneprest Paul Knudsen i Jelsa.
- Helena Margaretha von Krogh Kielland (1767-1834) gift i 1799 med Bernt Smith i Øvrebø i Vest-Agder.
- Jan Kielland (1769-1813) gift i 1794 med Anna Dorothea Kruse i Stavanger.
- Morten Henrik Kielland (1770-1826), som vi skal følge.
- Johanna Margaretha Kielland (1777-1852) ugift i Stavanger.
- Laurs Smith Kielland (1778-1810) ugift i Kristiansand.
De 3 første årene etter Gabriel døde, giftet tre av stedøtrene seg og flyttet fra hjemmet med ektemannen. Også Morten Henriks søster Christina Sophia, giftet seg i 1781.
Birgitte Nyrop Petersen von Fyren
 |
| Stavanger ca 1840 Credit Nasjonalbiblioteket Joachim Frich |
For gutter la man større vekt på det boklige og muligheten til å reise ut i Europa og gå i lære i de store handelshusene. De lærte hvordan en bedrift skulle drives og her fikk de også kunnskap om andre språk. I byen fikk jenter utdannelse til de var i konfirmasjonsalderen for så arbeide hjemme eller i et annet hushold. De arbeidet hjemme til de giftet seg i 20-25 års alderen og flyttet ut for å arbeide i sitt eget hushold. Døtrene var ikke aktuelle arvtakerne etter sin far.
Enkene disponerte over eiendommene og arven til de umyndige barna. Enkene satt som
overhode helt til en sønn fikk borgerbrev og kunne overta. Birgitte satt 14 år alene som
overhode i husholdet og kjøpmannsvirsomheten helt til 1794, da eldste sønn Jan Kielland (1769–1813) fikk sitt borgerbrev. Utdannelsen til Jan besto av en reise til England, Skottland og Amsterdam da han var 20 år gammel. Der lærte han seg språk. Da han fikk sitt borgerbrev, startet han opp som kjøpmann sammen med sin mor.
Birgitte overtok eiendommene som Gabriel hadde ved siden av Gabriels bror og partner Jacob Kielland. Ved overtakelsen av kjøpmannshandelen etter Gabriel overtok Birgitte hans fem skipsparter.
Kielland, Birgitte Kielland, Børge Rosenkilde og skipperen Knud Pallesen.
Totalt trengte skipet et mannskap på åtte for å seile. Knud Pallesen seilte skipet flere ganger til Frankrike og returnerte med fransk salt. Birgitte importerte betydelig med tønner salt på flere av turene gjennom 1780-tallet. Eksportvarene til Frankrike var for eksempel i 1781, 14 tønner med saltet torsk fra Birgitte. ”Mette Marie Margaretha” var en av de første skipene som seilte fra Stavanger på oversjøiske reiser. I 1782 reiste skipet til St. Croix med provisjoner. Reisen var finansiert av Jacob Kielland. Blant varene på returreisen var det sukker, tobakk, klede, silke og blomstrede silkebånd. Alt saltet Birgitte importerte fra Europa ble brukt til salting av makrell, torsk og sild i hennes sjøhus i Stavanger.
Eiendommene til Birgitte var utgangspunktet for hennes handelsvirksomhet. Med flere sjøhus på Jorenholmen, Sølyst og Grasholmen ga det henne gode muligheter til ekspansjon. Kjøpmannsgårdens plassering på Kuholmen var sentrumsnær og en perfekt plassering for skipstrafikken.
 |
| Holmeegenes |
”Stavanger Bys Mark”, som også gikk under navnet Egenesløkkene, strakte seg fra Kalhammaren i nord til Våland og Mosvatnet i sør – fra Tjensvoll i vest til Sandviken, Løkkeveien og Kannik i øst. Den omfattet et areal på ca. 2900 mål.
I 1771 kjøpte Gabriel flere parseller på Holmeegenes. På nabotomten bygde Gabriels bror Jacob Kielland sin lystgård på eiendommen som siden fikk navnet Ledaal. Den ble seinere kalt Sandsgaard i Alexander Kielland sine romaner.
Birgitte bygde og innredet lystgården sin på Holmeegenes. Den var ferdig i 1785. Løkkene på Egenes lå en kilometer eller et kvarters gange fra Domkirken. På løkke nummer 10 lå den staselige lystgården. Det var et stort treetasjes våningshus med tegl på taket. Lystgårdene var landsteder for kjøpmenn og embetsmenn. Flere av lystgårdene var samtidig hovedbygninger på mønsterjordbruk som eierne drev. Lystgårdene ble brukt til selskapelighet og sosiale sammenkomster for byens kjøpmenn- og embetsfamilier. Familien bodde i byen mens de hadde kammers i lystgårdene.
Hovedhuset står fremdeles i Eiganesveien 56. Hovedhuset var rektangulært i to etasjer. I første etasje var det en stor hall med trapp opp til andre etasje, kjøkken og rom for tjenerskapet. I andre etasje var det beboelsesrom for herskapet med festsal, musikkrom og bibliotek. På loftet var det soverom. Salen på Egenes var møblert med et stort blått lakkert klaffebord med en skuff og voksduk. To store speil i rød forgyllet lakkert ramme med slipt glass og messingkroker forstørret inntrykket av et praktfullt rom. Ved siden av speilene hang et par med messinglysearmer og under sto et blått lakkert speilbord med tre skuffer. Mest antakelig i midten av salen sto et ovalt lakkert trebord på fot og tolv stoler med gyldenlærsete og en lenestol med blått og hvitt lerretstrekk.
Avlsgården hadde kapasitet til 30 kyr, og Birgitte kunne med avlen selge ferske meierivarer til folk i Stavanger.
I sitt dikt ”Egenæs” blir Birgitte lovprist av dikterpresten Jens Zetlitz for hennes klokskap og flid. Om Birgitte og Holmeegenes skriver han:
”Hun likner den gudinne, hun tilber –
her Ceres fant sitt største alter, rik
var høsten her, og munter var høstens gleder;
vidstrakte åkre øyet behager,
når unge aks av kåte vinder rystes
og gyldne strå, som med møye bærer
sin rikdom, og med tvang klemmes fast i neket.
Her lenge frukten nyter av elsket svette,
Birgitte Nyrup! Smak den fryd, ditt hjerte
fortjener som en skyldig rettighet”
Senere overtok Gabriel Schanche Kielland Holmeegenes.
Birgitte var nok en kvinne man la merke til i gatene i Stavanger og det var kanskje hennes mål å bli lagt merke til. Hun brukte flotte fargerike klær fra kledeskammeret sitt. Fløyelskåpen hennes hadde for eksempel en verdi på 10 riksdaler.
Birgittes hovedkrambod i kjøpmannsgården hadde en fin plassering midt i byen. Innbyggerne i Stavanger kjente til hennes krambod. Kramboden hennes hadde vinduer, den var plassert i første etasje, var innredet med disk og kjøpmannsgården var malt. Kramboden var innredet på samme måte som de britiske butikkene, og hadde hyller, reoler, bokser og det var skuffer og skrin.
Birgittes hovedkrambod var tilrettelagt for de flotteste stoffer og varer. Det var ikke et verksted eller en annen form for arbeidssted, så kramboden var strøken og ren. Kramboden hadde et mangfold av varer, primært tekstil. Her var klede, bånd, silke, tråd, knapper og stoffer i alle farger. Birgitte hadde nok en av de mest fargerike krambodene i byen. Her var messinglysestaker, salmebok, engelske steinkurver, steinmaleplate, glass-signater, en engelsk tommestokk, fotstokk, en bibelhistorie-bok og Abc-bok. Det fantes kaffekanner, sennepskanner og saltkanner. Fruktskåler og sukkerskåler med sukkertang. Man kunne kjøpe hattesnorer, hansker, kjoleknapper og sølvskospenner med messing. Det var over 100 fingerbøller av messing og malerbørste til maling. Fiskekroker og synåler. Flere teskjeer av messing og tinn og det var salg av vokslys. I kramboden var det mulig å få tak i krydder fra hele verden. Det var nellik, allehånde, spisskummen, kardemomme, brent strøsukker og sort pepper.
Matvarer og det franske saltet som Birgitte importerte ble lagret i sjøbodene, naust, kramboden ved bryggen og sjøhuset. I denne kramboden kunne kundene kjøpe varer i større mengder som ble veid i vekten. Varene kunne være sukker eller sirup. I kramboden ved bryggen var det også tekstiler, og mye av andre varer.
Sønnen Jan kjøpte seg to egne skip. Det første skipet var skonnerten ”Bergitha Dorthea” på 11,5 kommerselester. ”Bergitha Dorthea” seilte september 1794 til Barcelona med klippfisk til en verdi av 620 rdl og 10 tønner opplagshvete til en verdi av 257 rdl. Da skonnerten kom til Spanskesjøen ble skonnerten tatt av en fransk korvett og lasten ble fratatt Jan. Skonnerten ble returnert året etter og Jan søkte om å få godtgjørelse av den franske regjeringen. Jan skal ha fått tilkjent en erstatning, men fikk den aldri. Det andre skipet var barken ”Hanna” på 88 kommerselester. Han kjøpte barken i oktober 1797 for 6 000 rdl. Birgitte var medeier i de to skipene.
Fortuna forliser
Jan brukte også sjaluppen Fortuna til å frakte sine varer. Fortuna var på 14 kommerselester og var i Birgittes og svogeren Jacobs eie. Fortuna var en seilskute med lasteevne på 30 tonn. Fortuna forliste i 1797 med skipperen Balthazar Brock. Det kan ha vært en storm eller en kapring som ingen har kjennskap til. Det er heller ingen dokumenter som forteller om skipet var forsikret. Skipet hadde fått en ny rute til London og det siste året var det Jans varer som ble fraktet med Fortuna. Birgitte hadde trukket seg mer ut av handelsbedriften og gitt ansvaret til Jan. Hvorfor hun trakk seg unna blir spekulering, men hun hadde en sønn som nå var en etablert kjøpmann. En annen teori var at Birgitte var syk, for hun skrev ikke sine brev selv lenger, og underskriften viser at hun rister mye på hånden og blekket er mørkt og kladdete.
Den mest solide falitten noen sinne
 |
| Birgitte og Jans underskrifter 1797 |
forseglet for å avholde en lovlig opptegning for seinere å avholde skifte. Den totale
inntekten av tidenes største auksjoner i Stavanger ble tilslutt over 10 000 rdl som var
nesten nok til å nedbetale gjelden. Verdiene i boet var naturligvis langt høyere. Auksjonen
ga folk i Stavanger anledning til å kjøpe eiendommer og innbo på billigsalg.
I tiden før Fortuna forliste kan man ikke se noen spesielle tegn til nedgang. Utover på
1790-tallet har nok Birgitte opplevd flere tap. Etter hennes brev til en av kreditorene har disse tapene skjedd over flere års tid. Birgitte hadde innsett et par år før hun døde, at hun skyldte flere kreditorer og var dedikert til å tilbakebetale litt etter litt. Hun mente selv at eiendommene hennes ville hjelpe henne på veien ved at hun pantet flere av dem.
Hun fortsatte sin handelsvirksomhet, men med varsomhet. Hun eide selv ingen skip, slik at ved kapring eller forlis ville hun ikke få det største tapet. Hun brukte isteden skipspartene sine i sønnen Jans skip. Det som ble nederlaget for Birgitte var at hun døde før hun hadde arbeidet og tjent tilbake det hun hadde tapt etter forliset. Hun hadde ingen forsikring hvis ting skulle gå galt.
Jan Kielland opplevde samme ulykke ved at han fikk en falitt på 11 000 rdl. Det var mer enn moren. Men han klarte å livberge seg selv ved å bli baker og postmester i byen.
Det at ingen av historikerne har tatt for seg den store falitten til Jan Kielland på 11 000 rdl, har nok med at han fikk en ny sjanse til å starte på nytt. Birgitte har skrevet seg inn i historien med et enormt konkursbo og storslåtte auksjoner. Det at Birgitte har blitt husket som kvinnen ”med den mest solide falitten noen sinne” viser at hun var en av de mest markerte i Stavanger. Dessverre har hun bare blitt husket for sitt nederlag.
Ettermæle
Bror og prest Morten Henrich Petersen von Fyren skriver i avisen Christiansand adresse-kontors etterretninger om sin søster:
- Hennes gemytt: Velmenende redelighet forenet med den ømmeste menneskevennlighet.
- Hennes vandel: Et mønster av ekte religiøsitet og utrettelig virke.
- Hennes liv: En uavbrutt kjede av skjulte og åpenbare gode handlinger. Dertil var hun en hengiven venn, alltid klar til å tjene andre, alltid overbærende med fornærmelser, from, ydmyk, blid og hjertegod mot alle.
Birgittes oppvekst nær havet, handel og skipstrafikk gjorde at det å bli kjøpmannsenke ikke var et ukjent yrke. Hennes tid som kjøpmannsenke med vid og omfattende handelsvirksomhet med flere kontakter i utlandet, har gjort henne kjent. Kontaktnettet var hennes styrke.
Birgitte er beskrevet som en svært omgjengelig kvinne. Hun ble kastet ut i forretningsverdenen, samtidig som hun hadde små barn da Gabriel døde. Birgitte viste at kvinner greidde seg bra som bedriftsledere på 1700-tallet. Hun kjempet og greide seg bra helt til hun opplevde forlis og sykdom to år før hun døde. Hadde forretningskvinnen Birgitte levd i dag, ville hun for det første vært forsikret, for det andre hatt en bank i ryggen med rimelige renter, og for det tredje kunne hun overlevert bedriften til neste slektsledd uten at det offentlige hadde slaktet eiendelene hennes gjennom en auksjon.
Dikterpresten Jens Zetlitz skrev dette diktet i anledning Birgittes død:
Jeg vil ei vekke sorg, venninde!
Jeg vandre kun erkjentlig her,
Birgitte Nyrups skjønne minde;
Min klage selv en jubel er.
Og du! som av naturens hånd
fikk kald til lige kvinde-heder:
Den milde barm, den lyse ånd,
fortrolig du med meg til hennes urne treder.
Studier og giftemål
Midt opp i denne omfattende handelen, vokste Morten Henrik opp, og sendt for å studere i ved Kristiansand katedralskole, trolig som 17-åring. Det var Søren Monrad som var rektor og underviste i latin. Morten Henrik dimitterte fra skolen i 1790 for å starte sine studier på et universitet. Dette var før det første universitet ble opprettet i Norge. Universitetet i Oslo ble grunnlagt i 1811 slik at dette trolig må ha vært universitetet i København. Han var ferdig som teolog i 1796.
 |
| Anna og Morten Henrik |
Han kalte sin kone for Ane som det går fram, da han skrev henne inn som medlem i Det Stavangerske Klubselskap. Dette var modell for Alexander Kiellands beske spott over kapellan Martens som påtvang sin hustru Madeleine det prestekone-aktige kjælenavn Lene.
Det Stavangerske Klubselskap
Protokollen til klubbselskapets rekonstruksjon i 1795 ble underskrevet av 70 medlemmer, hvor 40 var menn. Dette var fremtredende embetsmenn som dominerte miljøet i Stavanger både i anseelse og posisjon. Som første mann på listen står Hans Sigvald Arentz. Han tegner også sin kone Martha Dorothea Bull, sine døtre Anne Marie, Axeliane Christine, Karen Anckermann og Martha Dorthea, og sin sønn og seinere losoldermann Hans Arentz er oppgitt å være levende modell til skipper Worse i Alexsander Kiellands roman.
Gabriel Kirseboms datter Frøchen Kielland og mannen Christian Magnus Zetlitz, postmester de Rytter og hustru, Maren de Rytter og Peter Klow, Anna de Rytter og Morten Henrik Kielland var også skrevet inn som medlemmer.
Vi møter også Morten Henrik Kiellands søster Christine Sophie, enke etter tollbetjent Hagerup i Bergen, og hans bror Jan Kielland med hustru Anna Dorothea Kruse.
Morten Henrik Kiellands fetter Gabriel Schanche Kielland og hustru Johanna Margaretha Bull og mange fra hans hus Ledaal. Her var datteren Axeliane Christine Kielland som skulle gifte seg med Eiler Hagerup Schiøtz og sønnene Jacob og Jonas. Her var også døtrene til Jens Zetlitz som Gabriel Schanche Kielland hadde overtatt omsorgen for, og blant dem Axeliane Christine Zetlitz som seinere skulle bli hans svigerdatter og bestemor til Alexander Kielland (oldefar var omtalte Gabriel Schanche Kielland på Ledaal).
Personlig kapellan i Vikedal
Det siste året sokneprest Michal Baade var sokneprest i Vikedal, fikk han Kielland som hjelpeprest 8. sep 1799, eller personlig kapellan som det heter. Men Baade døde allerede 19.september. Akkurat et år seinere sluttet Kielland i Vikedal for å bli personlig kapellan i Stavanger. Vikedal kirke var en tømmerkirke fra 1670. Denne ble revet et par år etter at dagens kirke ble tatt i bruk i 1880.
Fram til 1700-tallet er det få kilder som forteller om prestene sitt virke i kirkesognene. Men i år 1800 begynte Kielland å føre kallsbok. Her skrev Kielland om kirkelyden og om seg selv. Han skrev også en del om tidligere prester i Vikedal. Da ha sluttet skrev han dette i kallsboka: Jeg kan med sannhet si at jeg som min kone, har levd her fornøyde og fått så mye kjærlighet at vi sjelden vil glemme dette behagelige sted og folkets ualminnelige godhet.
 |
| Sjøreise Stavanger-Vikedal |
Kielland var i slekt med Jens Zetlitz (1761-1821). Hans fetter var Gabriel Schanche Kielland (1760-1821) og sønnen Jacob Kielland (1788-1863) giftet seg med Axeliane Christine Zetlitz (1792-1855) som var datter til Jens Zetlitz. Axeliane og hennes tre søstre ble oppfostret av Gabriel Schanche Kielland på Ledaal. Jacob og Axeliane ble besteforeldre til forfatteren Alexander Kielland. Dikterpresten Zetlitz var kjent i Danmark-Norge fra rundt 1780 og i flere generasjoner fremover. Spesielt sangene hans fikk stor betydning.
En sjøreise fra Stavanger til Vikedal
19.sep 1800 skulle Jens Zetlitz overta som sogneprest i Vikedal. Morten Henrik Kielland som hadde vikariert som sogneprest, søkte stillingen, men Jens Zetlitz var en kjent person og ble foretrukket.
Med et reisefølge på i alt 18 personer, reiste Jens Zetlitz, Morten Henrik Kielland og Anna de Rytter fra Stavanger. I følget var Zetlitz kone Maren Elisabeth Bull og døtrene Axeliane Christine, Mette Christine, Johanne Margrethe Bull, Kirsten Seehusen, enken Maria Geelmuyden og hennes to døtre, og en tjener og 6 skysskarer som rodde båten.
Halvveis gikk de i land på Judaberg angivelig for å gå på do, men den lystige Zetlitz fant vertshuset og brennevinet som han var velkjent med. Seinere skriver Zetlitz at han kjedet seg i Vikedal, og det er tydelig at han savnet selskapeligheten i Det Stavangerske Klubselskap og Ledaal.
Kapellan i Stavanger Domkirke
Kielland ble personlig kapellan i Stavanger 17. nov 1800, og 21. mai 1802 ble han residerende kapellan ved domkirken i Stavanger. De bodde i Nedre Strandgate hos Jacob de Rytter. Huset var en toetasjes tømmerbygning med kjeller.
 |
| Gabriel og Mathea |
- Birgitte Nyrop Kielland ble født 4.nov 1801 i Stavanger, og døde ugift 31.aug 1871 i Trondheim.
- Jacob de Rytter Kielland ble født 8.jan 1803 i Stavanger, og døde 5.mai 1870 i Bergen. Han var først gift med Johanne Marie von Krogh (1805-41) og så med Elchachrima Biering (1817-87), og var opphav til 9 barn som vokste opp. Han ble utnevnt til postmester i Bergen i 1847.
- Gabriel Kirsebom Kielland ble født 2.jun 1805 i Stavanger, og døde 31.mar 1882 i Trondheim. Han ble gift med Mathea Christine Semb (1817-92) og fikk 7 barn som vokste opp. Han ble kasserer i Norges Bank og direktør i Trondhjem Sparebank.
- Maria Hiorth Kielland ble født 12.aug 1809 i Stavanger, og døde 13.aug 1848 i Stavanger. Hun giftet seg med sin fetter Lauritz Christian Kielland og de fikk kun en datter sammen som vokste opp. Anna Dorthea Kielland ble til gjengjeld opphav til en stor slekt.
Sogneprest i Vikedal
 |
| Morten Henrik Kielland signatur |
Nedre Hallingstad lå en kilometer ovenfor kirka. Gården ligger på en høy voll av løsmasser. Nedenfor tunet går det bratt ned mot en stor elveslette langs Vikedalsåna. Ovenfor tunet går veien ned til kirka og Vikedalsosen ved fjorden. I 1802 høsta Zetlitz 46 tønner korn og han hadde 2 hester, 10 kuer, 8 ungdyr og 40 sau og geit.
Det var 5 husmannsplasser under gården, og i 1801 bodde det 31 voksne og 17 barn på gården inkludert husmannsplassene. Oppsitterne betalte 3 pund laks og 26 riksdaler i året til Zetlitz, samtidig som de hadde arbeidsplikt på prestegården og måtte gjerde inn sine plasser. Til prestegården lå det også en forfallen prakthage og en urtehage.
Gudstjenesten starta klokka 11 hver søndag, men Kielland måtte vanligvis vente på kirkefolket. Det tok også tid før folket hadde roet seg. Etter Fadervår ble det lest en rekke kunngjøringer fra det offentlige i tillegg til etterlysninger av sakna husdyr, stjålne ting og slikt. Når den egentlige gudstjenesten tok til var det ofte et problem å få folk til å holde seg i ro og være stille. Etter prekenen var det tid for introdusering av kvinner som hadde født, forlovelser, altergang, vigsler eller jordpåkasting. Det kunne ta flere timer å komme gjennom alt dette. Utenfor kirka var det stor aktivitet med kjøp og salg, og gjestgiveren hadde åpne dører med skjenking.
Da Kielland endelig ble sogneprest i Vikedal fant han prestegården Nedre Hallingstad så forfalt etter Cordsen, at den lignet mest en støl. Han rev husene og bygde nye til seg, familien og tjenere på til sammen 10 mennesker. Det ble et tungt løft både fysisk og økonomisk. Likevel var ikke prestegården det vanskeligste. Vertshuset og svirebroren til tidligere sogneprest Cordsen, Sjur Gjestgiver, var hans husmann og nabo til kirka. Kielland tok på seg arbeidet med å få bort brennevinshandelen og kroholdet som hadde ødelagt den gode moral som tidligere hadde vært mellom folket i Vikedal. Søndagen og andre dager besto av drikk, bannskap og slagsmål. Kielland måtte gå så langt som til anmeldelse av gjestgiveren til Amtet. Etter dette ble Sjur Gjestgiver fradømt til å skjenke og ble bøtelagt.
Men Sjur ble boende som husmann og fortsatte å plage Kielland-familien. En dag da Anna sto utenfor stuedøra og renset sengeteppene deres, kom drengen til Sjur og spurte om presten ville kjøpe ferskt kjøtt. Da ga Kielland 60 daler til Sjur for både kjøtt og at han flytta derifra. Etter dette var Sjur, familien og drukkenskapen borte. Bygda ble også en helt annen etter at Sjur dro; folket ble igjen hva det var engang.
Nå kunne Kielland gå i gang med opplæring av sine sognebarn med sitt gode hjertelag, kjærlighet og store iver. Han fikk et godt ord etter seg i Vikedal.
Men med hensyn til evner ruva han ikke høyere enn mange andre. Derimot med det gode hjertelaget og kjærligheten til sin prestegjerning ruva han over mange andre. Han kjente seg hele tiden som den lille mann og arbeidet ikke for ære og ros. Da Sjur på nabogården dro, takka for seg med disse ordene: Takk og ære, svarte Kielland: Ingen ære.
Kielland var ikke den alvorlige alltid. Han kunne være småmorsom, humoristisk og likte seg med de unge. Han hadde engang hørt at tjenestegutten skulle være så god på å imitere Kielland når han prekte. Jone var en mester i å etterape prekene til presten. Dette syntes Kielland var så morsomt at han fikk en til å lure Jone til å herme etter presten. Selv sto Kielland i skjul og hørte på. Da steg presten fram og takka Jone i hånda og sa han var en god skuespiller.
Fra ungdommen var Kielland en rasjonalist som de fleste prestene på den tid. Etter hvert fikk han et mer herrnhutisk preg over livet sitt.
 |
| Bergene 1840 |
Peder Klow (1764-1824) var gift med Maria de Rytter (1769-1818) og var barnløse. Han var sjef for kystvernet på Jæren og Dalerne i krigsårene 1807-14, og ble måler, veier, megler og vraker etter sin svogers bror Jan Kiellands død, i 1813. Han var dessuten god venn med Gabriel Schanche Kielland og vanket ofte på Ledaal. Maria var søster til Anna, og i 1822 ga Peder Klow bort sin eiendom Bergene til sin svoger Morten Henrik Kielland.
De siste åra var han svak, men viljen seiret over sykdommen og han holdt fram med sitt kall som Gud hadde satt ham til. Han døde av tuberkulose 12.okt 1826. Den siste sommeren han levde måtte han sitte på en stol foran konfirmantene sine. Siste høst kunne han ikke konfirmere dem, men fikk sin broders sønn Gabriel Kirsebom Kielland, prest på Finnøy, til å konfirmere.
Enken Anna de Rytter
 |
| Bergene på kart |
Bergene hadde vært i slekten hennes siden 1745. Datteren Maria Hiorth og svigersønnen og boktrykker Lauritz Christian Kielland, bodde på eiendommen.
Når Anna de Rytter døde 27.nov 1833, ble Bergene ved skifte i 1834 utlagt til deres fire barn, hvorav de tre i 1847 solgte sine andeler til svogeren Lauritz Christian Kielland.
Kommentarer
Legg inn en kommentar